Etter et par ineffektive grensepasseringene har vi kommet oss fra det patagonske Argentina, og vi er tilbake i Puerto Natales i Chile. Her skal vi ta Navimag-fergen M/N Evangelista til Puerto Montt. Det er en tur som skal ta nesten fire dager. Det er 229 passasjerer fra 20 forkjellige land som blir loset inn gjennom lasteluken ved ni-tiden på kvelden. Fergen har kapasitet på vel 300 passasjerer, og 2&nbsp;150 tonn gods. Båten ble opprinnelig bygget som frakteskip i 1977, men ble ombygget til å ta passasjerer i 1990. Vi har blitt plassert i en firemannslugar sammen med to spanske jenter. De har sluttet i sine jobber i det offentlige, og har nettopp startet på sin reise jorden rundt. Når passasjerene er vel låst inn i passasjerdelen, begynner lastingen av gods. Vi får med oss noen lastelyder, men merker knapt nok at båten legger fra kai klokken fire neste morgen.</p>

Vi våknet i god tid til før den første frokosten. Vi som hadde vært på “cruise” bare noen uker tidligere, var godt vant. Vi hadde ikke forventninger om “cruise”-fasiliteter på en ferge. Det var litt kafeteria-preg over serveringene, men god og variert mat til alle måltider gjorde at vi ble positivt overrasket. Etter frokost var det klart for kapteinens tale. Den handlet for det meste om sikkerheten ombord, men også litt om tidligere meritter og Navimags førsteklasses service. Også på denne båten er det tilbud om forelesninger. De holdes på engelsk i spisesalen og på spansk i restauranten/baren. Første forelesning handler om isbreer. Senere på turen er det forelesninger om fauna, flora, geologien i Patagonia, livet i sjøen og til slutt om området vi skulle ankomme til. Med andre ord: Et bredt tilbud til de som ønsket å delta på dette. Været var relativt grått og regnfult i begynnelsen, så folk holdt seg for det meste inne, og forelesningene var godt besøkte.

På ettermiddagen seilte vi innover Amaliefjorden der Skua isbreen ligger. Den er 158 kvadratkilometer stor. Skua isbreen er i balanse, som det ble forelest om litt tidligere på dagen. Det betyr at den verken smelter eller vokser. Været var sånn midt på treet, og kapteinen seilte så langt inn mot breen som han turte, og vi fikk et godt inntrykk av Skua. Rundt båten spratt det delfiner som også var et flott syn. Etter at kapteinen hadde tatt en 360 graders vending, var det bare å forberede seg på middag. Her havnet vi på samme bord som et pensjonert italiensk par fra Sicilia. Giovanni og Marcela var begge pedagoger (Marcela med doktorgrad), og hadde benyttet muligheten til å reise utenlands på forskjellige oppdrag. De siste årene hadde de drevet kulturturisme på Sicilia, og det var ikke fritt for at deres levende fortellinger om øya kan føre til et besøk i løpet av de nærmeste årene. Det er av og til at en er heldig å treffe på folk som er perspektivrike og sosiale. Det var situasjonen i dette tilfellet, og vi hadde flere meningsfulle og interessante samtaler utover på turen.

Neste dags største severdighet er et skipsvrak etter en grunnstøtting i 1963. Det ligger midt i kanalen og var nå okkupert av en rekke fugler som benytter den som hekkeplass. Så er det nye muligheter for forelesning fra det entusiastiske mannskapet, se film (enten på båtens skjerm eller medbrakt på PC), lese, prate eller rett og slett slappe av og se på naturen mellom det skiftende skydekket. Båten sklir innomskjærs mellom øyer og fastlandet. Noen fugler er det også å få øye på. Flott natur, men bildene på båten og i brosjyrene er nok tatt på noen av de få solskinnsdager i området.

