Argentina: Fossefall og fjellfarger

Argentina og Brasil deler verdens nest største fossefall, Iguazufallene. Vi lot oss bergta av de 275 fossene fordelt over 2 kilometer. Vi gledet oss over mør biff med god, lokal vin, laget i de fargerike omgivelsene rundt Salta. Julaften var vi i selskap sammen med mennesker fra hele verden. Museo de la Memoria i Cordoba er et symbol på Argentinas vonde minner fra tiden med diktatur fra 1976 til 1983. 30 000 mennesker forsvant eller ble drept og det er kun 30 år siden.

Lørdag 17. desember passerte vi grensene fra Paraguay via Brasil og til Argentina. Det ble mange stempler i passet den dagen, men siden direktebussen fra Ciudad del Este til Puerto Iguazo aldri dukket opp, måtte det til et stopp i Brasil.

Reisen i Paraguay gikk raskere enn vi hadde planlagt og vi vekslet våre resterende kontanter til argentinske peso (ARS). En ARS er verd omtrent 1,4 NOK. Vi merket nokså raskt at vi har kommet til et dyrere land enn de vi hadde oppholdt oss i de siste par månedene. Det har nok sammenheng med levestandarden. Jeg tok en titt på Human Development Index (HDI), og der fant jeg Argentina som nummer 2 i Sør-Amerika. Chile ligger ett hakk over. De to landene er rangert henholdsvis som nummer 44 og 45 i verden. Nabolandene Paraguay og Bolivia er henholdsvis nummer 107 og 108 på listen.

Kontrasten til nabolandet Bolivia er stor og synlig. I Argentina er forventet levealder for kvinner 80 år og for menn 74 år. Det er 10 år mer enn for bolivianerne. Barnedødeligheten er 13,8 promille hvilket er ¼ av nabolandet Bolivia. Statistikken viser at det er veldig stor kontrast mellom Paraguay og Argentina også, men den er ikke så lett å få øye på, jfr. reisebrevet fra Paraguay.

Vi ankom Puerto Iguazu ved sju tiden, akkurat passe tidspunkt for å ta en tidlig middag. I dette landet er det vanlig å spise middag sent, gjerne i ti-tiden på kvelden. Vi tok turen til ”feria” og fikk oss et godt måltid spekemat, ost og oliven med en kald øl til.

Neste dag, søndag 18. desember, tok vi lokalbussen til Iguazufallene. Etter en 20 minutters busstur var vi fremme. Siden det var søndag kunne vi bare følge turiststrømmen og snart satt vi på det lille toget som fraktet oss innover i den frodige nasjonalparken, Parque National Iguazú, som omgir Iguazufallene. Det var ikke akkurat lyntoget vi hadde hoppet på, så etter 1 kilometer fant vi ut at vi like gjerne kunne gå, og på den måten også nyte turen i naturen mer.  Snart var vi fremme ved bruen som førte oss til Garganta del Diablo (Djevelens strupe). Her fosser vann utfor stupet fra 3 sider og laget et brus av vann der den ene regnbuen etter den andre pynter opp med klare farger. Det er bare en ting å si om disse fossefallene: De er spektakulære! Fossen er på grensen mellom Brasil og Argentina og er dannet av to elver som møtes her og fosser 80 meter utfor en brå kant, dannet der lavamassene engang stoppet. Det er 275 mer og mindre separate fosser, over et område som til sammen er mer enn 2 kilometer bredt. Det gjør det mulig å se hvert av disse på ganske nært hold. Denne muligheten har parkdesigneren utnyttet og bygget et nettverk av stier og derfra kan fossen ses fra mange forskjellige vinkler og nivåer.  Målt i vannføring er Iguazufossen verdens nest største foss etter Niagara. Vi tilbrakte dagen ved Iguazufossen og i nasjonalparken rundt og nøt synet av de imponerende naturkreftene.

