Hurtigbåten fra Uruguay til Argentinas hovedstad, Buenos Aires, tar en time. Av Argentinas vel 40 millioner innbyggere, bor mellom 13 og 15 millioner i hovedstaden. Dette en av de storbyene en må innse at får du med deg litt av en bydel eller to, så er det tilstrekkelig. Anløpshavnen ligger i Boca, som ikke er ansett som en av byens tryggeste områder, men sikkerheten ligger bare et par kvartaler unna, forteller vår guidebok oss. Her finner vi en buss til vårt utvalgte gjestehus i bydelen Recoleta. Det er stor pågang og mange folk på plassen. Vi får det siste ledige rommet og har litt flaks igjen. Det er et underlig fenomen at i den mest velstående bydelen finner vi det rimeligste gjestehuset. Det skrytes av at her finnes de mest fasjonable butikker og spiserier. Det er ikke noe for oss på dette tidspunktet på reisen. Vi nøyer oss med å støtte en av de mange ”kinesiske” nærbutikkene når sulten og tørsten melder seg. Med et godt kjøkken på gjestehuset har vi gode forutsetninger for egenprodusert mat og sosialt samvær med felles reisende.
Det er 9. januar og bursdagsfeiring, og siden jeg er eneste i arrangementskomiteen, hva er da mer naturlig enn å legge feiringen til Hard Rock Cafe? For første gang på turen blir det ”paraplydrinker” og utskeielser litt utover det normale. Servicen er upåklagelig og omgivelsene på denne Hard Rock Cafe’en står ikke tilbake fra noen tidligere besøk. Som vanlig i Sør-Amerika har heller ikke Hard Rock Cafe i Buenos Aires et suvenirglass til samlingen min. Jeg begynner å lure på om jeg skal kutte ut enda en av mine samlemanier på jordiske gods, og kanskje bare samle på land med tilhørende minner.
I bydelen vi bor er det en håndfull plasser som er verd å besøke. Her finner vi blant annet den kjente Recoleta kirkegården, hvor de mer prominente argentinerne er begravd. Her er det gater med imponerende statuer, sarkofager og mausoleer. Som gode sunnmøringer kommer vi tilfeldigvis på en dag med gratis omvisning. Her blir vi geleidet rundt av en engelsktalende guide sammen med en flokk andre som hadde sett samme muligheten. Her er gravene til byens elite, enten det er tidligere presidenter, betydningsfulle politikere, militære (diktatorer eller ei) og øvrige rike og berømte. Den mest berømte graven er den til Evita. María Eva Duarte de Perón ble født i 1919 og bestemte seg som 15-åring for å dra til Buenos Aires for å bli skuespiller. Selv om hun hurtig ble kjent, rakk ikke hennes talent til stjernestatus før etter at hun hadde giftet seg med Juan Perón. Da han ble utnevnt til president i 1946, fikk Eva Perón en overveldende mottagelse blant folket i landet, som så henne som en helgen. I sin kamp for de fattige ble hun landets mektigste og mest omtalte og populære kvinne. Kort tid før sin død ble hun tildelt tittelen «Spirituell leder av nasjonen Argentina». Hun døde av kreft i 1952 og ble balsamert. Etter balsamering lå hun på utstilling i tretten dager, mens folk stod i kø for å se henne. I 1955 da general Aramburu tok makten var det mye styr og rykter om hva som hadde skjedd med liket, men i 1957 ble hun sendt til Italia med båt. Evita ble gravlagt på Musocco-kirkegården i Milano. I 1971 ble kisten fraktet til Spania, der Juan Perón hadde søkt tilflukt med sin nye kone, Isabelita Perón, og fått tillatelse fra Franco til å gravlegge sin første kone. I 1973 ble Perón bedt om å vende tilbake til Argentina og overta som president, men han døde bare åtte måneder senere. En kult hadde dannet seg rundt Evitas minne. Fire år tidligere hadde general Aramburu blitt kidnappet og drept av venstreorienterte terrorister. Nå kidnappet denne gruppen generalen enda en gang – de stjal liket hans, og nektet å levere det fra seg før Evita kom hjem til Argentina. Isabelita Perón ordnet med hjemsendelse fra Spania, men dette ble holdt hemmelig inntil liket ble lagt til hvile ved siden av Perón i presidentboligens kapell. En junta tok like fullt makten fra Isabelita, og i dag ligger Peron på familiegravstedet, mens Evita er gravlagt på Recoleta-kirkegården. Fem meter nede i jorden ligger hun gjemt i et stålhvelv, med en alarm tilkoblet politiets hovedkvarter.
