Brasil III – sør: Store byer, strender og safari

Når vi har forlatt Salvador og den nordøstlige delen av Brasil, sitter vi i buss de 23 timene det tar til den tredje største byen i landet – Belo Horizonte. Ikke av de mest kjente byene i Brasil, men jeg har en god grunn til å dra hit. Det handler om en av mine samlemanier. Når jeg likevel er i nærheten av en by med en Hard Rock Cafe, så kan jeg likevel ta en tur innom og spise en av mine favoritter – nacho – og kjøpe et lite suvenirglass og supplere samlingen min med. Vi ankommer Belo Horizonte klokken fire og det gir oss muligheten til å finne vårt utvalgte gjestehus før mørket inntar byen.

Vi bor 15 minutters gange unna sentrum og det første inntrykket er delt. Byen virker svært så moderne og butikkvinduene stiller ut varer som krever middelklasseinntekt for å kjøpe. En tur gjennom en av byens attraksjoner, byparken, viser oss overnattingsplassen til noen titals hjemløse. Tatt i betraktning at vi er 900 meter over havet, kan det bli litt kjølig for de tynt kledde og barbente folkene. Nå er det morgen og solen begynner å få tak, så da er det bedre. De hjemløse virker fredlige og det er ingen tigging. Vi fortsetter vår vandring i byen som er moderen og stor, og hvor befolkningen virker hyggelig.

Etter noen timer er det klart for lunsj og det er det bare å finne Hard Rock Cafe. Det viser seg at det er bussavstand. Når vi finner rett buss er det bare å sitte på til endestasjonen. Det betyr en lengre tur opp i fjellene til en av forstedene til Belo. Her det bare velstand, bokstavlig talt. Forstedene til Belo er stort sett oppe i fjellsidene rundt byen og de består utelukkende av blok bebyggelse. Fin utsikt for velstående familier. Hard Rock Cafe ligger i et kjøpesenter, men det er mer som en innebygget spøkelsesby. Her er det knapt nok andre butikker eller mennesker. Vi er de eneste gjestene på HRC. Det blir en nacho til terningkast tre, og litt skuffende er det at de ikke har suvenirglass til samlingen min. Da er det bare å dra videre.

Neste dag sitter vi på bussen til Ouro Preto. Det tar et par timer, men det føles som vi knapt nok har satt oss før vi er framme. Området har mange godt bevarte byer med en fargerik historie. Ouro Preto er i følge vår reiseguide beskrevet som kronen i juvelen. Ouro Preto betyr ”svart gull” på portugisisk og byen har vært senteret for gullgraving i Brasil. Det startet med at en eventyrer, som egentlig var på utkikk etter gull og indianere som kunne benyttes til slaver, tok med seg et svart metall han fant i området. Det skulle vises seg at dette området inneholdt den største beholdningen av gull i den nye verden på 1700- tallet. Det varte ikke lenge før gullfeberen spredde seg. Byen vokste og på det meste hadde den 110 000 innbyggere, hvorav de fleste slaver. Dette var langt mer flere enn både Rio og New York på den tiden. Den portugisiske kolonimaken startet med å ta en femdel av gullet i skatt, men ble etter hvert grådigere. Dette førte til opprør og noen lokale helter, deriblant Joaquim Jose da Silva Xavier, med tilnavnet Tiradentes, måtte unngjelde for motstanden de ytte. Tiradentes betyr tanntrekkeren og tilnavnet fikk han på grunn av sine tannlegekunnskaper.

Ouro Preto ligger på 1 200 meter over havet (pluss, minus 100 meter), og var den første byen i Brasil som kom på UNESCOs liste over verdensarven. Dette skjedde i 1980. Det som gjør byen unik, er de velholdte byggene som er spredd utover i det bratte terrenget. Det er god trening for den som skal besøke de 23 kirkene i de avgrensede områdene i gamlebyen. Vi nøyer oss med en liten håndfull. Siden det er helg, er det fullt med turister. De er nesten uten unntak brasilianere. Med unntak av et lite utvalg av vestlige i Salvador, har vi neste ikke truffet på noen andre reisende som snakker annet enn portugisisk. Vi er litt sultne på kontakt med andre i samme situasjon igjen. Kanskje når vi kommer til Rio?

