Bolivia I – Lavlandet: Folk og røvere

Siste stopp i Brasil har vi krysset grensen til Bolivia og befinner oss i grensebyen San Matias. På veien har vi kommet i kontakt med en spansk jente som har bodd og studert i Chapada dos Guimaraes i to år. Hun er akkurat ferdig med studiene og benytter anledningen til et lite besøk i nabolandet. I våre reiseguider er ofte grensebyene beskrevet som lite attraktive og støvete. Denne byen står ikke omtalt i vår reiseguide, men det er absolutt prototypen på en slik beskrivelse. Rød sand i gatene og rimelig stille og forlatt. Vi får oss likevel et måltid før vi tar kvelden. Neste morgen er det veksling av penger, stempel i passet fra immigrasjonskontoret (som var stengt kvelden i forveien) og orientere seg om bussavganger videre.

Det skjer fortere enn som så og før vi vet ordet av det, sitter vi i en buss på vei til San Ignacio de Velasco som er vel 300 kilometer mot øst. Turen tar de nødvendige ni timene på et vaskebrett av noen veier som får massasjestol til å virke helt overflødig. Siden vi er i Pantanal fortsatt, så er det litt dyreliv på veien, og det er bra siden alt som heter lesing er utelukket. I bussen har vi fått kontakt med Antony fra Frankrike, og han slår følge med oss til det som ser best ut i vår Lonely Planet bok om Bolivia. Da vi ankom Casa Suiza (Hotel Sveits) ble vi møtt av en familie som til sammen snakket både fransk, tysk, engelsk og spansk. I tillegg møter vi Regina fra Tyskland som ikke har klart å reise fra casa’en fordi vertskapet er så hyggelige. Da er vi fire gjester på plassen og det er passe for oss. Den påfølgende dagen er det en festival i byen. Da er det marsjering i beste 17. mai-stil. Det er nasjonaldrakter fra forskjellige regioner og det danses til musikk fra musikkanleggene på biler eller hest/esel og kjerre lengst framme i prosesjonen. Et lite øyeblikks uoppmerksomhet førte til øyekontakt med speakeren på plassen og plutselig hadde jeg en mikrofon i ansiktet og skulle intervjues på spansk. Et brutalt møte med det spanske språket. Takke seg til å stå foran en større forsamling å snakke om noe en kan. Med svar av typen: Si, de Noruega, Muy bien!, kom jeg fra seansen uten andre skader enn noen svettetokter og litt svekket selvtillit.

San Ignasio er en by på 40 000 innbyggere og mange er samlet i sentrum i dag. Sentrum er etter mine definisjoner den delen av byen som har fast dekke på veiene og det er vel fem, seks kvartaler rundt kirken og sentrumsparken. Resten av veiene er rød sand som produserer rødt støv. Så hvorfor er vi her? På vei fra Brasil til Bolivia er åpenbart, men vi valgte denne veien for å besøke en ”jesuitt misjons sirkel”. Det er sju byer som ligger i en sirkel og i et område noen timer fra hverandre. Jesuittordenen er en katolsk orden grunnlagt i 1534 som misjonsorden og under visjonen om en reform av den katolske kirken innenfra. Grunnleggeren av ordenen var Ignatius av Loyola, og herav Ignasio-navnene på byer i Bolivia. Jesuittene etablerte seg i Bolivia på 1730-tallet og i dag står det igjen solide spor etter dem i form av kirker som kan minne mer om tyrolerhus enn noe annet. I vår første by, ble kirken ødelagt på i 1950-tallet og erstattet av et ny og moderne kirke. Etter en tid gikk det opp for folk at dette ikke passet inn i byen og det ble reist en kirke etter den gamle arkitekturen ved blant annet bruk av søylene fra den gamle kirken.

Selva og Jose som driver overnattingsstedet, har et gårdsbruk som hovednæring. Det betyr frokost av ferske produkter som egenprodusert yoghurt med ferske frukter fra gården. Ellers er det brød med tilhørende lokalt pålegg og lokalprodusert kaffe. Turens hittil beste frokost! For all denne herligheten (overnatting og frokost) må vi ut med 110 bolivianos, som er myntenheten i Bolivia. Det tilsvarer 90 kroner, siden bolivianos’en er om verd omtrent som en svenskekrone. Bare ved å krysse grensen fra Brasil til Bolivia, forsvant to tredeler av utgiftene på de vanligste utgiftsartene. Hyggelig det, synes vi. Det er sosialt og hyggelig på casa’en og vi tar noen turer rundt i nærområdet. Vi har ikke noen hast med å dra videre. Vertskapet tilbyr oss en tur rundt til de tre andre jesuitt-byene som ligger innenfor en dags biltur. Vi ser på kartet og synes det er rart at dette skal kunne ta en hel dag. Når Jose passerer sentrum av San Ignasio i sin Toyota truck skjønner vi hvorfor.  Jose er forsiktig med truck’en sin, men den får kjørt seg likevel. På spørsmål om levetiden på bilparken i området, er svaret fem år. Vel, vi når akkurat kirken i Santa Ana før den stenges for lunsj klokken 12. Selva og Jose benytter anledningen til å besøke sine forretningsforbindelser, og så er det noen grønnsaker mindre i lasten og noen andre produkter har kommet til. Vi setter snuten videre sørover de 24 kilometerne det er til San Rafael etter at alle hadde gjort sine ærend i Santa Ana.