Dagen fortsetter med sightseeing og vi tar for oss av San Martin-plassen. Plassen er oppkalt etter en general som var sentral ved frigjøringen fra Spania på begynnelsen av 1800-tallet. En finner hærmuseet, et par andre museer og monumenter her, ved siden av flotte friområder. Veien videre mot Mai-plassen er fylt med butikker, kjøpesterke lokale og turister (som ser ut som de kommer fra cruiseskip alle sammen). Det er tettpakket med folk og området har derfor blitt lommetyvenes Mekka. Våre lommer er laget nettopp med tanke på lommetyver og vi slipper derfor unna uten tap denne gangen også. Derimot finner vi noen uheldige sjeler på gjestehuset vårt. Flere har blitt frastjålet elektronikk og penger. Dårlig stilt er en kanadier som var i en bilulykke en måned tidligere, men nå hadde blitt frastjålet alt og hadde problemer med kredittkortselskapene og kanadiske myndigheter. Han hadde levd på krita i ti dager før eieren av gjestehuset sa at nok var nok. Vi traff også på en nordmann som hadde reist rundt i over et år. Han hadde blitt banket opp og frastjålet alt i Paraguay. I tillegg fikk han en omgang med grensepolitiet i det han prøvde å krysse grensen til Argentina uten pass eller penger til bestikkelse. Det tok noen dager før han fikk hjelp av ambassaden til å komme over grensen og fikk seg nytt pass. Nå var han på vei tilbake til Norge med mistanke om at han hadde kreft.
Nå er det min tur til å få hjelp fra ambassaden. Passet mitt har blitt fylt opp i løpet av noe over fem år. Etter å ha kommunisert med ambassadene i Buenos Aires og Santiago de Chile har vi kommet til en god ordning. Problemet er at det tar to-tre uker fra en søker om pass til en kan få et nytt. Det betyr at en må oppholde seg i en av de få hovedstedene eller returnere til en av disse i påvente av nytt. Det blir litt for krevende for folk med dårlig tid. Jeg skal derfor søke om pass i Argentina og plukke det opp i Chile til våren, og håper det akkurat er nok passeringer til at de siste ledige plassene i passet fylles opp. Jeg møter til avtalt tid klokken ti, men med datatrøbbel så går det en halv dag før jeg er ute av huset. Da har jeg fått lest gjennom noen norske aviser og blitt bra kjent med ambassadens personale.
De siste dagene har det vært 35-36 grader. Det er ypperlig for sightseeing ved havneområdet som av og til bidrar med et lite vindpust. Vi får nyte været nå, fordi turen videre sørover kommer til å bli kaldere. Finner heller ingen grunn til å klage på varmen når jeg ser på været hjemme. Puerto Maderon er havneområdet som har blitt forvandlet fra et gammelt shippingmiljø til en havn med shopping og næringsliv i et maritimt miljø. Eiendomsprisene er de høyeste i Argentina, og det er ikke aktuelt for oss å satse på noen lunsj i disse omgivelsene.