Så er vi på vei til Tiradentes via Sao Juao del Rei. Det er en fire timers tur og vi skal ned 500 høydemeter. Det gir sjåføren mulighet til å praktisere sine rallyegenskaper. Det er nok av svinger og hindre på veien. Umulig er det i hvert fall å lese eller gjøre andre ting som krever konsentrasjon. Fartsgrenser oppfattes av sjåføren i beste fall til å være veiledende. Det som er positivt er at det er litt mer fjæringer på disse bussene enn bybussene som bybussjåførene bruker i sin gaterally. De tar ikke hensyn til fartsdumper heller.

I Sao Juao del Rei kan en ta et tog med et gammelt damplokomotiv fra 1800-tallet til Tiradentes. Dette gir en fin avkobling fra buss og utmerket utsikt over det kuperte landskapet. Tiradentes er naturlig nok oppkalt etter nasjonalhelten som var født og vokste opp i nærheten. I dag finnes det fortsatt noen familier som er etterkommere etter Tiradentes. Som så mange av de andre byene fra kolonitiden, er også Tiradentes preget av flotte bygninger. Rammen rundt byen er de brosteinbelagte gatene (mest etter innfallsmetoden, tror jeg) og de mange blomstrende hagene. Naturlig nok er det kirker som er verd et besøk og en håndfull museer for spesielt interesserte. For øvrig går Tiradentesnavnet igjen i mange byer i Brasil, enten det er navn på gater, plasser eller parker.

Vi er på vei til Rio de Janeiro påfølgende morgen. Det er nesten seks timers bussreise i fjellandskapet før vi er ved havoverflaten igjen. På busstasjonen blir vi møtt av mange mennesker som skal på ”Rock in Rio” – festivalen. Vi hadde ikke planlagt å være i Rio akkurat under denne tilstelningen med flere konserter med kjente artister, men vi tar med oss det vi kan få av opplevelser. Det er bare å skaffe billetter. Først må vi skaffe oss et overnattingssted. Vi har plukket oss ut et sted, men før vi drar dit får vi informasjonsskranken på busstasjonen til å ta en telefon for å høre om det er ledig. Det er det ikke, og etter femten telefoner finnes det kun ett rom som er ledig. Det tar vi til en pris som smerter en sunnmørsk sjel. Når det kommer til stykket er alle billettene til alle konsertene utsolgt. Kanskje kan vi få med en etterlengtet fotballkamp da?

Vi oppdager snart at vi er de eneste på hotellet som er ikke-brasilianske turister og som ikke snakker portugisisk. Så våre ambisjoner om å komme i kontakt og kommunisere med andre reisende blir raskt redusert. Likevel har vi nok ordforråd til å kommunisere med resepsjonisten om kveldens toppoppgjør i fortball i brasiliansk serie A mellom Botafogo og Sao Paulo. Resepsjonisten garanterer at dette ikke kommer til å gå bra. Stadion ligger langt utenfor byen og det er kveldskamp. Vi snakker så dårlig portugisisk at vi ikke kommer til å ha muligheter for å få billetter på svartebørsen (kampen er selvsagt utsolgt) til en fornuftig pris. Til slutt spår han at hvis vi får tak i billetter, så vil de være falske. Sånn passe risikovillige dropper vi fotballplanene nok en gang. Rio er den andre av de to byene i Brasil som har en Hard Rock Cafe. Når jeg slår opp på nettsiden for å finne adressen, finner jeg informasjon om at cafe’en er stengt for relokalisering. Ikke bra!