I San Rafael er det innført inngangspenger på besøk i kirken og det reagerer Anthony på. Han har fortalt flere historier om at han har nektet å betale inngangspenger og har vunnet fram med sin argumentasjon. Et forbilde for et par sunnmøringer. Det skjer igjen og vi er inne i kirken uten å måtte punge ut med de 25 kronene det kostet. Sist Anthony var i Sør-Amerika brukte han vel 50 000 kroner på 21 måneder – og full av historier og opplevelser. Det er ofte en omvendt sammenheng mellom hvor mye penger en bruker og hvor mange opplevelser en sitter igjen med. Vi er kanskje bare sånn midt på treet. Vel, kirken er fin den, og det som er spesielt her er at maleriene og treskjæringene er originale. Så går turen til San Miguel. Alle krikene i sirkelen har sine spesialiteter og denne har blant annet et klokketårn som skiller seg ut. Når alle har fått sitt, er det bare 38 kilometer tilbake til San Ignasio. Det tar i overkant av to timer og når vi er tilbake, er alle rimelig mørbanket og utslått. Det blir en tidlig kveld.

Når vi endelig har bestemt oss for å dra videre i retning Santa Cruz, har vi lagt opp til et lite avbrekk i turen i Concepcion, som er den siste byen i jesuittsirkelen. Vi har bestemt oss for å benytte den største næringsveien i byen som transport til busstasjonen. Det er ”moto”. Mopedene frakter alle og alt rundt på de røde og sandete gatene i byen, og det koster alltid 5 bolivianos eller 4 kroner. De flyter sakte rundt i gatene og har vanligvis en passasjer, men noen ganger opp mot fem eller noen sekker ris. Men Selva og Jose insisterer på å kjøre oss, så da blir det slik. Etter en times venting og fem timer med risting er vi framme i Concepcion. Da var i grunnen nok for en dag. På busstasjonen undersøker vi neste dags avgangstider til Santa Cruz. Det viser seg å være valgdag for lokalforvaltningen. Det betyr ingen avganger før på kvelden, med påfølgende ankomst midt på natten. Det fører til endrede planer. Vi kommer oss med eneste avgang som er en time senere. Dermed blir det en hurtig- sightseeing. Kirken og parken foran er fine og kan anbefales. Det som skiller seg ut med denne kirken er de 121 gedigne tresøylene som støtter konstruksjonen. Det som visstnok ikke står i noen guidebøker er et bilde av Jesus og hvor maleren har tatt seg sine kunstneriske friheter og en kan se en lastebil i bakgrunnen. Vel, vi har sett fem av de sju byene i jesuitt sirkelen og som er en del av UNESCOs verdensarv. Epoken med jesuittene varte ikke så mange tiår før den politiske maktbasen følte seg truet og gjorde en brutal slutt på disse samfunnene. Filmen ”The Mission” med blant annet Robert De Niro og Jeremy Irons er et godt alternativ for den som ikke vil lese historien.

Vi ankommer Santa Cruz  ved ellevetiden og vi tar inn på Residencial Bolivar. Siden det har vært noen dager uten skikkelig internett blir det ikke en tidelig kveld. Byen vi har ankommet er den største i Bolivia og den har 1,5 millioner innbyggere. Byen er landets kommersielle sentrum og ønsker fra tid til annen større autonomi. Tror jeg har hørt det før i forskjellige innpakninger. De med høye inntekter ønsker å beholde mer selv, mens de med lavere inntekter ønsker en høyere grad av utjevning/fordeling. Vel, vi er fortsatt i lavlandet og kun 400 meter over havet. Byen, til tross for sin størrelse har absolutt preg av å være liten. Temperaturen er behagelige 30 grader på dagen og solen skinner fra skyfri himmel. Bare så synd at vi er langt fra strand og sjø. På casa’en er det fin backpacker- stemning og vi trenger litt tid til å planlegge, og å gjøre unna noen administrative gjøremål. I tillegg har de en spesiell beboer på plassen, nemlig en tukan. Den er sjarmerende der den klapser med nebbet og tygger på alt og alle, men sånn passe takknemmelig der den gjør fra seg når den har fått litt belønning for sine opptredener. Ellers treffer vi igjen Regina og kommer i kontakt med en spanjol som hadde syklet fra Ushuaia, helt sør i Argentina, og dermed mer enn halve kontinentet på langs. Litt etter grensepasseringen til Bolivia, ga han opp på grunn av de dårlige veiene. Nå har han lagt inn noen dager til å planlegge veien videre. Den høyt utdannede mannen ble arbeidsledig i begynnelsen av året og bestemte seg raskt for å gjøre noe ut av den nye situasjonen. Siden en er arbeidsledig i Spania – og ikke arbeidssøkende – så kommer det arbeidsledighetstrygd ramlende inn på konto hver måned uten at det er forpliktelser knyttet til den, slik som i Norge. En offentlig finansiert reise med andre ord. Nå er spørsmålet om han skal returnere til Spania eller se om det finnes muligheter i Sør-Amerika.