Vi har litt flere administrative saker å ordne opp i, og Buenos Aires er en god plass for det. Blant annet har et glidelås på teltet blitt ødelagt og kokeapparatet trenger litt vedlikehold. Det får vi ordnet opp i via en spesialistbutikk og en lokal skredder (underleverandør). Nå håper vi at vi er beredt til sommeren i Patagonia. Når vi er fram og tilbake på disse plassene, så slenger vi innom noen severdigheter på veien. Når vi er på Mai-plassen er vi så mye i sentrum som det går an å komme i hovedstaden. Her ligger institusjoner om en annen. Ikke minst Casa Rosa. Det rosa huset, som er presidentpalasset. Her er det en fotoutstilling av presidentparet (Nestor og Christina) i sine perioder som presidenter. Christina Kirchner ble nettopp gjenvalgt som president for en ny periode like før jul. Nyheten disse dager er at La Presidenta (Chiristina), som nettopp har blitt operert, ikke hadde kreft likevel og at hun er tilbake i det rosa huset i løpet av måneden.</P>
<P>Når vi reiser rundt i byen har det meste vestlige priser, med noe få unntak. Blant annet koster det halvannen krone å ta kollektivtransport i byen. En danske vi traff litt senere på turen, og som bodde i Argentina for en periode, hadde en teori om hvordan en kan bli gjenvalgt i et land som Argentina. Det handler om subsidier. Han påstod at nesten halvparten av landets budsjetter handler om subsidier. Det være seg kollektivtransport eller billig strøm til innbyggerne. Det setter velgerne pris på og presidenter blir gjenvalgt på populære tiltak. I tillegg nevnte han at for et tiår eller to siden opplevde argentinerne at oppsparte pensjoner ble inndratt og forsvant. Argentinerne med litt hukommelse stoler derfor ikke på myndighetene og ser ingen grunn til å spare. Dermed ser ikke den jevnlige argentiner at de ikke skal glede seg over penger de har i dag.
Regjeringen hevder at inflasjonen er ni prosent, og mener det er et problem. Andre (og uavhengige miljøer) mener inflasjonen ligger på 22 prosent og er en langt større trussel enn det myndighetene medgir. Min uoffisielle reisekonsumprisindeks kan bekrefte den siste tilnærmingen. Argentinere vi snakker med venter på neste tilbakeslag og sier det blir en nedtur omtrent hvert tiende år og da er det bare noen bedriftseiere og politikerne som har tjent på det i mellomtiden. Vi får se, men jeg kan ikke helt se fundamentet som denne økonomien vokser på.
Vi får ordnet det meste av administrasjon og sightseeing de neste dagene i gode og varme omgivelser. I en by som Buenos Aires tar det mer tid enn som så for å gjøre seg kjent. Vi er veldig klar over at dette besøket bare var er toppen av isfjellet, og det er bokstavlig talt dit vi er på vei nå. Første stopp er Ushuaia. Vi bestilte en flybillett med Aerolinas Argentinas tre uker tidligere. Fin hjemmeside, men ingen spørsmål om betaling, men med referansenummer, bekreftelse på e-post og alt skulle være på plass. Men internett for dette selskapet er bare på overflaten. Da vi hadde stått i kø et par timer fikk vi vite at vi ikke var registrert og at at flyet denne dagen var fullt, ble vi litt svette. Det står ingenting i e-posten om hvordan vi skulle gå fram, men vi ble fortalt at alle visste at billetten måtte kjøpes og betales dagen etter bestillingen. Vi klarte å argumentere oss til nye billetter til samme pris, først på venteliste, men etter 20 minutter med bekreftelse. Så tar vi altså den enkle løsningen (fly) på veien de vel 3 200 kilometerne fra Buenos Aires. Det tar tre og en halv time, og alternativet hadde vært to og en halv dag med buss.