Rio er en by med mellom seks og sju millioner innbyggere. Når det nå er søndag, er det flere gater nær strendene som er stengt for motorisert trafikk. Da er kjørefeltene dedikert til henholdsvis gående/joggende, syklende, rulleskøyter og skatebords. I tillegg tiltrekker strendene mange utøvende og kreative kunstnere. Vi rusler rundt på strendene Ipanema og Copacabana. Ulempen i dag er at kulden har slått inn over byen. Det er 19 grader og overskyet. Dermed er det ikke mange som har inntatt strendene, men noen surfere har funnet noen bølger å ri på ved enden av Ipanema stranden. Vi andre holder varmen ved å være i bevegelse langs strandpromenadene.

Rio er av mange benevnt som verdens vakreste by. Når en går langs de hvite strendene med det blå havet i bakgrunnen på den ene siden og hele tiden ser det fantastiske landskapet på den andre siden, kan en godt forstå hvorfor. Hvis en i tillegg tar med de kulturelle variasjonene som preger byen, er den lett å bli betatt av. Ser en litt nøyere opp langs fjellsidene, finner en favelaene. Disse fattigområdene vokste seg store på sekstitallet da Rio ble gjenstand for en stor innflytning etter at de nordøstlige delene av Brasil ble rammet av nedgangstider som resulterte i fattigdom. Fattigdom og kriminalitet har preget favelaene siden den gang og inn i det nye årtusenet nådde kriminaliteten nye høyder. Middelklassen hadde gitt opp politikerne og buret seg inne bak sine porter og væpnede vakter. Det sies at du kan spørre en hvilken som helst voksen i Rio (eller Sao Paulo for den saks skyld) og de har alle en historie å fortelle om en kriminell handlig som de har vært utsatt for. Vel, Lula lovet bot og bedring, og i 2007 ble det bevilget 10 milliarder kroner til å forbedre infrastrukturen i favelaene. Rent vann, belysning, veier, kloakk osv, har bidratt til bedre levekår og lavere kriminalitet. Siden den gang har de lokale myndighetene i Rio lagt opp til en tilsvarende forbedring i andre favelaer i og rundt byen. Målet er at 100 favelaer skal være gjennomgått innen 2011 og hele byen innen 2016. Vi merker mer til tungt bevæpnet politi med skuddsikre vester enn truslene fra kriminelle. Det er likevel ikke vanskelig å få øye på de bostedsløse der de har etablert sine hjem er de overalt i byens mange bydeler, men de virker som fredlige mennesker.

Det blir naturlig nok tid til litt sightseeing også. Ved siden av arkitekturen og folkelivet i nærliggende bydeler, blir det en tur til Kristusstatuen på toppen av Corcovado. Den 38 meter høye statuen som veier 1145 tonn, står på 710 meter over havet og er synlig fra nesten alle plasser i Rio. Det er trolig litt overflødig å si at utsikten utover Rio og omlandet er fantastisk på en dag med skyfri himmel. Været gjør sitt til at det er fullpakket med folk på toppen. Etter noen dager i Rio legger vi turen fire timer sørover langs kysten til Paraty, omtrent midt mellom Rio og Sao Paulo.

Paraty er en liten by som er kjent for å være rolig, avslappende og med flere nærliggende strender. I tillegg har den en eldre bydel som er idyllisk. Det er lokale både fra Rio og Sao Paulo, i tillegg til noen få utlendinger som tilbringer litt tid her, kanskje for å få litt avkobling fra storbylivet. Det er lite som tyder på noe annet enn at det er turisme som er hovedaktiviteten. Det er ikke mange meterne mellom pousada’ene her i byen og tilbud om maritime aktiviteter er det heller ikke mangel på. Vi havner på Pousada Heliconia som blir drevet av en belgier som kom til landet for 32 år siden. Joseph er en sosial kar som gir oss alt som skal til for at vi skal føle oss velkommen. I tillegg er prisnivået av det laveste vi har opplevd så langt i Brasil, og da har vi ingen hast med å dra videre.