Ellers er det hyggelig å rusle rundt i gatene i det som minner mer om en småby enn en millionby. Vi har bestilt noen visittkort som er greit å utveksle med andre reisende. De koster ingenting og tar bare en dag å få produsert. Når vi kommer for å hente dem, er plassen forseglet av skattefuten. Vi tenkte at de 32 kronene som var investert kunne føres på tapskonto. Da dukker den tannløse trykkeren opp og sier vi skal komme tilbake klokken fire. Det gjør vi, og etter å ha passert nabolaget gjennom diverse hindre og labyrinter, er vi i bakre del av trykkeriet og får våre visittkort. Santa Cruz har ikke så alt for mye å by på, så etter noen dager er vi på vei sørover. Det er to måter å komme seg fram på i dette landet. Det er busser og fellestaxier. De fleste plasser er de i en form for konkurranse, men det er også områder hvor det er enten buss eller taxi. Taxien er litt dyrere og raskere, men prisforskjellen er ikke så stor at valget blir alt for vanskelig.

Vi er på vei mot Samaipata, men har bestemt oss for et stopp litt før den tid. Ingefærparadiset (Ginger’s Paradise) heter gården som er drevet av Chris(tobal) og Sol. Den er i høyeste grad økologisk og basert på ideologier fra noen tiår tilbake. Det er likevel inspirerende å se hvor verdifulle liv som kan leves uten materielle varer og tjenester. Chris er amerikaner og kom til Bolivia for vel femten år siden. Da hadde han syklet gjennom mellom- og Sør-Amerika i fire og et halvt år. Da han kom til Argentina, fant han ut at han ikke likte landet og returnerte til Bolivia, hvor han mer eller mindre har vært siden. Det er to grunner til at han forlot USA. For det første vil landet aldri få en regjering som ivaretar folket på en god nok måte, og for det andre kan han ikke fordra forbrukersamfunnet som basis for folks eksistens.<

Vi får satt opp teltet og betaler gladelig de vel hundre kronene det koster for helpensjon. Hvis gjestene ønsker å jobbe noen timer om dagen, blir prisen lavere. Vi blir vartet opp med retter av herlige og ferske ingredienser fra gården. Av drikkevarer må nevnes kaffen som er plukket og ristet bare en håndsrekning unna. Michael fra Belgia har bodd her i fire måneder og kan fortelle at det er verdens kjedeligste jobb å plukke ned en og en kaffebønne. Nå er han på vei tilbake til Belgia for å finne ut hva han vil gjøre i fortsettelsen. Økologisk landbruk har han fått sansen for. Litt ut på ettermiddagen kommer Trent som har kommet fra Samaipata. Han er også utflyttet amerikaner og driver Solhotellet i Samaipata sammen med sin kone Rosario. Han traff sin kone på internett og etter to dager i Bolivia var paret gift. Ekte kjærlighet, hevder Trent. I stedet for å flytte tilbake til California og fortsette karrieren (direktør for en avdeling ved et sykehus), valgte han å leve det gode liv i Bolivia. Chris finner fram gitaren og underholder oss med 60-, 70- og 80-talls musikk. Chris er aktiv musiker i gruppen American Flagg. Det viser seg at Trent også er en habil musiker og etterhvert som Chris’ hjemmelagede vin av pasjonsfrukt kommer på bordet, blir musikken og stemningen enda bedre.

Vi foretrekker turer i fjellet framfor arbeid på gården. Det vil si at vi deltar litt i arbeidet. Gården har ikke innlagt strøm, men egenprodusert strøm. Her bidrar vi med et par økter. Det skjer i form av en sykkel med en generator som produserer strøm. Så enkelt og så billig. Det får meg til å tenke på alle de helsestudioene som finnes i vesten, og hvor folk tråkker i vei og energien går til spille. Et helsestudio burde være selvforsynt med strøm og vel så det bare ved å fange opp den energien som utløses av kundene ved bruk av apparatene. Vel, gården ligger&nbsp; under en rød, bratt fjellvegg og hvor det har falt ut et parti som ser ut som en stor portal. Helvetesporten kalles den. Etter en dags gange er vi tilbake og kan ta en forfriskende dukkert i elven før middag. Nå er det avskjedsmiddag for Michael og vi samles ved elven til bål, mat og musikk.