Argentina har et godt utbygd busstilbud med høy standard og høye priser. Timeprisen er ca. 31 kroner. Argentina representerer et enormt geografisk område som skal dekkes med en infrastruktur. Jernbane har aldri fått en sentral plass i transportsystemet her, derfor blir bussene det viktigste transportmidlet for folk flest. Med sine 2 766 890 kvadratkilometer er Argentina verdens 8. største land målt i areal. Landet har i overkant av 41 millioner innbyggere og en befolkningstetthet på 15 innbyggere per kvadratkilometer. Det er en person mer per kvadratkilometer enn Norge har.

Etter det imponerende besøket til Iguazufallene, begynte vi å planlegge turen videre. Vi lot oss ”kaste inn” på en restaurant i hovedgata i Puerto Iguazu. Her traff vi et kanadisk par som var bereist i Argentina. De kunne fortelle om servering av både mat og champagne på bussene. Vi lot oss overbevise om at her var det både mat og drikke inkludert i billettprisene. Kanskje er disse bussbillettprisene ikke så dårlig tilbud likevel? Hvis vi i tillegg tar nattbuss så blir jo også overnatting inkludert!

Neste dag møtte vi opp på busstasjonen med friskt mot og kjøpte billett for den første etappen som var 5 timer til Posadas. Vi registrerte tilgang på både kaffe og vann og på en 5 timers tur kan det ikke forventes mer. Fra Posadas tok vi bussen videre til Salta. Det er en strekning på 19 timer og vi spurte for sikkerhets skyld om det var servering om bord. Svaret var positivt, men vi ble rådet til å ta med ekstra vann. Serveringen til de få passasjerene som hadde valgt å ta denne bussen, kom mellom ti og halv elleve på kvelden og det ekstra vannet kom godt med. Etter denne turen skjønte vi hva som menes med servering på bussene i Argentina. Med mange og lange bussreiser foran oss er det en nyttig kunnskap. Vi kan nok ikke basere oss på at billettprisen også dekker matkostnadene.

Formiddagen tirsdag 20. desember ankom vi Salta. Det er en nokså stor by med nesten en halv million innbyggere. Vi fant et hyggelig gjestehus. Uten å vite det valgte vi da også sted for julaften.

Denne dagen oppdaget vi den argentinske biffen og vinen! Vi stilte oss opp i den lange køen foran kjøttdisken på supermarkedet der de profesjonelle ekspeditørene skjærer de møreste stykker kjøtt akkurat slik kunden ønsker. Kiloprisen er ca. 80 kroner. En flaske god bordvin koster omtrent 13 kroner. Saken er biff – det blir biff!

Med tilgang på turens hittil reneste felleskjøkken ble det biffmiddag hver dag, unntatt julaften, i Salta.

Salta ligger ved Andesfjellene og er omgitt av mye vakker natur. Byen ligger på 1 200 moh. Fra byen er det lett tilgang til Cerro San Bernardo, et fjell midt i byen og som det tar en times tid å bestige via trappene som er bygget helt til toppen. Det er også mulig å ta stolheis eller bilveien, som vi gjorde ned igjen.

Mye av severdighetene i Salta er å finne i området rundt byen. Vi fant ut at vi skulle hoppe på det gode tilbudet med 3 dagsturer i en pakkepris.

Da vi kjøpte turene hadde vi blitt lovet at første tur skulle være Humahuaca fordi det var stedet vi primært ønsket å besøke. Turoperatøren hadde imidlertid lagt inn en overraskelse for oss og vi startet med tur til Cachi. Raul, vår sjåfør og guide, visste ingenting om dette og vi antok at vårt primærønske ville bli oppfylt en av de neste to dagene. Raul, som startet dagen med å etablere en munnfull koka, kunne fortelle at provinsen Jujuy og Salta er den eneste i Argentina der koka er lovlig. Kokaen importeres imidlertid fra Peru og Bolivia. Fjellformasjonene og fargene på veien til den lille, idylliske byen var fantastisk flotte! Formasjonene var ganske lik de vi så i Torotoro i Bolivia, men fjellene her i Argentina var mye mer fargerik. Det var sjatteringer i brunt, brunrødt, gult og grått i forskjellige toner. I Cachi ble det 2 timers pause. Det ga mulighet for å se det lille stedet med sine 5 000 innbyggere. Jeg tok turen til gravstedet, som også var utsiktspunkt, akkurat idet uværet kom sigende innover fjellene. Det var litt fascinerende å se uværet komme, så jeg måtte slite meg løs fra synet for å komme meg i hus. Vi søkte tilflukt i museet for å unngå alle de små tornadoene som feide over byen.