Vi starter med en overskyet dag, og det gir oss anledning til å utforske byen og nærområdet litt. De brosteinsbelagte gatene i gamlebyen er fri for biltrafikk og skarpe farger på bygningene gir gode muligheter for fotografering. Det er kanskje like mye de 65 øyene og vel 300 strendene som frister de tilreisende til Paraty. Denne byen har spesialisert seg på skonnerter og skal en være skikkelig turist, så skal en ta en dagstur med en av disse. Slik blir det også, og da skal det stoppes på idylliske strender og snorkles blant tusenvis av fisk. En lokal bossanovasanger som er hyret inn for anledningen gir oss valuta for pengene. Til slutt skal det være en capirinha på dekk i det vi seiler tilbake til byen. Capirinha er den ”nasjonaldrinken” i denne delen av landet. Den består av en sukkerroesprit, med lime og sukker. Friskt og godt! Vi avslutter oppholdet med en dag på strender i byen Trinidade en 45 minutters lokalbusstur unna. I disse dager kan en overvære en innspilling av en såpeopera for det brasilianske markedet. Josephs respons på dette og oppskriften på et langvarig ekteskap, er at brasilianske ektepar har to TV’er og det ene er til mannen som kan se forball hele tiden og det andre er til kvinnen som kan se såpeopera hele dagen. Etter fire dager tar vi avskjed med Joseph og setter oss i bussen som tar oss de seks timene til Sao Paulo, den største byen i Sør-Amerika.

Sao Paulo har 11 millioner mennesker i byen og 20 millioner når en regner med tilgrensende områder. Vi tar oss lett til herberget med et meget godt bevoktet og vel fungerende metrosystem. Det er skyskrapere og høyhus i alle retninger og det er ikke lett å få oversikt. I skyene over går helikoptertrafikken heftig. Det påstås at Sao Paulo har flere helikoptre enn noen annen by i verden. Det startet i 90-årene med at de superrike ble lei av den tette trafikken på veien og de stadige og målrettede angrepene på deres biler. Siden ble det misunnelse blant de nest rikeste. Løsningen på problemet ble at disse spleiset på kjøp og drift av helikoptre, og dermed er det over 300 landingsplasser i São Paulo mot for eksempel 60 i New York. Vi holder oss på bakken og nøyer oss med en dag i den delen av Sao Paulo som er verd å avlegge et besøk. Sao Paulo er også en smeltedigel av folk. Blant annet er det 1,5 millioner mennesker av japansk opprinnelse, en million av tysk herkomst, 850 000 av libanesisk opphav og jøder, kinesere, armenere, grekere, litauere, syrere, koreanere, polakker og ungarere. I tillegg er det selvsagt den delen som har sitt opphav fra Afrika, Portugal eller som er innfødte. Ikke godt å si hva som er en typisk person fra Sao Paulo da.

Vårt neste stopp er Cuiaba i staten Mato Grosso som grenser til Bolivia. Det er 1 635 kilometer dit og 29 timer i buss er det som venter oss. I tillegg ankommer vi busstasjonen noen kilometer utenfor sentrum ved midnatt. Vi har sett oss ut en pousada i sentrum og kommer oss dit etter hvert. Cuiaba i seg selv er ikke så veldig attraktiv, men dette er inngangen til nasjonalparken ved navn Pantanal. Det sies at Amazonas er mer sagnomsust, men at Pantanal har mer dyreliv. Verten på Pousada Ecoverde heter Joel og kan flere setninger med norsk. Blant annet kan han si Norsk Rikskringkasting og plystre den gamle ventemelodien i NRK Radio, for de som er gamle nok til å huske den. 

Hele pousada’en hans er fylt med Joels hobby, nemlig gamle radioapparater. Ved siden av overnatting har Joel arrangert turer til Pantanal i vel 30 år. Vi bestemmer oss for å ta en fire dagers tur og havner sammen med et par fra Tyskland og et par fra Belgia.