Vi er også på vei fra Ginger’s Paradise, og får til slutt tak i en buss som stopper i Samaipata. Her er det naturlig å ta turen til La Posada del Sol og Trent og Rosario. Vi blir godt mottatt og ryktet om hotellstandard til herbergepriser, stemmer. Etter en frokost med blant annet Trents pannekaker, brød, egg, skinke og syltetøy, er det ikke behov for mat før til middag. Vi snakket om å bli et par dager, men det ble fem. Byen Samaipata har knappe ti tusen innbyggere, men den ligger fint til mellom fjellene på 1 650 meter over havet. Da blir det godt og varmt på dagen, og ikke så alt for varmt på kvelden. Den største attraksjonen i nærområdet er El Fuerte (fortet) som er anerkjent som en del av den kulturelle verdensarven av UNESCO. Den ligger ti kilometer fra Samaipata og vi tar beina fatt.

Det er for det meste oppover på de støvete veiene, men etter et par timer er vi framme. El Fuerte ligger på en fjelltopp og gir oss fin utsikt utover vakre landskap. Det er noe mystisk over denne plassen. Hovedscenen er en bergknaus med forskjellige avtrykk på. Det skal ha vært 500 samfunn i området, men det er bare et par håndfaste byggverk igjen. Det har bodd folk (urinnvånere) her siden 2&nbsp;000 år før Kristus, men det var først i 1470 at inkaene kom hit og bosatte seg. Når spanjolene kom på 1600-tallet var plassen fraflyttet. Deres teori var at dette var et forsvarsverk, mens senere arkeologer tror at avtrykkene etter slanger, jaguarer og andre dyr tilsier at plassen kan ha vært brukt i religiøse øyemed i forbindelse med tilbedelse til sol og måne.&nbsp; Rennene og bassengene på berget gir grunnlag for en annen teori, nemlig vasking av gull. Ingen vet sikkert, men teorien som ikke mange fester lit til, er den om at det er en landingsplass for datidens romskip.

Vi bruker dagene til litt rusling i nærliggende fjellområder. Etter et par timers kjøring og tre timers gange ligger det et område med en del kondorreir. Dette er den beste plassen for å se de store og elegante fuglene i Sør-Amerika. Det er flotte fjellområder og vi får en fin fjelltur. Når vi kommer fram til kondorområdene får vi øye på et titalls fugler. Det flyr høyere enn det vi amatørfotografer ønsker, men vi får likevel et godt inntrykk av fuglen. Vi avslutter turen med et lite bad i en foss ikke langt fra der vi kom ned fra fjellet. Så er det bare noen timer på humpete grusveier før vi er tilbake i Samaipata. Her inntar vi vårt stamsted og bestiller dagens meny som består av en toretters til 20 kroner. Nok til at Trents pannekaker må vike plass den påfølgende morgenen. Da har vi bestemt oss for å følge i Ché Guevaras fotspor.

Når vi venter på bussen til Vallegrande dukker en taxi opp og tilbyr oss transport og tilhørende guiding til det forgjettede land, til en pris som ikke er ulik den vi må ut med for å arrangere turen på egenhånd. Det tar ikke mange minuttene før vi er kunder av Celetino i sin hvite Toyota Corolla stasjonsvogn. Vi har registrert at godt over halve bilparken tilhører denne kategorien. I tillegg fyller de fleste bilene naturgass som både varer lenger og er billigere. Hvis en legger til at det er mer miljøvennlig, så kan en lure på hvorfor et u-land klarer det som ikke vesten klarer. For oss er første stopp Vallegrande. Det vil si at vi inntar en lunsj underveis. Kylling, salat, suppe og kaffe – til ti kroner for to er ikke å forakte. Dette landet er bra for sunnmøringer på tur.

Så ankommer vi Vallegrande og skal utforske Chés siste reis. Siden vi begynner her vi begynner, blir nok ikke rekkefølgen helt kronologisk. Siden museet har lunsj (som vanligvis varer fra tolv til halv tre i Bolivia), så er det første stoppet sykehuset. Det er her Ché ble brakt i helikopter fra La Higuera etter at han ble henrettet. Her ble kroppen vasket/svøpet før gravleggingen, men den politiske målsettingen var å vise for verden at Ché Guevara var tatt av dage og hans følgesvenner og ideer var tilintetgjorte. Sykehuset er i bruk i dag og har både cubanske og bolivianske leger. Dette er ett resultat av det nære forholdet mellom Castro og regjeringen til Evo Morales. Så er det museet og her er det for det meste bilder, men også noen effekter fra Ché og hans geriljagruppe. I det vi skal forlate museet og begi oss over til mausoleet, dukker det opp en kortesje med tre politibiler. Noen politifolk og et par sivile skal samme vei som oss, og vi får beskjed om å vente. Det er viktige personer blir vi fortalt av mannen med nøklene til mausoleet. Da vi ankommer får vi rede på at det er Bolivias forsvarsminister som skal indoktrineres med Chés historie. Vedkommende er faktisk minister for forsvar og antikorrupsjon, og det virker som Evo sender sine regjeringsmedlemmer på skolering i den revolusjonære Chés historie. Nå inneholder ikke mausoleet noen levninger av Ché eller gruppen hans. Chés levninger er i Santa Clara på Cuba, som vi besøkte i 2007. Grunnen til at det er et mausoleum her, er at det var på denne plassen Ché og tolv av hans soldater ble begravd. Det var ikke før i 1997 at en av soldatene, som deltok i nedgravingene, avdekket gåten og graven kunne åpnes og identifikasjonene kunne gjennomføres. Da hadde det gått 30 år siden henrettelsene og “begravelsene”.