Cachi ligger på nesten 2 300 moh og deler av veien slynget seg oppover åssiden og ga en formidabel utsikt. 

Lille julaften ble fortsatt ikke vårt primærønske, Humahuaca oppfylt. Nå hadde turoperatøren funnet ut at vi burde se ett av stedene der den gode vinen kommer fra. Turen gikk til Cafayete, ett av Argentinas sentre for kvalitetsvin. På turen fikk vi se enda mer av de fantastiske fargerike fjellene og fjellformasjonene. Vi ankom Cafayete, en by med ca. 13 000 innbyggere. Vi stoppet ved vingården Vasija Secreta og fikk smake både på den hvite og den røde vinen som lages her. Det var slett ikke verst. På slike turer som vi nå var på, er det en tendens til at turistene blir satt av på utvalgte restauranter, som slett ikke er de beste for lommeboken. Slik ble det denne gangen også, men vi lusket bortover gata for å finne noe som passet våre budsjetter bedre. Da møtte vi Laura, en at de andre deltakerne på turen. Hun satt på trappa utenfor Western Union. Hun kunne konstatere at kontoret var stengt for julen og hun hadde i grunnen ikke så mye kontanter. Vi gikk på super’n sammen og handlet lunsj og tok en picnic i parken. Laura er fra Bogota i Colombia og studerer der, men nå var hun på utveksling og studerer i Buenos Aires. Hun hadde juleferie og ville reise noen dager. Akkurat i det vi satte oss i bilen for å returnere til Salta begynte et enormt regnvær. Da vi kom inn til Salta styrtregnet det og det flommet i gatene. Det fossregnet hele kvelden og natten og temperaturen falt kraftig.

Den viktigste grunnen til at vi kjøpte de 3 turene var at vi ønsket å se Humahuaca. Dette stedet som ligger nord for Salta, på vegen til Bolivia, er på UNESCOs liste over verdensarvsteder på grunn sporene etter den 10 000 år gamle handelsruten som går her. Handelsruten knytter den nordvestlige og den sørøstre delen av kontinentet sammen. I tillegg ligger dalføret i denne fargerike fjelltypen som vi har sett både på vegen til Cachi og Cafayete. Planen var at vi skulle hoppe av turen i Jujuy på vei tilbake og reise videre til Cordoba. Dermed ville vi tilbringe julaften på en buss. Julaften var vi derfor tidlig på beina for å pakke og klargjøre oss for avreise fra Salta. Transporten kom ikke til avtalt tid. Vi antok at det kanskje var treg trafikk på grunn av mye vann i gatene etter det kraftige regnet. Vi ventet og ventet, men ingen bil kom for å plukke oss opp. Hotellverten ringte utallige ganger til turoperatøren, men ingen svarte. Vi ble overbevist om at selskapet hadde innført litt tidlig juleferie da vi fant kontoret stengt.

Vi innså at vi hadde blitt lurt for både penger og opplevelser og innrettet oss på en julaften blant våre venner på gjestehuset, som til sammen representerte nesten alle verdens kontinenter. Det eneste som manglet var Afrika. Med reisens hittil beste kjøkken tilgjengelig, var det høy aktivitet hele dagen med produksjon av all slags tradisjonell julemat. Til og med småkakene, med det argentinske flagget påmalt, var der. Det duftet jul fra gjestehuset langt opp i gata. Siden det var fullt på kjøkkenet ble vårt bidrag et par flasker vin som jeg langt om lenge kunne få betalt på supermarkedet. Køene var omtrent lik de vi har i Norge på en slik dag, men effektiviteten i kassen var omtrent det halve. Grunnen til det er ganske enkel. Den som betjener kassen har også i oppgave å pakke bæreposen for kunden. Ettersom jeg stod lenge i denne køen lurte jeg på om noen hadde beregnet alternativ kostnaden ved å ha en lavere betalt pakkebetjening?

