Flyturen fra Antarktis til Punta Arenas i Chile tar to timer. Mens det var null sikkerhetskontroll og mas om å ikke ta med flytende væsker ved ombordstigningen i Antarktis, er det litt mer mas på flyplassen i Punta Arenas. Litt gjennomlysing av bagasje og byråkrati for å få ut passene er til å leve med. Ingen hadde tatt med seg pingviner, sjøløver eller annet fra kontinentet, så etter litt over en time ble vi satt fri. Turen fra flyplassen til byen tar bare et kvarter og vi blir satt av på vårt utvalgte herberge. Her får vi følge av en annen medpassasjer, Jenny, som er av kinesisk opprinnelse, men har blitt texaner. I motsetning til oss har hun forhåndsbestilt, men vi har flaks igjen og får det siste rommet i gjestehuset. Det er forunderlig at det er så mange turister og reisende i en by som ikke virker spesielt mye innbydende ved første øyekast. Det er kanskje det vi skal finne mer ut av de nærmeste ukene. 

Det tar ikke lange tiden før det er etablert egen facebook-gruppe hvor en kan dele bilder og røverhistorier fra turen til Antarktis. Det tar heller ikke mange minuttene før vi blir invitert til enda mer sosial aktivitet med de andre passasjerene. Det er Nikola, en bulgarer som har gjort tysker av seg, som inviterer til en ankerdram. 

Vi har blitt godt fôret med både mat, drikke og sosialt samvær på båten, men siden vi skal begynne å leve et sunnere liv om noen dager, lar vi oss lokke med. Det blir en liten matbit før vi treffer de andre 12-15 medpassasjerene som hadde anledning til å komme til det avtalte møtestedet. Vi er alle enige om at det hadde vært en spesiell opplevelse i Antarktis, og så skal alle vi som er her videre i Chile eller Argentina.

Den påfølgende dagen er gjestehuset vårt fullt og vi må flytte. Vertskapet tar en ringerunde og finnet et godt alternativ og dit blir vi kjørt. Ikke noe å si på den magellanske servicen og gjestfriheten i hvert fall. Vi har tenkt å tilbringe noen dager i Punta Arenas, for å gjøre noen praktiske ting, før vi skal på noen turer i Patagonia. Siden vi har spesialsydde klær for reisen, er det ikke bare å kaste når det er noe feil med dem. Da må de repareres og det er ett av gjøremålene i byen. I tillegg må vi finne et alternativ til litt for tynne soveposer. Like utenfor byen er det en ”tax-free” sone som selger mye elektronikk, men også en del klær og campingutstyr. Det er nesten ikke vind da vi går gjennom forsteder ut til ut til Zona Franca, men på returen langs sjøen, er det en heftig motvind. Det er vanskelig å se for seg hvordan disse enkle bygningene kan stå mot denne vinden. Vel, vi får både fikset klær og kjøpt oss inner-soveposer under oppholdet i Punta Arenas.

Punta Arenas er en ganske stor by, med 130 000 innbyggere, men er ikke så veldig spesiell, vil de fleste si. Jeg kan ikke la være å fasineres av de fargerike og uortodokse husene som er i utkanten. Dette er så stygt at det i sum nesten blir vakkert. Vedlikeholdet er det så som så med. Det virker som det er det kjente prinsippet med at det ikke er noen hensikt å bruke penger på det, før det er for sent. Det som byen selv fremhever som attraksjonen framfor noen, er den kommunale gravplassen. Selv om folk bor i noen trekkfulle rønner når de er i live, skal en hvert fall ikke si noe på standarden etter at de har fått plass på byens gravlund.

Vi tar buss de vel fire timene til Puerto Natales. Her blir vi møtt av noen som ønsker at vi skal overnatte på El Mirador (utsikten) og vi lar oss overtale. Litt sent er det og ikke så mye utsikt å nyte, men sengene fungerer utmerket til en god natts søvn. Vi har planer om en tur til nasjonalparken Torres del Paine, men velger å starte med en hvile- og forskningsdag. Med litt halvgodt utstyr, er vi litt avhengig av at været ikke er alt for ekstremt. Når vi blir møtt av uvær på dag to, virker det mer behagelig å være innendørs på El Mirador enn ute i nasjonalparken. Utsikten i det dårlige været er ikke noe å snakke om, og kravene til isolasjon i husene i den chilenske bygningsloven er ikke de alt for strengeste. Litt klær gjør susen. Det er overraskende mange turister på denne delen av kontinentet. Det er riktignok sommer og ferietid i Chile og Argentina, og det trekker mange lokale, men det er også mange reisende som er glad i friluftsliv.