Nå følger vi Ché-stien. Det er en av de rutene Ché fulgte når han etablerte seg i fjellene her i 1966. Vi får opplyst at stien har blitt til vei, selv om det er så som så med standarden på veien. For det meste er det en steinete rød grusvei, med et par meters bredde, som er risset inn i fjellveggen der den går fra den ene dalen til den andre. Målet er La Higuera. Det er en ansamling av vel 20 hus. Når vi ankommer er det snart mørkt, men vi får med oss at Ché-faktoren er høy. Ikke minst noen statuer og tegninger i byens sentrum. Vi er innom museet, men det er for mørkt. Det er ikke elektrisitet i byen. Vi avtaler å komme tilbake neste dag. Der det i dag er museum, er den plassen Ché ble henrettet. Vi får overnatting på den lokale skolen 20 meter unna. Det er bilder og statuer av Che her også. Dette er plassen Ché ble sperret inne siste natten før henrettelsen. Middagen blir fortært hos ”amigos” av guiden Celestino. Mannen i huset er 70 år og husker godt tiden da Ché var i fjellene, ble tatt til fange og henrettet. Vi kan nok spansk til å få med oss hovedtrekkene, men ikke alle detaljene. Likevel er det en opplevelse å sitte i en jordgamme av et hus, spise tørket kjøtt, med stearinlys som eneste lyskilde og høre på ekte røverhistorier om en legende som er et symbol for mange og viktig for Bolivia. Synd at ikke spanskkunnskapene er helt på topp ennå.

Dagen derpå er det tur på museet, som er et rom med bilder og nå får vi anvist eksakt hvor Ché ble henrettet. Etter hvert er det tur i området hvor Ché oppholdt seg de siste dagene av sitt liv, i oktober 1967. På plassen Ché ble tatt til fange, er det i dag et minnesmerke og guiden peker ivrig på fjell og elver og forklarer om de siste bevegelsene. Så hvorfor var Ché i Bolivia. Etter suksessen på Cuba og fiaskoen i Kongo måtte han finne seg et nytt revolusjonsprosjekt. Da var Bolivia et mål, først og fremst fordi det har en strategisk beliggenhet i Sør-Amerika. Militærdiktaturet som regjerte midt på 60-tallet undertrykte arbeiderklassen og bøndene. Ché håpet på støtte fra bøndene i oppbyggingen av en revolusjonshær. Men diktaktor Barrientos kom han litt i forkjøpet og lovet bøndene rettigheter til jorden de dyrket, og dermed ble bøndene lunkne til revolusjonstanken. I tillegg undervurderte Ché kraften på de bolivianske militære, særlig når de fikk USA med på laget. Det hevdes at kampen var tapt før den var påbegynt.

Etter et par timer er vi tilbake på steinrøysa av en vei og begir oss på veien tilbake til Vallegrande. Toyota’en får kjørt seg og Celetinos favorittuttrykk nå er ”muchas piedras” – mye stein. Det er ikke vanskelig å være enig der vi humper nedover fjellsidene. I Vallegrande er det lunsj og vi vet ikke helt hva vi skal finne på som neste trekk. Vi har vært innstilt på en overnatting i Samaipata og en av Trents frokoster på La Posada del Sol, men ombestemmer oss og får Celetino til å kjøre oss et par mil videre til et lite fossefall som er anbefalt i vår Lonely Planet –guide. Vi tar farvel med vår Ché- guide de siste par dagene og får han til å arrangere en bil fra Samaipata med to ledige plasser, og som skal plukke oss opp og kjøre oss tilbake til Santa Cruz. Fossefallene er nok til å få vasket av seg sand og svette fra siste dag, men ikke nok til å imponere et par nordmenn som har sett fine fosser både hjemme og ute.

Når transporten kommer, får jeg assosiasjoner til klassikeren ”Plains, Trains and Automobiles”, og Steve Martins utsagn: ”That’s not him, is it?”, og John Candys svar: ”I hope not”. Men det var vår bil. Ut av kjøretøyet kommer en gammel mann som ser ut til å være blind på ene øyet. I vårt samfunn ville han nok ha nytt pensjonisttilværelsen for lenge siden. Vi får lempet ombord bagasje og er sterk i troen på at det skal gå bra denne gangen også. Bilen ser ut til å være noen år yngre enn sjåføren, men ikke mange. Så legger vi i vei nedover mot Santa Cruz. Sjåføren klarer så vidt å se over dashbordet og under toppen av rattet. På førersiden er det et ratt som fungerer godt når en kjenner bilen godt, og det gjør tydeligvis sjåføren. Instrumentene er plassert på passasjersiden. Det gjør ikke så mye, for det eneste som ser ut til å fungere er klokken.