Juleforberedelsene skled over i fest og juletradisjoner fra de fleste hjørner av verden ble pent satt sammen på langbordet. I tillegg hadde hotellverten også sørget for litt fra den lokale menyen med smørbrød, empañadas og vin. 

I Argentina er julaften festkveld og klokken 24:00 var det festkledde folk og store mengder fyrverkeri i gatene. 

Første juledag, og for mange på gjestehuset dagen derpå, var det stor stemning rundt frokostbordet der det ble servert rester etter gårsdagens middag. Gjestehusets betjening jaktet fortsatt på våre penger og hadde omsider fått kontakt med selskapets eier som hadde lovet å komme med pengene hele ettermiddagen, men han kom aldri.  Arild tok også en tur til turistpolitiet og anmeldte saken. Vi valgte å regnskapsføre beløpet som ”tap” og tok nattbussen til Cordoba.

I 2006 ble Cordoba utnevnt til kulturhovedstaden i Sør-Amerika. Det er en vakker by med mange og godt velholdte bygg fra kolonitiden. Det er en stor by med 1,5 millioner innbyggere, men med sine mange parkanlegg og gågater i sentrum oppleves den ikke som storby. Vi tilbrakte 2. og 3. juledag med å vandre i sentrum og besøke historiske steder. Jesuittene har også vært her og et helt kvartal, Manzana Jesuítica, med bygninger fra midten av 1600-tallet som jesuittene har preget, er på UNESCOs liste over verdensarvsteder. Cripta Jesuítica er også et spor etter jesuittene. Krypten ble aldri ferdig da jesuittene ble utvist fra kontinentet i 1767. Krypten ble glemt og først avdekket igjen i 1989, da det argentinske teleselskapet skulle legge nye kabler i gaten som er taket på krypten. Museo de la Memoria er et minne om Argentinas nyere historie med diktatur i perioden 1976 til 1983. Department of Intelligence (D2) i Cordoba hadde i oppgave å kidnappe og torturere mulige motstandere av diktaturet. I tillegg ble barna i disse familiene tatt og plassert hos mer regimevennlige familier. 30 000 mennesker døde eller forsvant i Argentina i løpet av de 8 årene diktaturet varte. Fortsatt leter barn og foreldre etter hverandre og fortsatt stilles ledere fra diktaturtiden for retten.

Vi har oppdaget at postvesenet i Sør-Amerika ikke er lett tilgjengelig. De to postkortene vi skrev vi Paraguay greide vi rett og slett ikke å få postlagt der. 3. juledag gjorde vi et nytt forsøk og trasket inn på postkontoret. Vi kom ikke så langt inn i lokalet før det var stopp. Køene begynte ved inngangsdøra og det var et stort lokale. Jeg stilte meg opp i kø nummer 1 som var for frimerker, telegrammer og annet småtteri. Jeg kom ganske raskt i kontakt med musikerparet foran meg i køen. De kunne bekrefte at her sendes det telegrammer og de enorme køene er blant annet nettopp på grunn av det. Folk sender telegrammer med julehilsener til venner og slektninger. I løpet av timen vi stod sammen i køen fortalte mannen, som spilte fløyte, at han hadde vært både i Norge og andre europeiske land og spilt. Han var selvlært og laget all musikken selv. Han var opprinnelig fra Humahuaca og jeg måtte fortelle om vårt mislykkede forsøk på å komme oss dit. Damen var musikklærer og hun underviste i piano. De hadde hatt en svensk jente boende hos seg i 1 ½ år. Hun var student og skulle lære seg spansk. Etter en time i køen var det min tur og jeg kunne gjennomføre mitt ærend som tok omtrent 2 minutter.

3. juledag kl. 17.45 satte vi oss på nattbussen som skulle bringe oss til nytt land. Det var en uruguayansk registrert buss som ga oss en forsmak på standarden i vårt neste land. Her var det whisky til aperitiff, snack og deretter 3 retters middag. Servicen fortsatt gjennom grensepasseringen der vi kun leverte fra oss passene og de kom ferdigstemplet tilbake etter et par timer. Da var vi over i det nye landet, Uruguay.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.