Etter litt oppstartstrøbbel er vi på vei mot Pantanal, som er verdens største våtmarksområde, vel 20 ganger større enn Everglades i Florida. Området er naturlig nok på listen over UNESCOs verdensarvsteder. Den obligatoriske fotturen gjennom nærområdet med litt dyre- og fugleliv blir gjort unna den første dagen. Den påfølgende dagen er det båttur klokken fem, og vi får med oss dagens oppvåkning langs elven. Spesielt er det et eldorado for caiman (en mindre krokodilletype). Det hadde ikke vært moro å ta et bad her. Så er det fuglelivet som fasinerer. Dagens nye bekjentskap var de store, blå papegøyene og en kjempestork. I tillegg kan vi notere oss for en av to typer maurslukere. Midt på dagen er det 37-38 grader. I praksis betyr det at mellom klokken 10 og 4 er det ikke aktiviteter fordi det er for varmt å være i solen og fordi dyrene trekker i skyggen og bruker minst mulig energi. Den eneste aktiviteten for oss er lunsj, som både er nok og god. Det går i kjøtt selv om det var en liten pirajasuppe første dag. På veien innover i våtmarksområdene (på vei til neste overnatting) opplever vi bra med dyreliv. Det er selvsagt caiman og en beverliknende skapning som heter capibara på lokalspråket, men også hjort, slanger, vaskebjørn, aper og nok fugler til å glemme de fleste navnene.

Så begynner jakten på jaguaren. Vi fortsetter så langt veien går og tar en båt opp elven Cuiaba. Det er 38 grader, men med båten i bevegelse føles det bare som 35. Etter noen timer med caimans, capibara’er og fugleliv, begynner skarpheten i blikket å forsvinne. Ikke noen jaguar ser det ut som. På slutten av turen får vi med oss en familie ”gigant-elve-otere” som fisker og har lunsj. Et par voksne og åtte unger (noen under opplæring) gir oss en spesiell opplevelse. Den ene voksne får tak i en ”water snake” (tror ikke det kan oversettes med vannslange på norsk). Det blir en kamp som ikke slangen gir opp med det første, men til slutt er det to deler slange som spises med stor appetitt. På vei hjemover er det en anakondaslange som krysser veien og blir innhentet av guiden vår. Ikke mer enn et par meter, men verdt et stopp. Det som fasinerer er kanskje de byggverkene som termittene har etterlatt seg. De er mange i enkelte områder og noen av byggene er ganske høye.

Tilbake i Cuiaba, er det avskjedsøl med våre europeiske medreisende. Vi har bestemt oss for en dag til i området. Det betyr tidlig opp og lokalbuss til nasjonalparken Chapada dos Gurimaraes en times busstur utenfor Cuiaba. Flere deler av nasjonalparken er stengt for oppgraderinger, og vi nøyer oss med en tur til Mirantes som er det geografiske midtpunktet i Sør-Amerika. Ved siden av at det er en betongkloss som markerer stedet, er det fin utsikt over et fantastisk landskap. Så får vi haik til en foss som er 86 meter høy og som tiltrekker et par busslaster med lokale turister. Den største attraksjonen, Steinbyen, er stengt, så da blir det første og beste buss tilbake til Cuiaba for en siste natt før vi setter kursen mot Bolivia.

Brasil utgjør nesten halvparten av Sør-Amerikas areal og vi har sett en liten del av det. Vi har reist fra nord til sør med busser og båter. Det har vært nok av advarsler om sikkerhet, men vi har stort sett bare møtt hyggelige mennesker. Vi har ikke kommet så mye inn på folk, men det skyldes nok våre manglende språkkunnskaper. Så mange andre ryggsekkturister har vi ikke truffet, og det kan skyldes at prisnivået er nesten på europeisk nivå. Vi har tilbrakt 15 prosent av vår tilmålte tid i Brasil, og brukt 23 prosent av vårt budsjett. Nå er vi klare for nye destinasjoner og etter noen timers busstur er vi på grensen til Bolivia.

Brasilreisen består av tre reisebrev. Det første og andre finnes på lenkene nedenfor:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.