Det blir ganske raskt mørkt etter at vi har satt oss inn, og det er ikke snakk om å sette på lys før det er absolutt nødvendig. Å ta noe bilde av den komiske situasjonen er uaktuelt, fordi det krever blits og vi er ikke interessert i å risikere mer av synet til sjåføren. Baksetet er halvveis liggesete, med en vinkel på 45 grader. Det er ikke noe problem for oss. Her er det ikke anledning til å legge seg tilbake og slappe av. Vi sitter oppreist som noen skolelys og prøver å se noe foran oss. Når lyset kommer på, så er det bare ett, men han trenger kanskje bare ett siden han har ett øye, hva vet jeg. Vi lurer på om vi vil overleve turen, men den eneste som måtte bøte med livet var ei bikkje som var på feil plass til feil tid. Den så ikke bilen og sjåføren så garantert ikke bikkja. Det blir ikke noe mer snakking i bilen før det er gått et par mil og sjåføren får stoppet og sjekket skadene på bilen. Da tar vi sjansene på å ta et bilde. Skjermen og størfangeren er trykt inn, men det er ikke mulig å skille mellom nye og gamle skader. Bilen er nok ikke kondemnabel i gubbens øyne, men vi kom oss fram denne gangen også.

Vi hopper videre til neste transportmiddel som er en delt taxi til Buena Vista vel 12 mil utenfor Santa Cruz. Heldigvis er det relativt nye veier på denne strekningen. Det er sju i bilen som er registrert for fem og vi får passasjersetet foran på deling. Det går utrolig fort på de nye veiene videre nordover, og sikkerhetsbelte virker det som er forbudt å bruke i Bolivia. Nesten slik at vi følte det tryggere med gamlingen, men vi kommer oss fram til bestemmelsesstedet på rekordtid, og da er det meste glemt. Buena Vista er en liten by med 13&nbsp;000 innbyggere og er en port inn til nasjonalparken Amboro. Vi er fortsatt på jakt etter jaguaren, men det er helg og lavsesong og da er det ikke noen reisearrangører som er åpne. Vi nøyer oss med en tur inn til noen landsbyer i nærheten og et bilde av jaguartelefonkiosken. Det er godt og varmt i lavlandet, men om natten lyner og tordner det, så da bruker vi regntunge dager til å forflytte oss. Det går ikke buss fra Buena Vista til vårt neste mål som er Villa Tunari. Men vi kommer oss raske videre og med fem delte taxier er vi framme. En effektiv reisemåte.

Villa Tunari er kjent for sine naturlige vannbasseng i nærområdet og som det er greit å ta en dukkert i på en varm dag. Når er temperaturen sånn midt på treet, så vi foretrekker heller en lang spasertur inn på landsbygda. Vi befinner oss i Chapare regionen som er ett av de to områdene i Bolivia som driver storproduksjon av koka. Kokabladene er basisen for produksjon av kokain. Nå er folk flest i Bolivia ikke så interessert i kokain. Kokabladene derimot, selges på de fleste gatehjørner og tygges flittig av bolivianerne. President Evo Morales var tidligere en kokadyrker og driver balansekunsten å kjempe mot narkotika(trafikk) og kjempe for at bolivianerne skal får beholde sin store produksjon av koka. Dette er to vidt forskjellige ting, sa han på FNs talerstol der han holdt opp et kokablad og forklarte at dette var noe annet enn kokain. En kan drikke koka-te eller lage en stor ball og putte det i munnen, på innsiden av et kinn, slik at det ser ut som en skikkelig tannverk. Dette skal da hjelpen mot høydesyke, tretthet og sult. Et godt slankemiddel med andre ord. 

Dette er kultur som strekker seg tilbake til inkaperioden og vil nok ikke forsvinne med det første her i Bolivia. Og så er det jo så betryggende å se lastebilsjåførene, med blodsprengte øyne og en tennisball i munnen, kjøre på andre døgnet opp- og nedover fjellene. Mange av lastebilene og trailerne de kjører, har navnet på norske og svenske transportselskaper trykket på kjøretøyene. Kanskje et tegn på at utrangerte nordiske kjøretøy kan få nytt liv i utviklingsland.

Vi fortsetter noen timer lengre vestover til Cochabamba. Vi passerer 3&nbsp;600 meter over havet, men byen ligger på 2&nbsp;600 og har litt over en halv million innbyggere. Cochabamba har kanskje blitt mest kjent i Norge for den såkalte Bolivia-saken hvor noen tenåringsjenter ble tatt med kokain i bagasjen, med tilhørende fengslinger, rettssaker og flukter. Byen er markedsbyen framfor noen i Bolivia. De enorme markedsområdene mangler ingenting. Det som er fint med slike markeder er at hvis en skal ha noe, så har alle konkurrentene stilt seg opp ved siden av hverandre. Skal det være bananer, så er det bare å si ordet og folk peker i retning av bananavdelingen, og her er det tonnevis. Nå skulle en tro at det er stor konkurranse, men prisene er ganske like. Det er ikke så mye å klage over for prisene er lave på omtrent alle produkter. Det er ikke bare de fargerike produktene, fra all slags frukt og grønnsaker via bolivianske strikkeplagg til piratkopierte DVDer og klær, som fanger våre øyne. Det er også de fargerike folkene som selger og kjøper produktene. Det er for det meste innfødte. Hårmoten for kvinner har nok ikke endret seg på noen hundre år. Det er langt hår, midtskill og to flettet som er knyttet sammen bak. Det spesielle antrekket kvinnene har på seg heter ”Pollera” og er en gammel tradisjon som en spansk konge påtvang dem på 1700-tallet. Hårmoten var forresten også et pålegg fra spanjolene. Til tross for frigjøringen fra spanjolene, har de stort sett holdt på moten de siste par hundre år.

