Argentina I – nord: Riktig reiserute?

Fra Ciudad del Este i Paraguay må en innom Foz de Iguazu i Brasil for å komme til Puerto Iguazu i Argentina. Det skal gå en direktebuss som ikke stopper i Brasil, og dermed slipper en unna en grensekontroll og ett stempel i et pass som allerede begynner å bli faretruende fullt. Etter over en times venting i over 30 grader på en eksosfylt grense, gir vi opp og går over vennskapsbroen sammen med brasilianerne som har vært på handletur. Det blir et par nye brasilianske stempel i passet, og ett nytt fra Argentina før vi er framme i Puerto Iguazu. Her må vi ta inn over oss en ny virkelighet når det gjelder priser. I vår reiseguide som er litt over et år gammel er det angitt priser på de mest sentrale varer og tjenester for reisende; overnatting, transport, mat og inngangsbilletter til severdigheter. De prisene ser det ut som vi bare kan legge på 50 prosent på med en gang.

Det blir litt shopping etter overnattingssted, og når vi skal til å gå fra det siste, så faller prisen fra 180 pesos til 120 pesos, og da er det akkurat på akseptpunktet. For en peso må en ut med en krone og førti øre, så rommet med frokost på 120 pesos tilsvarer 168 kroner. Første måltid i Argentina inntar vi på ”feria”, et lokalt marked for salg av vin, spekepølser, oliven og ost. De største salgsstedene har restauranter hvor en får servert all denne herligheten i passe porsjoner. En god begynnelse på det kulinariske Argentina.

Grunnen til at folk drar hit er naturlig nok Iguazu-fossene. En kan se fossefallene både fra Brasil- og Argentinasiden. Vi nøyer oss med Argentina. Det er en relativ varm og klar dag. Fossefallene strekker seg over to kilometer og sender utfor 1,746 liter i sekundet. Iguazufossen er dermed den nest største fossen i verden mål i vannføring. Det er to hovedområder i nasjonalparken hvor Iguazu ligger. Det ene ligger på toppen der fallene begynner. Her kan en ta et lite turisttog eller gå en halvtime. Det andre området ligger på halvveien. Her er det mange stier som gir muligheten for å få utsikt til fossene fra forskjellige vinkler. Det er søndag og mye folk i løypene, men med et løypenett som er så godt tilrettelagt, så er det ingen problem å få logistikken til å gå opp. Det eneste problemet er at når en skal ta bilder, så er det alltid noen i veien. Vi får en full dag med Iguazu og er svært godt fornøyd. Foreløpig ett av høydepunktene på turen. Ved middagen kommer vi i kontakt med et kanadisk par som har dekket sørlige deler av Chile og Argentina. Litt lite tid, men de var spesielt imponert over busstandarden i Argentina. Varm mat og vin er inkludert i prisen. Dette skaper forventninger hos oss.

Allerede neste dag skal vi se om vi får innfridd forventningene. Tidligere på høsten hadde vi laget en liten plan for de nærmeste månedene mot sør i Sør-Amerika. Vi har en følelse av at vi ligger litt på etterskudd og at denne planen bør revideres. Vi har nå bestemt oss for å redusere litt på ambisjonene i nordøst, og dra til Salta, nordvest i Argentina. Det tar vel 25 timer med ett bussbytte i Posadas. Billettprisen er nesten det dobbelte av hva som er angitt i vår reiseguide og det er ikke en gang halvfullt på bussen. Det har skjedd noe med Argentina de siste årene, og det må jeg finne ut litt mer av. Det tar over tolv timer før det kommer mat, da er klokken halv elleve og det et smakløst smørbrød, fire kjeks og ingen vin. Det er nok forskjell på busselskapene.

I Salta er det godt og varmt når vi ankommer på formiddagen. Noen kvartaler fra busstasjonen stopper vi opp ved en plakat som sier at ”dette er ditt hjem”. Vi stikker hodet innom og skjønner på omgivelsene og det øvrige klientellet at dette er vår plass. Det tar på å reise med nattbuss, så den påfølgende dagen er normalt ikke så aktiv. Likevel får vi tatt den første rusleturen i byen og det ser virkelig hyggelig ut. Salta er en by med nesten en halv million innbyggere og er kjent for sin arkitektur og folkemusikk. Folkemusikken kan inntas i byen forskjellige peñas. En peña er en restaurant eller en bar hvor folk kommer for å spille og/eller lytte til folkemusikken. Det er bare å glemme å gå ut før klokken ti på kvelden. Da er byen nesten død. Etter den tid begynner livet i Salta. Da kan en også innta en ekte ”parradilla” på argentinsk vis. Vi er helt i nærheten et av landets beste kjøtt- og vinproduksjon.