Neste dag har vi arrangert transport til nasjonalparken. Ved inngangen får vi en liten innføring i forskjellige ruter og oppdatering av informasjon om mulige overnattingsalternativer, etter at parken har vært utsatt for en brann bare noen uker i forveien. Da ble over 20 prosent av nasjonalparken brent ned. Siste oppdaterte værmelding viser ikke så aller verst utsikter, men det varsles om vind på kuling styrke. Vi har flott utsikt mot fjellene som strekker seg 2 000 meter over de patagonske steppene. Nasjonalparken har en plass på UNESCOs liste over verdensarven. Første etappe er halvannen time langs grusvei og vi får første smaken på vind og støv.

Når vi begynner oppstigningen mot tårnene, er det langt mer behagelige omgivelser. Det er riktignok mye folk på stiene. Dette skyldes at det er mange som tar turen opp til det nærmeste utsiktspunktet som en dagstur. Jo lenge opp i dalen vi kommer, jo sterkere blir vinden. Det sies at i Torres del Paine kan en oppleve fire årstider på en dag. Et stykke oppe på stien står den kalde vinden midt i mot og det kjennes ut som det hagler i ansiktet, men vi ser at det bare er stein og grus fra omgivelsene. Jeg registrerer at folk i mot hilser hjertelig, og skjønner forskjellen på motvind i oppoverbakke og medvind i nedoverbakke. Når vi har tilbakelagt det meste av stigningene, kommer vi til et punkt i dalen hvor vindforholdene er ekstreme. Det er ganske bratt både over- og nedenfor stien, og her finner vi noen som ligger i skråningene og har klamret seg fast i det lille som ikke vinden har tatt med seg. Da er det for en gangs skyld en fordel å veie litt over gjennomsnittet og ha full oppakning. Litt synd var det på den tyske damen som så brillene forsvinne ned i dalbunnen. Ikke noe særlig for en nærsynt med minus seks-sju. Når vi kommer litt lenger opp i dalen, er det en del skog som tar av for vinden. Her treffer vi igjen Prem fra Antarktisturen. Han har tatt en dagstur og er på vei nedover. Prem er opprinnelig fra India, men er en liten finansguru i London. Bare på litt over en uke har han begynt å planlegge utsettelse av hjemreisen. Ikke fritt for at han kan ha blitt påvirket av entusiastiske reisende og deres livlige historier. Prem var ikke så opptatt av å gjøre telefonintervju med selskapet i London som ønsket hans tjenester.

Vi kommer oss vel fram til Camping Torres i løpet av ettermiddagen. Her er det ganske fullt, men vi får satt opp teltet på en grei nok plass. Campingplassen ligger inne blant trær og er ganske godt beskyttet for vinden. Siden det er ganske klart vær benytter vi anledningen til å gå de 45 minuttene det siste bratthenget opp til innsjøen under tårnene (Las Torres). Her får vi strålende utsikt til de massive fjellene. Den turkise innsjøen i forgrunnen er farget av isbreen som ligger opp mot fjellene. I tillegg får svever en og annen kondoren på oppdriften fra vinden. Vi kunne ha nytt utsikten i timevis, men litt ustabil vind gjør at en halvtime er nok. Det er forståelig at så mange folk valfarter til dette stedet.

Det er to typer campingplasser i nasjonalparken. Den ene typen er gratis og har begrensede fasiliteter (gjerne kun ett toalett og ett skur hvor en kan lage mat). Andre campinger koster litt og har kanskje dusj, litt bedre fellesarealer og salg av litt snacks). Camping Torres er gratis og plassen tiltrekker derfor israelere som fluepapir. Noen vil hevde at den tiltrekker seg sunnmøringer på samme måten, men vi gjør uansett ikke så mye ut av oss. Under middagslagingen er det bare en nasjon som dominerer, men vi får så vidt kokt et måltid til slutt. Det vil si suppe med litt pasta i. Dette er en del av Toves diettprogram som jeg nå har blitt satt på. For øvrig består programmet i havregryn til frokost, en pakke kjeks på deling til lunsj og vel åtte timers gange med oppakning hver dag.

Til frokost treffer vi igjen Jenny (fra Antarctic Dream) og Pavel (fra Tsjekkia som vi traff i Punta Arenas). De har kommet fra vest. Siden to av tre campingplasser var stengt i dette området, var det ikke den aller beste stemningen på den ene som var åpen. For det første var den overfylt og dernest var den svært utsatt for vind. Det var flere som hadde fått ødelagt teltene sine og var gjennomvåte og –frosne. Det gjorde vårt valg lettere. Vi returnerer ned dalen og tar rundturen i motsatt retning. Vinden har løyet en del og turen ned ble mye lettere enn dagen i forveien. Første målet er Seron camping. Det er lett kupert terreng og fint vær, så dette ble en fin dag. Vegitasjonen er i ferd med å returnere etter storbrannen i 2005. Når vi kommer fram litt etter klokken seks, er det bare å sette opp teltet og komme seg inn i stabburet til suppekokingen. Her treffer vi igjen Jose (en fotografiinteressert spanjol som også var med til Antarktis). Ellers er været strålende og den eneste plagen nå, er mygg.

Etter at havregryn og kaffe er inntatt, er det på med oppakning og på vei mot Dickson Lake. Det tar oss fire og en halv time. Været er fortsatt fint, men det begynner å regne når vi ankommer Dickson. Det passer derfor fint med en pause og lunsj. Da er det som nevnt en kjekspakke på deling, men i tillegg skeier vi ut med en kopp kaffe. Luksus. Når det har sluttet å regne, er det siste etappe til målet for dagen, Los Perros (hundene). Det tar ytterligere tre og en halv time. Det er rimelig kaldt om kvelden, så det passet ekstra godt at campingen hadde et varmetelt. Det var også en mer eller mindre utendørs dusj, men den fristet verken om kvelden da vi ankom eller morgenen da vi dro. Med noen få plussgrader er ikke gleden av varmt vann langvarig.

Vi har stort sett det privilegiet at vi kan snakke med hverandre uten at folk rundt oss skjønner hva vi sier. Vi ble derfor litt overrasket da vi fikk spørsmål på klingene sunnmørsk om vi var sunnmøringer. Det var to kamerater fra henholdsvis Ørsta og Volda som hadde tatt en tur en måneds tid for blant annet for å gå i fjellene her i Patagonia. Vårt neste mål er John Garner- passet. Det er en brukbar stigning fra campingen. Herfra er det fin utsikt mot andre siden av Torres del Paine og Grey- isbreen på en god dag. Det starter ut med regn, men det går over til sludd i løpet av en times tid. Siden værforholdene i Patagonia kan skifte på et øyeblikk, hadde vi håpet på litt bedring før vi kom på toppen av passet. Det gjorde det ikke. Så snart vi nærmet oss det flate partiet på toppen, viste Patagonia sitt sanne ansikt. Det har blitt snøstorm. Ikke utsikt mot noe av betydning. Snøen og haglet pisket midt i mot og et forsøk på åpne øynene for å se hvor vi gikk, var en vond opplevelse. Det var litt sånn to skritt fram og fire tilbake, men etter 20 minutter hadde vi klart å stått nok i mot til å forsere de par-tre hundre meterne på toppen. Nå får vi øye på Grey- isbreen der den dekker hele dalsøkket. Et mektig naturfenomen. 28 km lang, totalt 270 kvadratkilometer. Vi fant igjen stien, fikk igjen varmen og trasket nedover mot nærmeste camping hvor vi inntok nok en kjekspakke. Deretter bar det ned mot målet for dagen, camping Guardia. Her treffer vi igjen de sympatiske sunnmøringene (er ikke alle det, vil noen spørre) og har en hyggelig kveld.

Vi har snakket med folk som vi har møtt på vår vei, og situasjonen i området hvor det var stengt to campinger, har visstnok ikke bedret seg. Vi har derfor bestemt oss for å ta båt det siste stykket tilbake til utgangspunktet. Nå er det slutt på havregryn, og Toves kreative kokkekunster kommer til sin rett. Det ble tomatpudding til frokost. Det er tomatsuppe med pasta som har størknet over natten. Ikke så aller verst. Denne dagen regner det godt, men heldigvis har vi vinden i ryggen. Vi følger Grey-innsjøen nedover i vel fire timer. Området vi går gjennom er det som ble mest rammet av brannen, og ble åpnet bare et par uker tidligere. Årsaken til brannen, har vi fått vite i løpet av turen, var en israeler som var uforsiktig ved bruk av ild. Noen folk har mindre respekt for regler og sunn fornuft, og det tok selvsagt ikke mange sekundene før flammene hadde tatt overhånd i den sterke vinden.

Når vi kommer fram til kaien, er det vanskelig å forestille seg at noe kunne brenne. Vi er i likhet med mange andre som skal ta båten, gjennomvåte. Vi misunner ikke de som kommer av båten og skal legge i vei på sin tur nå. Det er bedre å avslutte enn å starte med våte klær. Når vi er tilbake i Puerto Natales ved femtiden, skinner solen og det er nesten sommer i luften. Vi noterer oss noen overnattingssteder som annonserer at de ikke ønsker israelse gjester. Diskriminering og kollektiv avstraffelse. Vi kjøper med oss litt middag og drar tilbake til El Mirador til en varm dusj, etterfulgt av en god natts søvn. Det er utrolig hvor deilig det er med ordentlige madrasser etter noen dager i telt. Den påfølgende dagen er hviledag. Vi skal over til den argentinske delen av Patagonia, og på grunn av det store antallet turister, er det nødvendig å reservere overnatting, få vi høre. Vi ser på reservasjonssidene at det er stor pågang, men finner likevel et rom. Likeså skal vi undersøke mulighetene for å ta sjøveien nordover i Chile, som et alternativ til landeveien i Argentina. Neste morgen sitter vi på bussen som skal ta oss over til Argentina. Turen til El Calafate og den argentiske delen av Patagonia tar fire timer, men kunne vært gjort unna på halve tiden hadde det ikke vært for de ineffektive grensepostene.