Vi utforsker Cochabamba på ordinært vis. Da er det 14. septemberplassen som er byens kjerne og midt i forretningsstrøket og tilhørende kirker i omegn. Transportmidlene her i byen er tre typer. Det er taxi som koster åtte til ti kroner for en tur, delt taxi som går fra ett bestemt sted til et annet. Den koster litt under to kroner. Til slutt er det de fargerike bussene, de fleste Dodge, av god gammel modell, og lyden på noen kan forveksles med et helikopter. Den koster halvannen krone. Cochabamba har også en Kristus-statue ikke ulik den i Rio De Janeiro. Det vi si: den er 44 cm høyere enn den i Rio. Begge statuene har Jesu levealder som utgangspunkt for høyden på statuen; en meter per leveår. Bolivianerne har vært litt mer kreative når de har sagt at Jesus ble 33 år og litt til. Dermed kan de vise til at statuen er høyere, men den tiltrekker seg ikke mer enn en brøkdel av de besøkende i Rio. Jeg merker meg at omgivelsene er flotte, med fjell på alle kanter, men det er litt igjen til omgivelsene til Rio.

Etter noen dager i Cochabamba, finner vi ut at vi skal dra sammen med noen nylige bekjentskaper til Torotoro som er en nasjonalpark 135 kilometer sør for Cochabamba. De har allerede kjøpt billetter på bussen, men vi satser på at det ordner seg når vi kommer til avgangsstedet. Det gjør det ikke, for bussen er full, og vi kjøper billetter til den påfølgende dagen – til den nette sum av 16 kroner. Dagen etter møter vi opp på avgangsstedet i god tid før avgang. Vi leverer ryggsekkene til medhjelperen som stuer bagasjen inn i lagerrommet på bussen. Klokken er 18 og da er det bare å sette seg inn i bussen. Bussen blir en time forsinket og kommer seg av gårde i det mørket setter inn. Veien er mildt sagt svingete, men brostein det meste av veien sikrer stabil og moderat risting. De 135 kilometerne er unnagjort på litt under fem timer, bare med noen få stopp underveis. Ved ankomst er det bare å plukke opp ryggsekkene og finne en overnattingsplass. Det er bare ett problem. Toves ryggsekk er ikke å finne ved siden av min slik den var ved avgang. Vi treffer Marco som driver et hotell like ved, og vi begynner jakten på sannheten. Sjåføren og den ansatte i Torotoro kan ikke forklare hva som har skjedd, men de kan garantere at det ikke har skjedd på deres vakt, men trolig i Cochabamba. Til slutt er det ikke annet å gjøre enn å bli med Marco til Hotel Vergel.

Det har ikke vært strøm i byen på et par – tre dager og begynner å bli irritert på myndighetene og strømleverandøren. Med gass som fyringskilde, blir det både egg og kaffe til frokost. Her treffer vi igjen våre venner fra Cochabamba på hotellet, og de er på vei ut til severdighetene. Vi er på vei til den lille politistasjonen i Torotoro. Den har en ansatt som nesten er våken når vi kommer. Etter noen minutter har han fått på seg uniformen og kan høre vår sak. Spanskkunnskapene er fortsatt noe mangelfulle og da er det godt å ha med seg Marco som stødig translatør. Politisjefen tar ned vår anmeldelse og vi drar i samlet flokk til busselskapet. Her viser det seg at representanten fra dagen i forveien har tatt eneste buss klokken 6 og de som svarer skylder på alle andre enn seg selv. Politisjefen lover å ha rapporten ferdig til lunsj og vi tar sjansen på å kontakte turistkontoret for å arrangere aktiviteter vi egentlig er her for. Politisjefen holder ord og vi kan konsentrere oss om andre ting en liten stund.