Over fjellene mot Ushuaia er det god risting i flyet, et forvarsel om det som venter oss i sør, men vi lander trygt på 54 grader sørlig breddegrad. Vi er ved verdens sørligste by. Så er spørsmålet hva i alle dager gjør vi her. Vi sjekker turistinformasjonene på flyplassen og finner ut at det bare er en håndfull overnattingsplasser som har noe ledig. Da er det bare å komme seg inn til byen, men omtrent som de siste ut av terminalen er det ikke transportmidler igjen. Her er det bare drosje som gjelder. Nå er det bare å ta beina fatt for det er ikke mer enn fire kilometer. Det går greit fram til første sving da vi blir møtt av vinden midt i mot. Det føles som en ekte vestlandsstorm og kanskje en liten forsmak på hva som møter oss her i sør. I byen får vi det siste rommet på Drake Hostel, og vi må ut med 350 kroner uten frokost. Sør-Amerikas hittil dyreste overnatting for oss. Siden det er sommer, så er byen fylt med turister, og ikke minst av folk som er på vei til Antarktis. Derfor er det nesten ikke et ledig rom å finne, og vi må erkjenne at teorien om tilbud og etterspørsel er satt ut i praksis.Vi er på jakt etter en rimelig tur til Antarktis. Allerede dagen etter har vi muligheten til å dra på en tur via Falklandsøyene, Sør-Georgia og til Antarktis. Den kom litt brått på, kostet ganske mye og tok nesten tre uker. Vi var ikke beredt til å ta en avgjørelse som fikk oss om bord. Vi har tenk å prøve oss på ventetaktikken i håp om at noe skulle ta oss om bord i siste sekund til litt over kostpris. Vi oppdager raskt at på turer til Antarktis er også etterspørselen stor og alle båter den neste uken er fulle. Vi venter for å se om det åpner seg noen muligheter. Vi har planlagt å ta en tur ut i nasjonalparken i nærheten og ta teltet i bruk igjen, men først må vi se om vi får realisert mulighetene for billetter til Antarktis. Det gjør det ikke i første omgang og vi ender opp med å bestemme oss først når vi forstår at selskapene ikke selger billettene til lavere priser enn det som er annonsert av deres agenter. Det blir derfor åtte dager med venting i Ushuaia.
Ushuaia med sine vel 60 000 innbyggere er ikke verdens vakreste by, og den preges av å være verdens sørligste. Husene må beskyttes mot vinden og turister i alle klasser må ha sine tilbud. Derfor er husene kledd med bølgeblikkplater og sentrum prydet med butikker tilpasset turistene. Byen skal i hvert fall ha kreditt for å utnytte statusen som utposten på verdens ende. Havnen er travel med turister som skal sørover og fiskebåter som skal fylle Røkkes lommebok. Om vinteren (juni til august) har dette blitt et vintersportssted og byen klarer dermed å gjøre to sesonger ut av det hele. Vi tok en tur til Martial-isbreen hvor skisenteret ligger. En liten heldagstur til fots. Fin utsikt over byen og Beaglekanalen. Skianlegget med en stolheis var ikke stort mer enn en barnebakke i Norge, men her kommer altså de rike og velstående på sine vinterferier for å stå på nedoverski noen hundre meter.
Vi tar oss også en dagstur til Nasjonalparken Tierra del Fuego som ligger ei mil eller to utenfor Ushuaia. Her rusler vi rundt en dag og får tiden til å gå. Det slår meg at mye av dette kystlandskapet minner mye om Sunnmøre. Sånn sett burde hele Sunnmøre hatt status som nasjonalpark, spør du meg. Etter en dag i nasjonalparken har vi kommet til enden. Her slutter også riksvei 3 som starter i Buenos Aires 3242 kilometer tidligere. På veien til nasjonalparken ligger verdens sørligste jernbanestasjon. Et par dager senere tar vi en rusletur dit. Dette toget ble etablert for å frakte fanger til arbeidsleirer lenger inne i skogen. I dag er det en times togtur på smale linjer og med en liten matbit til. Togturen er først og fremst ment for de mange passasjerene på de mange cruiseskipene som anløper Ushuaia. De trenger en avkobling fra livet om bord.
Vi er kommet til 21. januar og vi er klare for nye eventyr. Vi går om bord i M/V Antarctic Dream.