På ettermiddagen gikk båten ut i åpent hav i Golfo de Penas. Mannskapet annonserte at været var bedre enn normalt, og at det var bare fire til fem meter høye bølger. Siden båten var større enn den vi hadde til Antarktis, var ikke bevegelsene så brå, men litt merket vi. Litt flere passasjerer oppholdt seg i lugarene. Det var spesielt merkbart til frokost den påfølgende dagen. Vi merket på temperaturen utendørs at vi hadde kommet lengre nord. Nå var det til tider behagelig å oppholde seg utendørs, i hvert fall hvis en var brukbart kledd. Foruten utsikten på dekk, var det også mulig å ta et slag sjakk. Det siste stykket vi skal seile er på innsiden av øya Chiloe og øyene sørfor. Da vi nærmer oss første bosetning, annonserer mannskapet at det vil være mobilkontakt noen minutter i det vi passerer en mast som er satt opp av det nasjonale telefonselskapet. Det fikk fart på folk, og vi som har vært utenfor mobiltelefoniens utvikling de siste månedene, fikk en rask oppdatering på de nye modellene. Så er det avskjedsmiddag med Marcella og Giovanni og mannskapet inviterer til bingo hvor det ble loddet ut effekter fra skipet, samt vin og andre drikkevarer. Neste morgen er det ilandstigning etter frokost og vi befinner oss i byen Puerto Montt.

Puerto Montt er en by med vel 150&nbsp;000 innbyggere. Det er senteret for lakseoppdrett og Chile er verdens nest største lakseeksportør etter Norge. Vår reiseguide har ikke så mye godt å si om byen, annet enn at de har et hyggelig fisketorg. Vi legger turen innom dette og det er hyggelig nok det, men regnet gjør at vi finner veien til busstasjonen relativt raskt. Her plukker vi opp en buss som går sørover til øya Chiloe. Turen, inkludert en liten fergetur, tar i underkant av fem timer. Landskapet er grønt og frodig. Det kan nok tilskrive det ganske så hyppige regnværet.

Vi ankom byen Castro. De utvalgte overnattingsstedene var alle fulle. Det var det meste av andre overnattingssteder også. Til slutt var det en som viste oss inn i en bakgård hvor det var en familie som drev utleie av fire rom på loftet, uten at det var noe markedsføring. Fint for oss. De som hadde bygget huset, hadde i hvert fall ikke hatt rette vinkler som modell for byggingen. Vi valgte å se på det skakke bygget som sjarmerende. Heldigvis hellet sengene motsatt vei av gulvet og dermed gikk det greit å sove. Grunnen til at det nesten ikke var rom å oppdrive, var at det ble arrangert en matfestival i Castro denne helgen.

Siden det er ferietid i Chile, er det mange som har lagt turen innom Chiloe på denne tiden og spesielt Castro denne helgen. Vi tok den lokale skyttelbussen opp til sletta hvor festivalen fant sted. Her var det boder med masser av lokale matvarianter og drikke. I tillegg var det lokal kunst og husflid, samt demonstrasjoner av utstyr fra gamle dager. Etter å ha ruslet rundt noen timer, må vi også ha mat, og det er ikke så vanskelig å finne på en matfestival. Vi har lagt merke til noen putrende kjeler og folk som spiser noe ut av en netting. Vi bestiller “curanto” for første gang i livet, og får en tallerken med nettingen på. Inne i nettingen er det blåskjell, pølser, poteter og noe som ligner (og smaker) potetball, men som er flat i fasongen. Dette har lagt og putret i vann/kraft en stund. Med spente og nysgjerrige chilenere rundt bordet setter vi til livs alt som kan spises i nettingen. Et herlig måltid.

Når regnet setter inn, finner vi veien tilbake til sentrum av byen. Her tok vi en liten runde med sightseeing, og fikk med oss den flotte kirken i sentrum av Castro. Et annet særpreg ved byen er at Palafitos husene langs sjøen er bygget på påler. Dette på grunn av den store forskjellen mellom høy- og lavvann. For øvrig ligger alle båter på grunn når det er lavvann.

Nå er ikke dette den eneste kirken på øya. Til tross for at det bor kun litt over 150&nbsp;000 mennesker på Chiloé, er det ikke mindre enn 150 kirker til disposisjon. 16 av disse kirkene er på UNESCOs verdensarvliste. Vi har sett oss ut et par og tar lokalbussen til en by som heter Tenaún. På vei til byen gikk det opp for oss at denne plassen bare har noen hundre innbyggere og et par, tre busser om dagen. Våre misstanker slo til, da vi ikke så en levende sjel i byen og vi spurte bussjåføren om vi kunne være med tilbake. Heldigvis skulle han gjøre en liten sløyfe og returnere om 20 minutter. Kirken var stengt, så det ble med noe bilde fra utsiden. I det bussen kom tilbake dukket det opp en sjel som åpnet kirken. Sjåføren kjørte innom kirken og ventet på oss så vi kunne se den fra innsiden og ta noen bilder. Etterpå bar det på veien til Castro, men vi valgte å gå av i Dalcahue. I Dalcahue var det søndagsmarked for området. Her var det et maritimt miljø og vi slurpet i oss noen østers og en utmerket skalldyrssuppe til lunsj. Som de UNESCO samlerne vi er, lot vi heller ikke byens kirke (en av de 16 kirkene på UNESCOs verdensarvliste) stå ufotografert.

Siden vi nå var i UNESCO- og kirkemodus, tok vi likegodt bussen videre til byen Chonchi. Vi fikk med oss nok en kirke og ruslet rundt i byen. Grunnen til at kirkene er på UNESCOs liste over den kulturelle verdensarven, er fordi de illustrerer en fremragende arkitektonisk utforming av kirkebygg i tre. De representerer en tradisjon som ble påbegynt av jesuittene på 1600-tallet og videreført av franciscanerne frem til i dag. Kirkene representerer også en integrering av europeisk og lokal kultur og tilpasning i landskapet. Spirituelle drar vi tilbake til vårt skakke hjem for natten. Må bare peke på at byggeskikken er ganske så spesiell på andre måter enn alt annet enn 90 graders vinkler. Kledningen på utsiden er fargerik, men også forskjellige mønstre av treplater som er nærmest lappet sammen. <

Neste morgen har vi billetter tilbake til Puerto Montt. Herfra drar vi videre til Puerto Varas som er en liten “back-packer” by halvtimen nord for Puerto Montt. Her finner vi transport videre til Petrohué. Hit komme vi ved sekstiden og været er nydelig. Temperaturen i Lago Todos Los Santos, som er oppvarmet av vulkanen like ved, er det heller ikke noe å si på. Med primuslaget mat og nydelig utsikt over innsjøen, planlegger vi en lengre fjelltur den påfølgende dagen. Været er ikke det beste da vi våkner, og når vi begynner å gå opp mot Osorno-vulkanen, blir det enda litt tettere og mer regnfylt. Været egner seg lite for bilder og det ble en våt tur. Vi traff igjen Jenny og Pavel for tredje gang, men kvelden ble tilbrakt med å tørke opp og få tilbake varmen. Vi bestemmer oss for å dra videre neste dag, og får tak i avgangstiden for morgenbussen.

Når det er reisedag har det selvfølgelig blitt flott vær igjen, og fantastisk utsikt mot Andesfjellene og vulkanene som spyr ut røyk og aske. Typisk. Vi er på vei til en by som heter Coñaripe, og som virker tiltalende. Det som tiltaler oss, er blant annet at den ikke er spesielt utviklet, og at den har mange varme kilden like i nærheten. Hvorfor er den ikke utviklet, vil noen spørre. Denne byen med 1&nbsp;500 innbyggere ligger ved foten av Chiles mest aktive vulkan, Villarica. Retningen på lavaen hvis vulkanen skulle få et utbrudd, er rett ned i sentrumsgaten. Kanskje ikke så rart at investorer ikke vil satse penger på hoteller, restauranter eller annen infrastruktur. De mange markeringene om evakueringsveier tyder på at faren for utbrudd er reell og beredskapsplanene intakte.

På det lille gjestehuset Esperanza ble vi godt mottatt og gitt et lite rom. Så bar det av sted til det lokale markedet for lunsj før vi testet ut stranden. Den var fylt med ferierende fra Santiago som også hadde tatt sjansen på at det ikke ble utbrudd. Stranden bestod av svart vulkansand, og vannet var også noen grader varmere enn det ellers ville vært uten tilførsel av varme fra vulkanen. Vannet var sånn akkurat mulig å bade i, men sola varmet godt og fikk oss til å minne om sommer igjen. Det er 14 varme kilder i området rundt Coñaripe. Vi valgte oss Manqeruna, en times busstur unna. Her er det flere bad som er naturlig lagt inn i terrenget og som har litt forskjellig temperaturer. I tillegg er det badestamper, en badstue og et gjørmebad. Da regnet kom på ettermiddagen, fant vi veien tilbake med buss. En variert og varm dag. Da været var sånn passe dagen etter, bestemte vi oss for å reise videre. Vi har en flyavgang i Santiago om ikke så alt for lenge, så vi må reise litt raskere enn det som er vårt normale tempo.

Med et par bytter kommer vi oss til byen Temuco. Her kommer vi oss ikke videre med det første. Det er slutten på ferien og alle skal hjem. Det ser ut som vi blir sittende fast et par dager, men plutselig er det et selskap som har et par plasser ledig, og det blir avgang dagen etter. Da har vi en halv dag å gjøre byen på. Det som er spesielt med området er at det finnes en stort innslag av Mapuchu-folk. Mapuchu er Chiles urinnbyggere og utgjør vel fire prosent av befolkningen. Vi rusler en tur til markedet for å betrakte folket og deres produkter. I Temuco virker det som Mapuchu’ene er ganske så siviliserte og produkter og salgsapparat svært så kommersielt. Vi må nok litt lenger inn mot Andesfjellene fra en av Chiles største byger for å få oppleve det litt mer autentiske.

Chile har en befolkning på litt over 16 millioner. De fleste er av europeisk herkomst, spesielt fra Spania, men også fra Italia, Tyskland, Frankrike, England, Irland, Sveits og Kroatia. I tillegg er Chile kanskje det landet som har høyest levestandard i Sør-Amerika. Vi føler derfor fra tid til annen at vi for det meste er tilbake til Europa og et vestlig liv. Prisnivået gir oss også en bekreftelse på det. Skal en få med seg mer av urinnbyggernes kultur, må en litt ut fra byen, og det hadde det blitt om ikke vi hadde fått bussbillettene. Så vi er på vei videre til byen Talca vel sju timer lenger nord.

I Talca er det rundt 35 grader og vi bestemmer oss for å gå den kilometeren det er inn mot vårt utvalgte gjestehus. Vi oppdager at det ikke er noe gjestehus på denne adressen. Det kan ha sammenheng med at dette ikke er av turistenes mest attraktive reisemål. Vi blir henvist i retningen busstasjonen igjen, og vi svetter oss tilbake, men her er det ikke så mye attraktivt. Til slutt ender vi på et veldig så greit alternativ i sentrum av byen. Vi registrerer at vedlikeholdet på de fleste bygg er mangelfullt, og at det er masser av ”nye ruiner”. Konserten utenfor vinduet vårt den påfølgende dagen var en markering av årsaken til de sprekkfylte bygningene. Det var to år siden jordskjelvet på kysten av Chile. Styrken var 8,8 på Richters skala. I Talca var skjelvet målt til åtte og flere hundre mennesker døde. Noen uker etter at vi hadde forlatt Talca, ble byen utsatt for et nytt jordskjelv som hadde senter like ved byen og målte 7,1 på Richters skala. Heldigvis var skadene etter skjelvet begrenset, men folk løp ut av husene sine og større bygninger i Santiago svaiet. Vi var kommet litt lenger nord og merket ikke noe til skjelvet.

Å gjøre severdighetene i byen tar ikke så alt for lang tid. Siden guideboken ble skrevet før jordskjelvet, er det noen severdigheter som ikke eksisterer lenger, mens andre igjen er stengt. Vi bestemmer oss derfor for å ta en tur til vindalen Maule, som ligger en liten busstur utenfor Talca. Dette er ett av de viktigste vinområdene i Chile. Når vi kommer fram til inngangsporten til vinområdet skal det være noen vingårder å velge mellom, men vi skjønner raskt at jordskjelvet har gjort sitt her også. Det er kun Balduzzi som er åpen for publikum, men publikum er også fraværende, for vi er helt alene. Vi får en god innføring i vingårdens historie, prosess for produksjon av vin, samt konsekvensene av jordskjelvet. En del utstyr og bygninger var ødelagt, men druetrærne virket uberørte, og ga oss smaken på både gode druer og vin i glasset.

Jeg har en tann som har finansiert det gode liv til noen tannleger i Norge. Selvsagt skjer det noe med denne igjen. Da er det bare å finne nærmeste turistinformasjon om råd på gode tannleger. Etter en halvtime er jobben gjort, og det koster ikke all verden. Gleden ble ganske kortvarig og jeg måtte reklamere den påfølgende dagen. Tannlegen dro til med litt mer lim og dermed skulle den vare lenger. Det blir en del praktiske gjøremål disse dagene i Talca, men snart sitter vi på en buss til Chiles hovedstad, Santiago, vel tre timer unna. Her bor omtrent seks millioner av Chiles 16-17 millioner innbyggere. Vi tar inn på et hostel som vi oppdager er populært blant amerikanere som oppholder seg i Santiago for kortere engasjement. Det var et brukbart lydnivå under fellesmiddagen.

Dagen etter er vi på vår siste bussreise for en stund. Vi har reist nesten halve Chile fra Patagonia til Santiago på to og en halv uke. Bussen stopper ved flyplassen og vi har billetter til Påskeøya.