Det er ypperlige fasiliteter på gjestehuset vårt og supermarkedet er to minutter unna. Da er det ikke fritt for at vi handler mørt og ferskt kjøtt til noen tikroninger for kiloen. Skal en ha rødvin koster den rimeligste vel elleve kroner for en flaske (den er fullt ut drikkende), ellers må en ut med 20 kroner for å få tilsvarende argentinske viner som selges på polet i Norge. Det virker som gjestene for øvrig tenker på samme vis og dermed blir det god stemning på kjøkkenet.

Vi har bestemt oss for å utforske nærområdet litt mer og finner ut at den beste måten å gjøre det på, er å kjøpe en tur. Det vil si, vi kjøpte tre turer de neste tre dagene. Vi hadde egentlig tenkt oss med eget telt til Humahuaca, som er et fjellområde mot Boliviagrensen. Men med litt magefølelse på at vi bør prioritere effektivitet, så gjør vi det på den enkle måten. Det viser seg at første dag ikke blir til Humahuaca som lovet, men til en by som heter Cachi og ligger sør for Salta. Turen er fin og vi passerer fjell og daler i vakker kombinasjon. Vi kjører gjennom nasjonalparken Cardones som har sitt navn fra en type kaktus. Det er litt spesielt, men flott å se skoger av kaktuser på høylandet av nasjonalparken. Et par timers stopp i Cachi for lunsj og så er det tilbake til Salta. På veien tilbake kjører vi forbi et område med flere kondorer, og vi får iakttatt en av disse mektige fuglene på nært hold. I Salta er det middag og sosialt samvær. Det er blant annet en håndfull amerikanere som er kommet i tre forskjellige puljer, og de er virkelig glade for å se hverandre. De slår seg ned utenfor døren vår og da ruller r’ene til langt på natt. De fleste setninger starter med ”I”, ”me” eller ”my”.

På dag to er det heller ikke Humahuaca som står på programmet. Derimot skal vi til Cafayete. Vi treffer igjen noen av de samme deltakerne som var med dagen i forveien. Blant annet en dame, på 50 år, fra Quebeck, Canada. Hun kunne fortelle at det bare var to år til hun kunne gå av med full pensjon i Canada. Offentlige ansatte som har jobbet i 35 år kan gå av fra 52 år. I disse pensjonsreformtider er det vel ikke noe som tilsier at dette er bærekraftig. Hun var i hvert fall ikke bekymret for at politikerne i Canada klarte å vedta noe som ville påvirke hennes situasjon i løpet av de neste to årene. Ordningene i Canada er slik at pensjonen ikke blir avkortet om en jobber i tillegg, så Nicole hadde planer om å jobbe et halvår når livet var som best i Canada og reise resten av tiden. Vel, Calchaquiesdalen gir oss nye opplevelser med flotte og fargerike fjellformasjoner. Når vi kommer til Cafayete er det besøk til en av vingårdene i området. Spesialiteten her er torrentesdruen som er basis for en tørr (og suverent god) hvitvin. Det er nok av både hvite og røde viner i dette området, som kanskje er Argentinas beste område for vinproduksjon. Så er det lunsj og retur til Salta. Det er lille julaften og vi undersøker mulighetene for å dra videre de neste dagene. På julaften og første juledag er det ikke så mange muligheter. Den eneste muligheten er en buss fra Jujuy på julaftenen. Jujuy ligger på veien til Humahuaca, så det passer perfekt for oss.