Nasjonalparken Torotoro er et fantastisk område bestående av fjellformasjoner og dype kløfter, men mest av alt kommer folk for å se fotavtrykkene fra dinosaurer. Det er ikke lov å gå i parken uten guide, så da blir det god anledning til å praktisere spansk igjen. Det er godt og varmt da vi legger i vei på vår lille sløyfe. Det har ikke regnet ordentlig i området på mer enn et halvår, så vår guide forklarer oss hvordan elvene ville sette ut hvis vi hadde kommet tidligere eller senere. Så kommer vi til en enorm kløft som er 250 meter dyp. Så er det litt tilbake for å ta de vel 850 trappetrinnene ned i kløften til det som er igjen av en elv. Vannet er krystallklart innbyr til et avkjølende bad eller en dusj. Da er det bare å ta de 850 trinnene til topps igjen og nyte den flotte utsikten langs kløften. Her finnes også tegninger på steinveggene som dokumenterer bosetting i kløften flere tusen år før vår tid. Men det vi er kommet for å se, er gode avtrykk etter dinosaurer. Det får vi mot slutten på turen. Selv om avtrykkene finnes flere steder i denne dalen, er det her de største finnes. De antas å være mellom 145 til 65 millioner år gamle. Dette er avtrykk etter diplodocus typen og det største måler 50 cm langt, 35 cm bredt og 20 cm dypt. Fascinerende selv for en som ikke er veldig opptatt av dinosaurer. Det er ikke lys eller varmt vann når vi kommer tilbake heller, men mat og hyggelige samtaler med Marco blir det over noen stearinlys. Det viser seg at han er Norgesvenn og har vært i Norge tre ganger, sist i september hvor han holdt et foredrag om hvordan ivareta nasjonale ressurser. Han jobber også i en ikke-statlig organisasjon (NGO) som blant annet er finansiert av Statoil. I tillegg viser det seg at han er utdannet jurist. Tidligere var Marco militær, men det ble et verdivalg. På den tiden han var i forsvaret, var det litt mer brutalt, blant annet overfor streikende. Streikene var blant annet organisert av dagens president Evo Morales.

Dagen derpå slår vi oss sammen med en boliviansk/hviterussisk familie som bor i Andorra! Sønnen på vel 6-7 år snakker allerede fire språk, og da er ikke engelsk ett av dem. Det er huledag og turen går først til Itas-byen. Den ligger på 3 600 meter over havet og består av en rekke grotter og kløfter. Turen ned igjen de bratte fjellene gjør også inntrykk. Så er det Chinflonqaqa-hulene som også har en rekke spor etter dinosaurer i området. Da vi kom tilbake på hotellet var strømmen kommet tilbake og Marco klar med middag. Det var ikke noe å si på et godt måltid og en varm dusj akkurat da. Vi får kjøpt de siste billettene til bussen klokken seks den påfølgende morningen. Føles litt rart å måtte betale penger til noen som ikke har klart å passe på bagasjen vår.

Når vi kommer til avgangsplassen for bussen ti minutter før avgangstid, får vi vite at bussen allerede har forlatt Torotoro. Heldigvis skal Marko også til Cochabamba og begynner å ringe rundt. Han får vekket eieren som får ringt sjåføren som blir beordret til å snu og ta med seg de resterende passasjerene. Tilbake i Cochabamba fem timer senere er det oppgjør med eieren av busselskapet. I Cochabamba hevdes det selvsagt at dette ikke kunne skjedd der, men trolig i Torotoro. Slik er kulturen her i Bolivia – et samfunn hvor ingen tar ansvar. Vi ber om erstatning for den stjålne ryggsekken og vi antyder hvilke verdier som dette representerte. Eieren prøver å uttrykke at selskapet ikke har mulighet til noen erstatninger. Hvordan er det mulig å bli rik av inntekter på 16 kroner billetten med en liten buss med 30 seter når sjåføren skal ha lønn og bussen drivstoff? Vi går herfra med uforrettet sak. Det er et paradoks at ryggsekken trolig hadde høyere verdi enn selve bussen.

Neste stopp er turistpolitiet for å levere en anmeldelse. De driver ikke med slike saker får vi beskjed om, og sender oss til en annen stasjon på andre siden av byen. Her får vi- om enn litt motvillig- gjort våre saker, og må bare komme tilbake dagen etter for å få beviset på anmeldelsen. Da er det ikke mer vi får gjort annet enn å kontakte forsikringsselskapet vårt. Nå har Tove bare de klærne hun står og går i, så noen av de viktigste eiendelene må gjenanskaffes.Vi er begrensede optimister med tanke på å få gjenanskaffet spesielle reiseeffekter og klær med samme kvalitet som ble kjøpt i Norge.

Nå har vi gjort oss ferdige med Cochabamba og den østlige delen av Bolivia. For det meste består denne delen av sletter og mindre fjell. Vi har brukt en måned på et relativt lite område, og det handler ikke om dårlige kommunikasjoner eller problemer, men at vi virkelig har trivdes i landet. Det har vært en blandet opplevelse. Bolivia er et land hvor mer enn 99 prosent av folket er hyggelige, hjelpsomme og fredlige. I tillegg er det svært billig å leve og reise i Bolivia for turister. Så er det en liten promille som er notoriske kriminell og som gjør at guidebøkene er fulle av advarsler. Disse ødelegger turismen for et helt land. Vel, vi kommer oss videre og sitter på bussen til La Paz og høylandet i Bolivia.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *