Chile IV – nord: Mye natur og litt mafia

Etter den fem timer lange flyturen fra Rapa Nui (Påskeøya) lander vi i Santiago de Chile. På flyplassen blir vi møtt av Marta og Christian. Det er et pensjonert lærerpar som har en sønn som har prøvd å banke noen spanske gloser inn i hodene våre. Det er vel tvilsomt om verken Willy eller foreldrene er spesielt stolt av resultatet. Hyggelig gjensyn var det hvert fall. Vi insisterer på at det skal snakkes spansk, selv om de begge snakker meget godt norsk, etter vel 20 år i Norge. De er gjestfriheten selv, og vi får førsteklasses service på alle kanter. Først og fremst er det godt å få ligge i en seng etter åtte netter i telt. Ellers blir vi vartet opp med den beste mat, og vi får knapt nok lov å komme inn på kjøkkenet.

Christian annonserer at han er opptatt den påfølgende dagen, for da spiller hans kjære Unión Española hjemmekamp i nabolaget. Siden jeg har gått glipp av så mange sør-amerikanske fotballkamper, benytter jeg anledningen til å invitere oss med. Siden kampen går tidlig, er det ikke forventet av tribunen blir full. I tillegg er motstanderen ikke det beste laget, så dette kommer til å bli lett match for Unión, hevder Christian. Dette er en sosial samlingsplass for noen pensjonerte venner, og Christian har lovet oss gratis adgang fordi veteranene kunne ha med ledsagere. Ved inngangen tror jeg at hører jeg en diskusjon om at ledsagere bare gjelder for barn, men vaktene taler for døve ører og vi er inne på Estadio Santa Laura sammen med kun 2 000 andre tilskuere. De lille skaren med tilskuere fra hver side prøver å piske opp stemningen, men det tar ikke helt av. Unión skårer det første målet, men taper til slutt 3-1. De vel 20 bortesupporterne får en mye kortere hjemreise til Concepcion enn de røde supporterne til Unión. Da vi er tilbake venter Marta med tre-retters lunsj med vin til oss. Ikke noen dårlig trøst.

Så er det søndagsmarked i bydelen Dorsal, hvor Marta og Christian bor. Her finner vi det meste fra fersk laks til Unións fotballdrakter, som ikke akkurat gikk som varmt hvetebrød denne dagen. Markedet fungerer også som en sosial arena og møteplass for folk en gang i uken. Marta sørger for å plukke ut den utsøkte laksen, mens Christian har hovedansvaret for vininnkjøpene. På Einstein-gaten finner vi ”Las Pipas de Einstein”. Jeg blir mer eller mindre ufrivillig dratt med inn i den eksklusive vinbutikken for å prøvesmake. Her kommer folk med sine karaffeler og kanner for å fylle på ukens forbruk. Chilenerne er stolte av sin vin og etter en smaksprøver, kan jeg bare skrive under på utmerket kvalitet. Lunsjen i Casa Trampe blir nok en suksess. Vi kjenner at det å bare snakke spansk krever mye energi, og det er ikke fritt for at vi er rimelig utslått når dagen nærmet seg slutten. Det var derfor ikke noe problemer med søvnen etter slike anstrengelser.

Vi bruker dagene også til litt sightseeing inne i sentrum. Plaza de Armas er byens mest sentrale samlingspunkt. Alle byer i Chile har sin Plaza de Armas. Det er et kvartal i sentrum hvor det er en park med trær, benker og gjerne en statue eller to. Rundt plaza’en er det gjerne flotte byggverk som et rådhus, en katedral og kanskje et museum. I Santiago de Chile er det byens rådhus, den erverdige postbygningen, nasjonalhistorisk museum og katedralen (Metropolitana) som ligger rundt Plaza de Armas. Her spilles det sjakk, kunstnerne maler eller lager noen suvenirer, og historiefortelleren samler en ganske så stor flokk som lar seg rive med.