På julaften er vi pakket og klar for siste del av Salta nærområde turen. Det er bare det at transporten aldri dukker opp, og det er ikke svar på telefonene som selskapet har oppgitt. Det er ikke noe kontakt å få den påfølgende dagen heller. Kjedelig å måtte forholde seg til slik useriøse/uprofesjonelle aktører. Pengene tapt, ingen opplevelser og et par dager med forsinkelser. Vi benytter tiden til å se litt nærmere på reiseruten for de nærmeste månedene. Vi må erkjenne at vi ligger litt etter skjema, og vi bestemmer oss for å gjøre litt mindre av det nordlige Argentina enn først tenkt. Kanskje kan vi ta igjen området når vi er på vei nordover igjen? Vi får bestilt et par flybilletter til prioriterte destinasjoner også. I tillegg blir det feiring av julaften. Det er stor konkurranse om komfyren og her lages det mat fra mange hjørner av den vestlige verden. I tillegg kommer Ernesto (eieren) med mat og drikke til hele herberget. Det blir nok mat og god stemning. Ved midnatt er det fyrverkeri og feiringen varte til lenge.

På kvelden første juledag begynte bussene å gå igjen, og vi kommer oss av gårde til Cordoba. Det er vel 16 timer med nattbuss til Cordoba, og bussen er knapt nok halvfull. Kanskje ikke så rart når prisene har økt så mye og er så vidt høye. Vel framme i Cordoba er det å installere seg på en plass med passende nærhet til sentrum og busstasjonen. Byen i seg selv er fylt med bygg fra kolonitiden, kirker, museer og gallerier. Cordoba har blitt betegnet som den kulturelle hovedstaden i Sør-Amerika. Vi finner spor etter jesuittene her også, og komplekset Manzana Jesuitica er plassert på UNESCOs liste over den kulturelle verdensarven. Vi besøker også Museo de la Memoria som er et museum om Argentinas periode med diktatur.

Denne perioden varte fra 1976 til 1983 og da ”forsvant” 30&nbsp;000 mennesker. Etter at diktaturet falt og sivile tok styringen, har det vært jakt på de ansvarlige fra perioden, og helt fram til i dag har militære fått sine dommer.<

Fra 1989 og i ti år styrte Carlos Menem, som hadde sitt opphav fra Syria og av den grunn naturlig nok ble kalt ”tyrkeren”. Den store reformen var ”frimarkedsreformen”. Menem knyttet den Argentinske pesoen til amerikanske dollar, noe som så ut til å skape økonomisk stabilitet. Det var bare på overflaten og den økende velstanden landet opplevde, hadde lite fundament. I tillegg ble oljeselskapet, telefonselskapet, flyselskapet og posten privatisert. Mye av inntektene fra disse salgene kan ikke dokumenteres og har ikke kommet den argentinske staten til gode. Det er sagt at under denne perioden var korrupsjonen som verst og dette dannet grunnlaget for den økonomiske krisen i Argentina i 2002. Det var et kaotisk bo som etterkommerne av Menem måtte ta fatt på og ordne opp i. Stor utenlandsgjeld og en valuta som gjorde at Argentina ikke kunne konkurrere med utenlandske varer førte til en kraftig reduksjon i eksporten og en tiltakende krise. En ustabil politisk periode og en del tiltak for å rette opp økonomien fulgte. Inflasjon, arbeidsledighet og fattigdom preget begynnelsen av dette årtusenet i Argentina.

I 2003 ble Nestor Kirchner valgt til president. Han fikk stabilisert økonomien og fikk tilbake optimismen i befolkningen. Kirchner var den mest populære presidenten i Argentinas historie men han døde brått i 2010. 

Etter Nestor Kirchner fulgte hans kone, Christina som president. Hun har hatt to store utfordringer. Først å få bukt med fattigdommen og dernest den høye inflasjonen. Hun fikk ny tillit og ble gjenvalgt på slutten av 2011. Fattigdom har vi sett lite av i de nordlige deler av Argentina, men inflasjon har vi registrert mer enn nok av. Det blir med to dager i Cordoba før vi finner ut at vi skal ta den lange veien østover til Uruguay. Da sitter vi på nok en nattbuss og her er det i hvert fall litt service. Vi har tatt den lange turen fra øst til vest i Argentina og har måttet kutte ned på ambisjonene. I etterpåklokskapens klare lys, ser vi at vi burde ha droppet hele denne delen på dette tidspunktet og tatt det igjen når vi er på vei nordover etter å ha besøkt de sørlige delene av Argentina og Chile. En erfaring rikere, noen kroner og dager fattigere. I halvsøvne blir vi avkrevd pass og etter noen timer dukker de opp igjen med tre nye stempel. Sivilisert og effektivt. Vi er i Uruguay.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.