Vi drar videre til presidentpalasset La Moneda hvor det utspant seg dramatiske hendelser 11. september 1973. Da hadde sosialisten Salvador Allende sittet ved makten siden hans parti vant valget i 1970. Politikken gikk ut på å nasjonalisere virksonheter, øke statlig kontroll og omfordele inntekter. Dette førte til skyhøy inflasjon og økt missnøye i befolkningen. I 1972 var landet lammet av streiker. Så tok den relativt ukjente general Augusto Pinochet med styrker seg inn i presidentpalasset og tok over makten. Omstendighetene rundt Allendes død er uklare. Kuppmakerne påstod at Allende begikk selvmord, mens folk flest tror at Allende ble drept av Pinochets menn. I tiden etterpå ble folk som ble misstenkt for å ha sympatiserende holdninger, plukket opp, sendt til nasjonalstadionen, forhørt, torturert og henrettet. Ingen kunne føle seg trygge.

Vi rekker en runde rundt i sentrum og får med oss de viktigste arkitektoniske byggverkene før solen hadde gjort sitt og vi satt på banen tilbake til Dorsal. Marta og Christian er fortsatt engasjerte borgere til tross for at de har vært pensjonert i flere år. De har bodd i Norge i vel 20 år og definitivt bidratt til pluss i innvandrerregnskapet. Bakgrunnen for deres beslutning var erkjennelsen av at de som kunstnere og utdannede kunne være et mål for det nylig etablerte diktaturet. Pinochet, som så mange andre diktatorer, fryktet folk med kunnskap.

Pinochet var leder av den militære regjeringen som regjerte Chile fra 1973 til 1990. Han beholdt stillingen som forsvarssjef til 1998. Etter dette ble han utnevnt til senator på livstid, men gav opp plassen i senatet i 2002. I perioden Pinochet var ved makten, var han ansett som en diktator som stod bak statsterrorisme, og direkte ansvarlig for adskillige tusen mennesker som enten ble drept eller forsvant under hans voldsstyre. Pinochet døde i 2006 uten at han hadde blitt stilt for retten. I dag er det vel syv tusen chilenere i Norge og de aller fleste kom i perioden Pinichet hadde makten.

Chile fikk sin første kvinnelige president i 2006 da Michelle Bachelet kom til makten etter å ha beseiret Sebastián Piñera. Hennes far ble drept av Pinochets menn, og Bachelet selv ble torturert og har levd i eksil. Hennes regjering gjennomførte reformer som styrket det offentlige helsevesenet og utdanningen. Ved valget i 2010 ble fikk Sebastián Piñera sin revansj og sitter i dag makten. Chiles økonomi er av de aller sterkeste i Sør-Amerika. Piñera er en svært rik, konservativ politker som ønsker å dreie politikken i en mer liberalitisk retning. 

Våre venner med stor interesse for utdanning er på et møte med utdanningsministeren, men kommer tilbake med en god del skepsis etter å ha blitt presentert framtidsplanene for utdanningen i landet. Privatisering av skoler er jo en kjent problemstilling også i Norge, men temaet om betaling for utdanning, er vanskelig å fatte for oss. Spesielt i et land hvor det allerede er store forskjeller mellom fattige og rike.

Vi har noen administrative gjøremål i Santiago. Først og fremst skal jeg hente mitt nye pass etter at mitt gamle har blitt fullt i løpet av turen. Passet har ventet på meg en stund, så det er ikke noe problem å få utlevert. Vi venter også på en postforsendelse fra Norge med noen papirer som skal signeres og returneres. Det har selvsagt blitt forsinket, og vi føler vi ikke kan dra videre før vi har fått gjort unna denne saken. Vi bestemmer oss for å la Marta og Christian få en pause fra vår heller dårlige spanskkunnskaper. Bussturen til Valparaiso tar et par timer. Vi har reservert på Maison del Mer og ser på kartet at det er en liten avstikker fra en større gate. Avstikkeren var litt lengre i virkeligheten enn på kartet, og ble forsterket ved at det var bratt oppover. Andpustne ble vi tatt i mot av gjestehusets franske eier. Vi registrerer stort sett kun franskmenn blant de andre gjestene.

De neste dagene skal det handle om bakker i flertall. Først utstyrer eieren oss med kart og forklarer hvor vi kunne gå, og hvor vi bare kan glemme å komme tilbake i noe annet enn trusen. Det minner oss om en tidligere samtale med Sandra fra Holland, som vi traff i Venezuela, og som sa at hun ikke kjente noen som hadde vært i Valparaiso uten å ha blitt ranet – inkludert henne selv. Siste advarsel er byens hunder. De er ikke farlige, hvert fall ikke på dagtid. Se hvor dere går! Det er vel 25 000 hunder som bor i byen med litt over en kvart million innbyggere. Disse hundene har ikke eiere og bruker ikke offentlige toaletter. Poenget er oppfattet i det vi begir oss ut i gatene. Gatene går nedover i første omgang, og det er noen bikkjer som har okkupert fortauene, men dette er en del av bybildet. Likevel er det det som er på veggene som trekker oppmerksomhet. Kunstnerne har fått fri utfoldelse. Her finnes knapt nok en vegg som ikke er prydet med pastellfarger og/eller malerier. En hel dag med kunstneriske/maleriske presentasjoner tar på, men før vi begynner på bakken opp til vår franske vertskap, så lar vi oss lokke til det som blir vår fiskehandler de neste dagene. Forskjellig størrelser fisk koster litt forskjellige, og han filetrerer den vi peker på. Noen kroner i tips for utføringen og vi er på vei opp bakkene. Det vil si at vi plukker med litt grønnsaker og tilfredstillende chilensk hvitvin til måltidet.

På gjestehuset er et god stemning på kjøkkenet. Franskmennene er enda mer opptatt av noe godt i glasset, men de gir alle tommelen opp for sine utvalgte flasker til under 20 kroner per stykk. Vi treffer Max som snakker perfekt engelsk, og som har bodd i byen et par år. Han ventet på leiligheten skulle bli pusset opp, mens han studerte litt kunst og hadde noen andre prosjekter på gang. Med hans lokalkunnskap og –bekjentskaper forsøkte vi å planlegge en tur utenfor allfarvei i del nordlige delen av Chile. Ellers treffer vi et par andre franskemenn som har flyktet fra det de kalte «et fengsel av skatter og byråkrati i Frankrike». Allerede på dag to i Chile hadde de kjøpt to eiendommer, og var klar for å immigrere for godt. Et litt uskyldig spørsmål om hva som var galt med Frankrike, resulterte i en flere dagers belæring om konsekvensen av manglende politisk handlekraft gjennom årtier. Interessante perspektiver, men mest av alt smaker fisken og vinen utmerket.

Vårt neste bekjentskap er Pablo Neruda, som er en av disse kunstnerne som ble tiltrukket av Valparaiso. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1971. Pablo Neruda var også politiker og medlem av kommunistpartiet i Chile. Partiet ble forbudt i 1948 og Pablo Neruda bodde flere år i eksil. Han kom imidlertid tilbake til Chile og slo seg ned i Valparaiso. Huset hans i byen er nå omgjort til museum. Huset kalles La Sebastiana og ligger på høydedraget Cerro Bellavista. Det var et spennende bygg i 5 etasjer. Pablo Neruda ble drept i 1973. Han befant seg da i det andre huset han eide i Valparaiso. Dette ligger på Isla de Negra, rett utenfor Valparaiso. Han var da dødssyk av kreft. Likevel ble han drept av Pinoches styrker.

Tvillingbyen til Valparaiso heter Viña del Mar og har vel 300 000 innbyggere. Vi registrer raskt at dette er et mer velstående område. Antall hunder er kraftig redusert sammenlignet med Valparaiso, men det da noen som har funnet sin vei hit. Ellers er det ikke mange maleriene på husveggene. Det blir litt rusling gatelangs og en liten tur innom arkeologimuseet, som blant annet har en utstilling om Påskeøya. Etter åtte dager i de virkelige omgivelsene, ahr vi kanskje blitt litt blasserte og det skal litt til å imponere oss. Etter en dag i den siviliserte halvdelen av tvillingbyene, er det bare å kaste seg på en buss de få minuttene over til Valparaiso. Nå har vi blitt stamkunder hos fiskehandleren og vi plukker med oss nok en fisk til nok et herlig måltid.

I fem dager har vi nå trasket og gått opp og ned gater, blant hundeskitt og meleriske bygninger. Forsendelse fra Norge MÅ snart komme i postkassen til Marta og Christian, og vi bestemmer oss for å dra tilbake til Santiago. Vi kommer oss til busstasjonen uten å bli ranet. Vi opplever Chile som et ganske så sivilisert land, og har ikke følt oss utrygge til tross for nok av advarsler. På bussen tilbake faller fyllingen av min berømte tann ut igjen, og da er det vel bare å planlegge nytt tannlagebesøk igjen. Når vi kommer til Marta og Christian venter det oss en utmerket lakselunsj. I Chile er det lunsj som er det store og viktige måltidet i løpet av dagen. Til middag skal det bare være noe enkelt som brød, kjeks, frukt eller annet snacks.

Dagene går uten at det dukker opp noe post fra Norge. Vi benytter tiden til litt mer sightseeing i byen og ikke minst tannlegebesøk. Christian har kontaktet en venn som er president i tannlegeforreningen. Etter et par besøk er det en ny tann på plass og vi har fått lettet litt på lommeboken. Til slutt dukker brevet opp, og vi får signert og returnert det som skal returneres. Da er vi klare til å dra videre, og vil ikke tøye gjestfriheten til Marta og Christian lenger. Vi tar farvel med løfte om å møtes til sommere da de besøker barn, barnebarn og venner i Norge. Vår buss går til La Serena, hvor det bor rundt 200 000 innbyggere.

Etter en natt på et middelmådig herberge, havnet vi på Las Luses (lysene) og her var det både hyggelig betjening, hyggelige gjester og god frokost. Selv om La Serena er en flott by, er det området rundt som trekker folk til byen. Det er ganske tidkrevende og omstendelig å besøke de områdene som er tilgjengelige på egenhånd, så vi satser på å kjøpe turer. Tid begynner å bli en knapp faktor for oss nå. Vår første tur går til nasjonalparken Fray Jorge. Første stopp er Valle del Encanto hvor vi fikk varmet oss kraftig og sett på et område med utskjæringer i stein fra gammel tid. Så er det videre til Fray Jorge. Det som er spesielt med denne parken er at det midt ute i ørkenen er et område med regnskog med tilsvarende vegetasjon som man finner igjen i Patagonia. Årsaken til dette fenomenet er den luften og tåken fra havet som er nedkjølt av Humboldtstrømmen. Ved siden av vakker natur, er det elendige veier som sitter igjen som minnet fra denne dagen.

Neste dag er det tidlig opp og ut på tur igjen. Nå går turen Valle del Elqui. Her får vi en introduksjon til et av de mest fruktbare områdene i Chile. De har til og med demmet opp en større elv for å distribuere vannet til de forskjellige områdene nedover i dalen. Spesielt druer gror godt her, og gode druer blir det god vin av. Ikke bare vin, men også landets nasjonaldrikk, pisco. Vi får en omvisning og smaksprøver hos en av landets mest anerkjente piscoprodusenter. Pisco sour er det som lokalbefolkningen drikker. Det er piscobrennevinet, lime, sukker og eggehvite pisket sammen. Ikke så aller verst. Vi kjører gjennom flott natur og stopper ved Gabriela Mistrals hjem. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 1945 og er et ikon, ikke bare blant chilenere, men også blant sør-amerikanere. Hennes hjem er blitt et lite museum og er verdt et lite stopp.

Vi har god tid til å nyte lanskapet og de små landsbyene her. Siste pukt på programmet er Observatorio de Mammalucka. Det sies at dette området er det beste i verden for å se stjernehimmelen. Her kan en se 55 av de vel 80 sternebildene. Uten å ha vært spesielt interesserte i stjernehimmelen tidligere, så må vi erkjenne at dette var ganske så imponerende. Det er ikke så lett å fatte hvor små vi egentlig er i den store sammenhengen heller. Det blir en lang dag, og vi er ikke tilbake før langt på natt. Det blir noen timers søvn før vi igjen er på vei, denne gagen til nasjonalparken Humboldtpingvin (Parque Nacional Penguino de Humboldt) og Dameøya (Isla Damas). Etter noen timer i minibuss kommer vi fram til Choros. Her er det båt ut til øyene utenfor, men ikke anledning til å gå på land. Vi har en entusiastisk guide, som peker på fugler, seler, sjøløver og pingviner. Humboldtpingvinen er en av de minste pingvintypene som finnes, og den lar seg ikke forstyrre av turister. Elefantsel og sjøløver blir et hyggelig gjensyn fra Antarktis. Så er det en tur over til Dameøya. Her kan vi gå i land og vi får en times tid til å rusle rundt og ta inn over oss det flotte landskapet og fugle- og dyrelivet. Flott sandstand var det også, men ikke temperatur nok til å ta en dukker. Humboldt-strømmen er ikke vår venn i dag. I motsetning til Golf-strømmen bringer den kald vann.

Etter fem dager i La Serena og området rundt, er det på tide å komme seg videre nordover. Vårt neste mål er San Pedro de Atacama. Da er det nattbuss til Calama, og et par timer med en lokalbuss derfra. Veiene i Chile er stort sett meget gode, og det er bussene også. Dette reflekteres i prisen på bussbillettene. Det er ikke lov å kjøre mer enn 100 km/t med buss i Chile, og disse reglene slått opp i bussene. I tillegg er det speedometer i coupe’en som gjør at passasjerene kan følge med hvor fort bussen kjører. Passerer sjåføren 100 km/t, begynner det å pipe fra skjermen som viser hastigheten. Denne natten er sjåføren(e) litt for harde på pedalen, og ca hvert tiende minutt piper det og vekker opp og irriterer passasjerene kraftig. Noen sure fjes er det å spore i det vi kommer til Calama for å skifte buss. Her er det litt venting før vi er med lokalbussen halvannen time til San Pedro de Atacama.

Når vi kommer fram til til San Pedro de Atacama er det slutt på asfalten og gatene er dekke av rød ørkensand. I byen og nærområdene bor det vel 5 000 innbyggere, og mange er engansjert i turistnæringen. En av dem, eieren av Laskar-gjestehuset, møter oss på busstasjonen, og lover oss god kvalitet for en fornuftig pris. Etter et øyeblikks skepsis og sjekking av alternativene, ender vi der og vi blir ikke skuffet. Her treffer vi flere interessante og hyggelige reisende. Tyske Björn og franske Melanie får vi god kontakt med tidlig. Björn presenterer seg som «sailor» og har gode muligheter til å dyrke reiselivet, men yrket passer ikke for familieliv, sier han. Melanie, på den andre siden, er klar for å reise resten av livet, men får bare med seg Björn halve året i det han er fire måneder til havs og fire måneder på land. Det viser seg at gutten er styrmann på en over 300 meter stor fraktebåt.

Ellers treffer vi Misett fra Oslo, men som har chilenske aner og snakker perfekt spansk. Noen måneder i Chile og området rundt så er det tilbake til Oslo og finne seg jobb etter endt utdanning. I min serie om pensjonsordningene rundt om i Europa, har vi truffet på Francois. En sprek 53-åring fra Paris som har vært pensjonert i tre år. Like lenge som han har vært på reise. Riktignok har han tilbragt mesteparten av livet som togfører, men nå er det slutt. Han kom seg akkurat ut før endringene startet i Frankrike. Nå lever han godt på en inntekt som er nesten tilsvarende den han hadde da han jobbet. Vive la France!… så lenge det varer.

Atacamørkene ligger på 2 400 meter over havet og er kjent for å være den tørreste plassen på jorden. I byen Yungay er kommer det noen dråper regn sånn circa hvert tiende år. Byen blir ofte sammenlignet med planeten Mars. I området er det verdens største forekomst av nitrat, og chilenerne vet å utnytte sine naturressurser. Det er mer enn nok gruvedrift i området. Området byr på flere aktiviteter for turister. Vi bestemmer oss for noen fotturer og starter med en til Pukara de Quitor, som er en landsby av ruiner fra tidligere tider. Vi gikk i noen timer i flotte og varme omgivelser. Dagen etter leide vi noen sykler på gjestehuset. Vi syklet inn i Månedalen (Valle de la Luna). Her fikk vi også flotte naturopplevelser, og det meste av landskapet var farget i brunt og rødt. På vei ut av dalen kom turgruppene i busser på vei innover. De etterlot seg en støvskyer der de freste innover i den tørre dalen. Til slutt besøkte vi Dødsdalen (Valle de la Muerte). Det ble nok en dag med flotte omgivelser. Dalen er en labyrint der den åler seg seg mellom både fjell og sanddyner mot flotte utsiktspunkt. Sanddynene er populære for sandboarding. Hit trekkes de som ikke har fått nok av snøbrett i løpet av vinteren, eller kanskje for å kunne krysse av på listen over «ting jeg har gjort».

Det er mye å ta seg til i San Pedro de Atacama og området rundt. Her er det termalbad, varme kilder (geysirer) og saltsletter. De to siste aktivitetene krever en arrangert tur og avreise klokken fire på morgenen. Ørkenen ligger ikke langt fra den bolivianske grensen og verdens største saltslette, Uyuni. Vi vurderer det dit hen at vi har sett mye av det som området har å by på, andre plasser, så vi bestemmer oss for å reise til Iquique ved kysten. Vi får følge av Björn og Melanie.

Første stopp er Calama, som i sin helhet har sin eksistens fra gruvedriften i områdene rundt. Her skal vi bare skifte buss med ventetid på en time. Vår reiseguide skriver i sin innledning: «Calama is a shithole», så vi ser ingen grunn til å tilbringe et minutt mer enn nødvendig her. Da Tove skal hente bagasjen fra bussen, oppdager hun to personer –en på hver side- som forsøker å komme ned i lommene hennes. Hun får avverget tyveriet. Siden det er mye folk på busstasjonen, trekker vi utenfor den ene inngangen. Her parkerer vi bagasjen, og Tove går inn og stiller seg i kø for å få bekreftet billettene for den siste etappen av reisen, mens hun etterlater meg med ansvaret for bagasjen. En velkledd mann kommer opp til meg og begynner å snakke hurtig og gestikkulerer. En annen svirrer rundt og kikker på bagasjen. Jeg forstår ikke hva de sier i trafikkstøyen. Plutselig forsvinner de og da jeg kikker ned ved beina mine, skjønner jeg hva som har skjedd. Det har vært en tredje person som har sneket seg opp bak meg og snappet den lille sekken med verdisaker, mellom beina mine. Skulle ikke tro at det var mulig. De få sekundenes forspang de fikk var nok til at, en som aldri har vært noen sprinter, fikk tatt igjen kjeltringen. 30 års aldersforskjell hadde sikker også sitt å si. Da får jeg øye på en sikkerhetsvakt, og gir stafettpinnen til han. Den eneste reaksjonen han har er en håndbevegelse som indikerte at de hadde kommet seg gjennom folkemengden og ut. Ved nærmere iakttakelse skjønte jeg at verken han, som sikkert veide 150 kilo, eller hans kollega som var nærmere 80 år, hadde fanget en gammel dame med gåstol.

Min jakt etter den stjålne ryggsekken var nyttesløs, og jeg beordret sikkerhetsvaktene til å ringe politiet. Det gjorde de (sa de), og politiet skulle innfinne seg på busstasjonen i løpet av noen minutter. Etter 45 minutter innser vi at det ikke kommer noen politi. Nå er det bare noen minutter til bussen til Iquique går, men vi erkjenner at dette ikke går, og ordner med nye billetter til den første buss dagen etter. Vi gikk til nærmeste politistasjon for å anmelde tyveriet. De fem betjentene var opptatt med fotballkamp på TV’en, så jeg skjønner jo at ingen hadde tid til å oppsøke busstasjonen seks kvartaler unna. Det er også en liten øvelse å få overtalt en av betjentene til å betjene oss. Når så først skjer, skrus lyden opp slik at betjenten kan høre hva som skjer i kampen, men ikke så mye av det vi har å formidle. Her må vi legge hele vårt spanske vokabular på bordet. Det blir en selsom opplevelse. Politiet virker helt uinteressert i vår forklaring. Beskrivelse av gjerningsmennene? Overvåkningskameraene på busstasjonen? Ikke av interesse. Jeg konkluderer raskt med at politiet er betalt av mafia’en på busstasjonen for å holde seg unna.

Vi får vår rapport og er fanget i Calama det neste døgnet. Vi er uten reisehåndbok, PC og kamera, blant annet. Vi får oss et dårlig rom til en alt for høy pris og steminingen er ikke spesielt god. Vi kommer oss videre til Iquique, og er glade for å forlate denne forferdelige plassen med resten av bagasjen i behold. Det er fortsatt ørken rundt oss, og den strekker seg til kysten. Her er det etablert en havneby. Vi kommer oss inn på gjestehuset hvor vi treffer igjen Björn og Melanie. Etter hvert kommer farmasøytene Mathieu og Melissa fra Quebec i Canada. De kommer fra sykehuset etter at Mathieu har prøvd surfing. Han ble tatt med ned til bunnen med resultatet brukne ribbeben og hjernerystelse. Slik sett er våre tap av jordisk gods bare små problemer sammenlignet med fysiske skader. Quebecerne hadde fått testet ut begge tilfellene med to dagers mellomrom. De hadde også blitt ranet på samme busstasjon som oss, bare noen timer tidligere. Da Melissa var på politistasjonen for å anmelde tyveriet, fikk hun mye mer oppmerksomhet enn oss. Politifolkene flørtet heftig med henne, mens kjeltringene på busstasjonen forsøkte å ta fra Mathieu de to sekkene han passet på mens han ventet på busstasjonen. Vi får tømt oss for våre frustrasjoner, og vi er alle enige om at beskrivelsen fra vår guidebok er korrekt: «Calama is a shithole». Mye tekst og lite bilder i de siste avsnittene skulle derfor ha sin natulige forlklaring. 

Så er de bare å begynne å se framover igjen. Vi må blant annet gjenskaffe noen av de tapte  eiendelene. Tilfeldigvis har Iquique en tax-free sone. Her selges det blant annet elektronikk til en litt lavere pris enn i butikkene i byen. Første dag går til kartlegging av varer og priser. Etter en hel dag på Zofree, som plassen heter, er vi helt utslått. Shopping ligger ikke i genene våre – hvert fall når det er snakk om så mye på begrenset tid.

Etter en natts søvn er vi klar for å omsette kartleggingen til handling- bokstavlig talt. Det er ikke fritt for at det blir noen runder innom flere butikker igjen. Vi observerer at det er leverandørene som bestemmer prisene, og det er lite eller ingen rom for pruting. Det er litt spesielt når 80 prosent av kamerabutikkene har de samme prouktene til samme priser. Da handler det om å finne det produktet du vil ha. Vi får ikke erstattet vårt Canon EOS D60 kamera og det solide objektivet. Vi utsetter kjøpet av et speilrefelskamera til vi kommer tilbake til Norge. I stedet ender vi opp med et Sony kompaktkamera som skal være vanntett. Vi er underernært på strender og snorkling, så nå har vi hvert fall en grunn til å søke det våte element. PC’en som blir erstattet er rosa som har en liten skarpe, og er satt ned på grunn av det. Tove påstår at det er på grunn av fargen den er satt ned…. Bare halve batterilevetiden også. Må jobbe litt med imaget etter at en solid PC og et fett kamera har blitt skiftet ut med en rosa PC og et kompaktkamera. Da er nok en dag på Zofree unnagjort, og nå har jeg min egen fortolkning av innholdet i begrepet «shop till you drop».

Så er det på tide å gjøre litt av det vi kom hit for. Vi får med oss Melissa og lar Mathieu restituere. Litt over en times busstur busstur lenger inn i ørkene ligger Humberstone. Dette er en spøkelsesby i dag, men historien til dette en gang så fra livlige samfunn, er en annen. Byen ble etablert i 1872 som følge av store forekomster av nitrat, som ble brukt i gjødsel. Gruvedriften ble lagt ned i 1960 da produksjonen ikke lenger var lønnsom på grunn av kunstig framstilling av alternativt råstoff. Tre tusen arbeidere ble arbeidsledig over natten og byen forlatt umiddelbart etterpå. Spøkelsesby synes jeg er en god beskrivelse på denne byen. Den har alle funksjoner om en by skal ha: boliger, skoler, sykehus, hotell, teater, kirke, butikker, pubber, osv. Litt merkelig å rusle rundt i omgivelser som skulle ha vært fylt med liv og røre. Ikke rart at UNESCO har gitt byen status som en del av kulturarven. Gradestokken viser nesten 40 grader og vi ser fram til å komme ned til kysten hvor det er litt trekk. Ute på veien får vi haik med den første bussen, og så blir det et hyggelig samvær med de andre på gjestehuset på kvelden.

Det har blitt påske og langfredag, og tradisjonen tro skal jo nordmenn på fjellet i påsken. Og fjell er det rundt Iquique. Vi får vite at folk skal bestige høyen bak byen for å minnes Jesu lidelser. I solidaritet med befolkningen legger vi i vei. Det føles som påskefjellet i Norge, for det er som å tråkke i halvmeterhøy snø, bare at her snakker vi om sand. Selv om det var tungt å tråkke oppover i sanden, var det kanskje ikke snakk om så mye lidelse, for det var nok av folk som hadde etablert seg med mat- og drikkestasjoner oppover. På toppen er det flott utsikt over Iquique og Stillehavet. 

Det som ikke er så vakkert er alt det søppelet som folk klarer å legge fra seg på vei opp hit. Vi inntar den medbrakte lunsjen og iakttar chilenerne ved korset. Litt religiøs musikk fra en CD spiller og noen noen stearinlys skal bidra til den rette påskessteminingen. De fleste virker ikke som veldig spiritulle, og tok dette kanskje mer som en tur på en fridag. Nede i byen igjen blir det en liten tur på stranden, hvor de som var enda mindre spirituelle hadde tilbrakt dagen. Stranden er flott, men vannet er litt for kaldt for oss nordboere. Humboldtstrømmen er ikke vår venn i dag heller.</p>

<p>Reisen den siste uken har tatt litt lenger tid enn først tenkt, men nå er vi på vei til siste by i Chile, Arica. Det tar i underkant av fem timer fra Iquique. Her treffer vi på det billigste gjestehuset i Chile så langt. Et rent og enkelt rom med TV, og tilgang på trådløst nettverk. Vi krever ikke mer.

Noen turister er de i byen, og det er for det meste chillenere. De treffer mange av på El Morro de Arica. Ved siden av flott utsikt over byen, er dette et hellig fjell for den jevne chilener. Her ble peruvianerne stoppet i stillehavskriven (1880). Utsikten over byen forteller oss også at dette er en havneby. Det er ikke så lett å gjøre sjøområder attraktive, og det har heller ikke Arica klart. Vi får anbefalt noen strender noen kilometer sør før byen. Dit drar vi dagen etter, men det er ikke akkurat Karibia. Greit nok til å slå ihjel et par timer på stranden, men fortsatt ikke varmt og rent nok i vannet til å ta en svømmetur. Da blir det i stedet en tur innom noen kirker og et marked før kvelden melder seg.

Chile er, ifølge reiselitteraturen vår, kanskje det mest siviliserte landet i Sør-Amerika. Vi har også opplevd at den vestlige påvirkningen gjør at ting er litt mer pålitelig, og samtidig at turister må beale for det gjennom høyere priser. Samtidig erfarte vi at i noen deler av landet (spesielt i nord) er det litt lovløst fortsatt. Vi gjør en siste hjemmelekse og sjekker kursene på valutaene før vi drar til busstasjonen som skal ta oss til Peru. Bussen til grensebyen i Peru går i ett sett, så det er ikke noe problem. Vi ønsker å veksle siste rest av chilenske pesos til peruvianske sol. På vekslekontoret får vi en dunge med sol-sedler for våre pesos. En skal alltid være skeptisk når vekslefolkene er behjelpelige med å gi turister små enheter. Det er vi også, og med Toves tellemani, er det bare å stoppe opp og ikke stikke avgårde til bussen. Selvfølgelig mangler det omlag 20 prosent av pengene. Etter at damen i vekslebulen har forsøkt å antyde at vi har stukket dem unna, betaler hun ut fullt beløp og unnskylder seg. Ja, akkurat som ikke en ansatt som jobber med veksling av penger hver eneste dag ikke vet hva de gjør!&nbsp; Det som er merkelig er at det hver gang går i turistenes disfavør. Det er noe felles med pengevekslere og taxisjåfører i de fleste land. Vi er hvertfall stuet inn i en buss som skal ta oss over til Peru og grensebyen Tacna på den andre siden. Derfra går det ganske så raskt å få transport videre til Arequipa som er vårt neste stoppested.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.