Vi forlater Cochabamba og lavlandet til fordel for La Paz og høylandet i Bolivia. Det er så mange busser som går de 350 kilometerne at det ikke er nødvendig å kjøpe billetter på forhånd. Turen skal ta sju til åtte timer, og vi lar oss ikke slutte å overraske over prisene i dette landet. Billetten skal de ha 16 kroner for, og kvaliteten på bussen er absolutt på høyde med det beste vi har opplevd i Sør-Amerika så langt. Midt oppe på fjellet blir vi stoppet. Vi kommer akkurat tidsnok til å få med oss starten på et sykkelritt. Bare så kjedelig at det fører til et par- tre timers ekstra venting før vi kan fortsette.
De sentrale delene av landet ligger på et høyfjellsplatå, Altiplano, hvor mesteparten av befolkningen på 10 millioner mennesker bor. Når vi er oppe på høysletten er det rundt 4 000 meter over havet. Her er luften litt tynnere og temperaturen lavere. Turen inn mot La Paz byr på flott utsikt mot Cordillera Quimsa Cruz-fjellene, som rager opp mot 6 500 meter over havet. Utover dette kan vi beskue livet på slettene, med mange bønder som har sine griser, geiter, sauer, kyr og lamaer beitende på markene eller slentrende langs eller på veien.
På enden av sletten kommer vi til byen El Alto med noe over 800 000 innbyggere. Det er den nest største byen i Bolivia etter Santa Cruz. Den har oppstått som en følge av at La Paz har møtt sine naturlige begrensninger for utvikling. El Alto har vært et område hvor det har vært mulig å utvikle handel og industri, og ikke minst boliger for folk. Her har det vært en befolkningsvekst på fem – seks prosent de siste årene. Her finner vi også flyplassen til La Paz og El Alto. Den ligger på litt over 4 000 meter og er verdens høyest beliggende internasjonale flyplass. Flystripen er på fem kilometer og dette har sammenheng med at høyden gir mindre luftmotstand og flyene trenger lengre tid til å starte og bremse opp etter landing.
Så tipper vi over kanten og havner i La Paz. Det er en stor dal som lyser mot oss i mørket. Vi følger instruksene i vår reiseguide og tar en drosje til El Corretero, som gir oss et dobbeltrom til 56 kroner. For øvrig blir den anbefalte drosjeturen utført av RadioTaxi og koster åtte kroner. Andre drosjeformer er ikke anbefalt. Vi har fått med oss noen historier om drosjer som har tatt en helt annen retning enn opprinnelig tenkt. Deretter har drosjen stoppet og passasjerene blitt kidnappet, tvunget til å oppgi pin-kode på bankkort eller på annen måte tappet for penger, for så å bli forlatt på den peruanske grensen med trusler om at en retur til Bolivia eller forsøk på kontakt med politi vil føre til uønskede konsekvenser.
La Paz er verdens høyest liggende hovedstad, og er en av de to hovedstedene i Bolivia. Presidentembetet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre. La Ciudad de Nuestra Señora de La Paz (Fredskvinnens by) er ikke kjent for å være veldig fredelig. La Paz var den første byen i Sør-Amerika som erklærte uavhengighet fra spanjolene, i 1809. Likevel var Bolivia den siste staten som oppnådde frihet fra Spania i Sør-Amerika og det skjedde i 1825 – i Sucre. Siden ble det borgerkrig mellom La Paz og Sucre og hovedstadsfunksjonene har vært delt mellom de to byene. Styringen av Bolivia siden uavhengigheten har vært heller variabel. Fra uavhengigheten i 1825 til demokratiet på 80-tallet hadde landet hatt 188 ledere. Dette kvalifiserer for en plass i Guinness Rekordbok. Da Evo Morales ble president var han den sjette i løpet av en periode på to-tre år. Siden har det vært stabilt. Forventet levealder er lav i Bolivia, og tidligere ble det påstått at dette var spesielt tilfellet for presidenter.</P>
<P>Det er første gang på turen vi opplever å treffe så mange turister. Fra sporadiske møter med noen få turister, er denne ”backpacker’en” fylt med likesinnede. De siste par dagene i Cochabamba ble litt preget av administrasjon overfor forsikringsselskapet vårt, Til vår store overraskelse ble saken behandlet på under ett døgn. Ikke bare var rimeligst på våre forsikringer, men behandlingen, når uhellet først var ute, var helt førsteklasses. Da er det bare å legge i vei på shopping. Det å gjenanskaffe samme utstyr som vi hadde med oss fra Norge, er umulig. Vi lærer oss at North Face klær laget i Korea er piratkopier, mens de som er laget i Kina er ekte vare. Det tar noen dager å saumfare markedene og anskaffe de nødvendigste klærne og utstyret. Litt tid til sightseeing blir det også. Presidentpalasset, eller det ”brente palasset”, viser få spor etter en voldelig fortid, og i tillegg er det godt bevoktet.
Etter noen dager i La Paz er turen kommet til Titicaca-innsjøen. Første stopp er Copacabana som er utgangspunktet for innsjøen. Den ligger vel fire timer buss- og fergetur unna. Copacabana er byen som Copacabana-stranden i Rio de Janeiro er oppkalt etter. Ikke omvendt altså. Titicaca er verdens største innsjø som ligger i høylandet. Den ligger 3 800 meter over havoverflaten. I Copacabana har vi fått tips om et gjestehus (La Casa del Sol) som ligger noen minutter fra turistgaten, og det gir oss svært god uttelling for en femtilapp. I tillegg er verten særdeles hyggelig og serverer frokost som vi ønsker den. Første dag er det bare en liten tur opp på en liten kolle som ligger like ved sentrum. Det er under 200 høydemeter opp, men når vi går så kjenner vi at vi befinner oss på snart 4 000 meter over havet. Her får vi med oss en fantastisk utsikt over Titicaca-innsjøen, mot Peru og Copacabana-stranden, Bolivias eneste offentlig strand. Ved nærmere iakttakelse var det ikke mye som minte om stranden i Rio. Den virket ikke spesielt ren og temperaturen i vannet minnet om barndommens første badet i en kald Vestlandsfjord.
Vi får ta til takke med litt inspeksjon av nærområdet. Her er det noe spor av inkabosetninger fra langt tilbake. De tidligste inkaene trodde at solen og deres gud hadde reist seg opp gjennom innsjøen, og at det var her sivilisasjonen oppstod. Etter noen timer i den varme og skarpe luften er det tid for lunsj. Lunsjfenomenet i Bolivia er ganske bra. Normalt serveres det tre retter (noen ganger to og andre ganger fire) og det er som regel suppe til forrett, kylling/kjøtt/fisk med ris, poter og grønnsaker til hovedrett og noe søtt eller frukt til dessert. Det som gjør at dette smaker ekstra godt for oss sunnmøringer, er prisen som ligger på mellom 6,50 og 10 kroner per person. Siden vi er ved Titicaca-innsjøen, er det ørret som gjelder. Det ble satt ut ørret i Titicaca-innsjøen i 1939 for å gi bedre proteintilskudd i kostholdet til innbyggerne rundt innsjøen. Det ble fisket litt for mye ørret en periode og i dag er det regulert ved at det meste av fisken kommer fra oppdrettsanlegg rundt om i innsjøen.
Når vi er ferdige med Copacabana, er det Isla del Sol som står for tur. Valget er mellom å ta en båt fra Copacabana, og å gå de i underkant av to milene til en landsby hvor det er en liten rotur over til Soløya. Det blir det siste og med oppakningen blir det en god treningstur til senere fjellturer. Turen går langs innsjøen og passerer noen landsbyer på veien. Himmelen er blå og solen tar godt. Den blå himmelen gjør innsjøen mørkeblå på farge og variasjoner og utsikt er ikke å forakte. Roturen går greit, med unntak av litt motvillighet mot å legge til kai i håp om å få litt mer enn avtalt beløp. Det fungerer ikke på sunnmøringer, og med trussel om retur uten betaling ble det klappet til kai umiddelbart. Vi tar inn på en overnattingsplass hvor vertinnen overhode ikke visste hvordan en skal behandle folk. Vi er vant til ganske mye, men dette blir bare til å le av. Det gjør vi og nyter tilslutt en utmerket ørretmiddag.
På Isla del Sol bor det 2 500 innbyggere. De fordeler seg på helt sør og nesten helt nord på øya. Dagen derpå er det å gå på åskammen over til den andre siden på øya. Det er ikke mer enn en mil. I likhet med foregående dag blir det en opplevelses- og fargerik tur. Fra tid til annen er det spor etter inkabosetninger som må iakttas. Vel framme på nordsiden er det tre innbydende strender som ønsker oss velkommen. Vinden som trenger gjennom klærne nå på ettermiddagen minner oss om at bading ikke er et kriterium når vi skal velge bosted. Da er det tilbake til det enkle kriteriet ”value for (little) money”. Alfonso tilbyr grei standard for 25 kroner. Vi klarer ikke å unngå å velge ørret til middag denne dagen heller, og det til en pris på 16 kroner per kuvert. En god dag for sunnmøringer på tur.
Den påfølgende dagen er det flere inkaruiner som skal kartlegges, blant annet Pumasteinen (Titi Khar’ka) hvor navnet til innsjøen kommer fra. Inkaene har identifisert Soløya som opprinnelsen til mange fenomener, inkludert selve solen. Ved Pumasteinen er det et steinbord som ble brukt til offer i tidligere tider. I dag kommer det en lokal sjaman som ikler seg lokale tepper og foretar velsignelser. Etter velsignelsen finner jeg ut at det koster åtte kroner. Her er det vel bare å punge ut hvis den skal fungere. På ettermiddagen er det retur med båt til Copacabana. Her treffer vi på et tysk/ New Zealandsk par som har vært på farten i tre år, inkludert ett år som ansatte på en adventure-plass i Troms. Etter en natt på La Casa del Sol sitter vi på en buss som skal ta oss til La Paz. Her blir det et raskt bytte til bussen til Oruro.
Oruro er den største byen på den sørlige delen av Bolivias høysletter. Det er en gruveby med 260 000 innbyggere. Urinnbyggernes klesdrakter dominerer bybildet. Oruro er den byen i Bolivia med størst andel urinnvånere med hele 90 prosent. På landsbasis er det vel 60 prosent som er urinnvånere (fra 36 forskjellige stammer), mens i overkant av 30 prosent er blanding, noen få prosenter hvite og en liten andel afrikanere. Gruvedustindustri har vært – og er til en viss grad fortsatt – en betydelig næring for landet. Fjellene i bakkant av sentrum har vært fulle med kobber, tinn og sølv. I første halvdel av forrige århundre var Oruro verdens største produsent av tinn. Da tinnprisene gikk til himmels på 1990-tallet, var gjennomsnittslønnen til en gruvearbeider mer enn 20 ganger gjennomsnittslønnen til bolivianerne for øvrig. Da tinnprisene falt i 2008, fikk gruvearbeiderne kun utbetalt en tidel av tidligere nivå og flere gruver stengte. Dagens regjering med Evo Morales har økt investeringer for at gruvene skal gjenåpne.
Vi benytter den første dagen i Oruro til å dra ut av byen. Noen mil utenfor byen er det varme kilder og vi tar en lokal transport dit. De varme kildene er velorganisert med et ca 25 meters basseng som er litt over 30 grader. For inngangsbilletten på åtte kroner får en også et eget, privat rom med et basseng fylt opp med magnesiumsrikt vann som er en god del varmere enn fellesbadet. Dette kurerer slitne reisekropper. Temperaturen på land er fin, så lenge vindpustene ikke varer mer enn fem sekunder. Da er det bare å komme seg ut i bassenget igjen. Vi er fortsatt høyt over havet (3 700 meter) og jeg lar meg lure nok til å bli solbrent. Dagen etter er vi på vei til den andre hovedstaden i landet, Sucre. På busstasjonen blir vi møtt av hoderisting. Ingen busser går til Sucre, ei heller til steder i nærheten får vi med oss i det vi iverksetter plan B. Veiene videre sørover i Bolivia er blokkert av protestanter. Det er ingen som kan forklare oss hva som er tema i protestene. Det nærmeste vi kommer er «den politiske situasjonen». Vi begynner å se på alternativer som er å dra tilbake til La Paz, Cochabamba eller Santa Cruz for å ta en lang omvei eller fly. Vi bestemmer oss for å gjøre et nytt forsøk dagen etter. Da har et busselskap funnet på en genial løsning. På den sentrale blokaden er det bare rykende bildekk og ikke protestanter. Dermed sender de en buss fra Oruro og en buss i motsatt retning, fra Potosi. Da de to bussene møtes på blokaden, krysser vi denne til fots og bytter busser. Dermed kom vi oss til Potosi i løpet av åtte timer. Der rakk vi akkurat siste buss som tar oss de siste tre timene ned til Sucre.
I Sucre har vi peilet oss inn mot Hostel Amigo. Her får vi et rom til 56 kroner, inkludert frokost. Bra for oss, men det tiltrekker også en annen gruppe reisende, nemlig israelerne. De er i et stort antall her også. I Israel er det obligatorisk militærtjeneste med tre år for gutter og to år for jenter. Den klassiske israeleren er en som er ferdig med militærtjeneste og har fått et sluttvederlag. De reiser sammen og blander seg helst ikke med andre. Siden Bolivia er det rimeligste landet i Sør-Amerika, er israelfaktoren høyere enn elles. Till tross for at ting nesten er gratis her, så pruter de og er missfornøyd med nesten alt. Oppførselen deres er også beryktet, og det er ikke vanskelig å identifisere en israeler, selv på ganske så lang avstand. Mens bolivianerne lar nordmenn betale for seg når de drar fra en overnattingsplass, må israelerne betale hver minste ting på forskudd. Noen overnattingsplasser sier at det er fullt når de hører en viss aksent.
Det er et par ting vi registrerer med dette UNESCO verdensarvstedet. For det første er det arkitekturen. Alle bygningene i sentrum er hvitmalte og det gjør kanskje folk her litt lettere til sinns. Det andre er det folket. Her er inkaantrekket byttet ut med dongeri. Det virker som moderne folk i en moderne storby. I tillegg har Sucre sin andel av kirker og museer, som seg hør og bør når en er kommet til uavhengighetens vugge. Området rundt Sucre er full av muligheter for aktiviteter. Jeg velger å ta et lite oppfriskningskurs i spansk, og da går dagene. Det blir en tur til søndagsmarkedet i Tarabuco. Markedet samler det som kan krype og gå av stammer fra nærområdet og det er en livlig og fargerik forsamling vi får iaktta og fotografere – kun med noen få unntak, og da er det bare å ta beina fatt. Det som er spesielt fascinerende, er hodeplaggene til den ene stammen.
Vi er på vei tilbake til Potosi. Potosi har vel 150 000 innbyggere og ligger på 4 070 meter over havet. Med dette er den regnet som verdens høyest beliggende by. UNESCO anerkjente byen som verdensarvsted i 1987 på grunn av dens rike og tragiske historie, samt arkitekturen som er etterlatt fra kolonitiden. Historien begynte midt på 1500-tallet da Potosi ble grunnlagt. Spanjolene brukte innfødte som slaver til å ta ut sølvet fra Cerro Rico, som er fjelltoppen som Potosi ligger ved foten av. På grunn av den høye dødeligheten (ulykker og sykdom), innførte spanjolene slaver fra Afrika. Livet i gruvene var ekstremt, Slavene jobbet 12 timer om dagen, og spiste og sov i gruvene i fire måneder av gangen. I perioden fram til Bolivias uavhengighet døde åtte millioner slaver i gruvene her. Det er mer enn 80 slaver hver dag!
Da myntproduksjonen (for hele det spanske imperiet) startet i 1672 vokste Potosi til over 200 000 innbyggere og var på den tiden verdens største by. På begynnelsen av 1800-tallet begynte nedturen. Først begynte ressursene å ta slutt, og så falt sølvprisene. Folket forsvant og på andre halvdel av 1800-tallet var det bare igjen 10 000 innbyggere i byen. Selv om Potosi aldri har fått tilbake den samme statusen den hadde, er det fortsatt aktivitet i gruvene, men denne gang letes det etter andre mineraler. Det er fortsatt håpefulle som søker etter det store funnet. Det virker litt merkelig dette fjellet. Her kan selskapene drive og sprenge fritt uten at det er en helhetlig plan for det hele. Et besøk i gruvene er sett på som den store attraksjonen i byen. Turen starter med en tur på gruvemarkedet. Her får en kjøpt sprengstoff med tilbehør, kokablader og 96 prosent sprit. De siste er gaver til arbeiderne. En tvilsom kombinasjon. Etter at en har signert på at selskapet ikke har noe ansvar for deg, er det bare å få på seg hjelm og komme seg noen kilometer inn i fjellet. Folk som ikke tåler gasser, skitt eller har klaustrofobiske tendenser, kan bare glemme dette. Her i gruvene kan en kun oppleve arbeidsforhold som er verdens verste. Klokken seks er det slutt, for da skal alle selskaper sprenge. Etter sprengingen skal støvet få legge seg, og neste morgen er det bare å prøve lykken igjen – med stor risiko og liten fortjeneste.
Potosi har mer å by på enn Cerro Rico. Det er første og fremst den flotte arkitekturen som peker seg ut. Ikke minst er flere av de 80 kirkene som ble bygget under storhetstiden blitt godt ivaretatt. I tillegg har byen ett av Sør Amerikas beste museum (Moneda) som forteller Potosis historie på et levende vis. En kveld vi sitter og spiser en av de mange kyllingmiddagene våre, dukker Anthony opp. Vi møtte han på vei til San Ignasio helt på begynnelsen av vårt opphold i Bolivia. Vi får utvekslet erfaringer fra Bolivia. Vi er litt i utakt, så Anthony blir igjen i Potosi, mens vi bestemmer oss for å dra sørover til Uyuni.
På busstasjonene får vi svaret på hvorfor billettene var så billige. En gammel skraphaug av en buss. Vi så konkurrenten (som kostet fire kroner mer per billett) passere oss i første motbakke, da symaskin- motoren i bussen vår bare så vidt hadde krefter til å komme seg opp. Den første delen av turen er det en stivpyntet ginseng-selger som bruker en time på å overbevise de fleste av passasjerene hvorfor de skal kjøpe disse produktene. De kjøper sine saker før gutten ble satt av ute i ødemarken i påvente av en buss som skal returnere. Etter en punktering og et dekkskifte er vi til slutt framme i Uyuni. På den lille hovedgaten, treffer vi to norske gutter som reiser hver for seg.
Det er de eneste norske reisende som vi har truffet på turen så langt (traff en på Grenada og et par i Paraty, Brasil, men de var ikke» reisende»). Det er ingen annen grunn til å være i Uyuni enn å få arrangert en tur til saltslettene og nasjonalparker i nærheten. Det er nok av tilbydere og de har et ganske likt opplegg og pris, så alt er i boks til dagen etter.
Vi starter dagen med et lite stopp på byen Uyunis eneste attraksjon. Det er tog-gravplassen. Det er en ansamling av gamle, rustne tog som har havnet her, tre kilometer utenfor sentrum. Ikke mye å skrive hjem om. Så er det saltslettene som står for tur. Det er et område på litt over 12 000 kvadratkilometer og er på størrelse med fylkene Akershus, Østfold og Vestfold – til sammen. Dette er verdens største forekomster av salt. Nå er det den tørre tiden og overflaten er hvit som snø. Når himmelen i tillegg er blå, er det et utrolig skue mot en uendelighet av blått og hvitt. Vi er i desember og kan ikke si å ha merket snev av julestemning i Bolivia, men dette er da litt. Selv om vi er på nesten 3 700 meter over havet så er temperaturene på 25 grader, så det er kanskje ikke helt norsk jul over det likevel. I et lite hjørne av saltslettene, er det utvinning og produksjon av salt. Her holder et lite samfunn av saltbønder til. De hakker opp saltet og legger det i hauger før de tar det med hjem og viderebehandler det. Det kan havne i små poser før det selges eller byttes. En halvkilo til turister koster 80 øre. Det tas ut ca. 20 000 tonn salt hvert år til konsum. Med denne farten er ikke grunn til å frykte at dette skal forsvinne like fort som oljereservene i Norskehavet hvert fall.
Det neste stoppet på turen er ”Fiskeøya”. Det er en liten forhøyning midt ute i et hvitt hav av salt. I tillegg er øya bevokst med kaktus. Disse vokser en meter i året. Den største kaktusen som har blitt registrert her, var på 90 meter før den tok kvelden. Det er ikke noen som er i nærheten i dag. Vi er i en gruppe sammen med åtte koreanere som er på et 40 dagers opplegg, og de er flittige og kreative fotografer. Når vi er i denne saltverdenen skal vi selvsagt bo på salthotell. Her er det murstein av salt som er satt sammen og dermed er det bare å strø litt salt på gulvet, så er alt i orden. Selv sengene er laget av salt, men heldigvis er madrasser og sengetøy av kjente materialer. Vi blir servert god mat og vin til middag, og vi får anledning til å bli bedre kjent med vårt selskap fra Sør-Korea. Koreanerne er arbeidsomme folk, og etter at de har kommet innenfor systemet, er det ikke så mange muligheter til å ta seg fri en måned eller to. Så de fleste er i en overgang fra noe til noe annet. De fleste snakker engelsk, men av litt varierende kvalitet. Flinkeste jente i klassen har bodd i London og fungerer som tolk hvis noe stopper opp. Hun er klar for å begynne i Samsung etter nyttår, og benytter anledningen til å komme seg litt ut før livet tar en litt annen retning. Da hun bodde i London, tok hun turen til Tromsø for å få med seg nordlyset – og hun ble ikke skuffet. Ellers har vi med en pilot, som har lagt en militær karriere bak seg. Han har både vært i Afghanistan og Irak, men skal starte den sivile karrieren i Korean Air når han returnerer. Han lover å komme til Norge på et besøk om ikke lenge. En som har vært i Norge allerede, er en 70 år gammel munk. Han er her sammen med en annen munk fra samme kloster. De inviterer oss til et besøk på klosteret i fjellene nord i Sør-Korea. Det er et land som ikke er besøkt ennå, så det kan jo bli en opplevelse å ta med seg. Som avslutning på kvelden tar den ene munken fram fløyten sin og spiller noen slagere fra klosteret, men også Solveigs sang fra Peer Gynt.
Den påfølgende dagen starter med en tidlig frokost og så er det av sted til nye severdigheter. Nå har vi fått med oss en passasjer til i bilen. Det er en dame som skal lage mat til oss de neste to dagene. Hun følte seg beæret av å bli tilbydd forsetet i bilen, og skjønte kanskje ikke helt hvorfor det ble kamp om det bakerste setet. Årsaken var en sjeldent dårlig kroppslukt. Det er stadig stopp for gode fotomotiver. Det var nok av vulkaner og fjell på veiene sørover. Nå kommer vi inn i nasjonalparken Andina Edvardo Avaroa, som befinner seg i det sørvestlige hjørnet av Bolivia, med grense mot Chile og Argentina. Her dukker flamingoene opp og gir oss nye motiver for bilder av innsjøer med fjell som bakgrunn. Colorado innsjøen tar seg spesielt godt ut med sitt rødskjær. Så blir det ny middag og overnatting på gutte- og jenterom.
Om morgenen er det avgang klokken halv fem for å se på soloppgangen ved geysiren ved Sol de Mañana. Vi er på 4 900 meters høyde og her bobler det i gjørme og lukter svovel på alle kanter. Noen kuldegrader er det og vi har ikke fått frokost, så det blir et kortest mulig stopp. Turen går litt nedover igjen og vi får oss den tiltrengte maten. Vi er nå ved et termalbad og den behagelige temperaturen er på 39 grader, akkurat nok til at det er for behagelig å ikke komme opp igjen. Men det er ikke et valg og vi reiser i retning Chile. Det går rykte blant koreanerne at kokken har blitt tvangsbadet og fått nye klær. Vi ser ”nye” klær og merker en markant bedring av luften inne i bilen, så det kan nok være noe i ryktet. På veien stopper vi ved den grønne innsjøen (Lago Verde). Den er ikke like grønn i den tørre som den våte tiden, men fint er det likevel. Når vi er ved den chilenske grensen, er det for å sende over koreanerne. De skal videre til Chile før de kommer tilbake til Argentina før hjemreisen. Vi skal ikke til Chile før godt utpå nyåret. Etter avskjeden med koreanerne er det bare 57 mil tilbake til Uyuni. Den går på veier og sletter delvis på kjente og nye veier, og Edgar (sjåfør og guide) vet å stoppe når det er behov for det. Denne dagen starter han kokatyggingen tidlig og kinnet blir bare større og større etter hvert som vi nærmer oss Uyuni.
En kort historisk bemerkning om grensen mellom Chile og Bolivia. Dette var engang boliviansk territorium, men ble tapt til Chile i stillehavskrigen (The War of the Pacific) som varte i fem år fra 1879. Det var en av de krigene som Bolivia tapte etter frigjøringen i 1825. På begynnelsen av 1900-tallet tok Brasil seg til rette i en region nord i landet, på grunn av tilgangen på gummi. Tilslutt var det krig mellom Bolivia og Paraguay på 1930-tallet. Også denne tapte Bolivia, og med disse tre hendelsene tapte Bolivia halvparten av sitt landareal og tilgangen til kysten. Det er kanskje ikke den eneste grunnen, men kanskje en grunn til at landet i dag er det fattigste landet i Sør-Amerika. En annen ting å bemerke, er at tannhelsen er det dårligste vi har sett. Det er ingen skal å mangle alle fortennene, virker det som. Samtidig er det et dilemma at vi nesten ikke har sett et land med flere skilt hvor det står «Dentista» på.
Vel tilbake i Uyuni står det lama på menyen og vi har fått billetter på morgenbussen til Tupiza, en seks timers busstur sørøst for Uyuni. Vi har en nordmann, en hollender og to tyskere med oss blant et utall lokale på veien over fjellene i en gammel buss. Veiene over fjellene er nok en gang som vaskebrett, men vi kommer oss fram. Tupiza er en overraskende hyggelig by. Her er det WI-FI og svømmebasseng for en rimelig penge. I tillegg er det lett tilgang til nærområdet med fascinerende fjellformasjoner. Vi blir litt lenger enn først tenkt. Her treffer vi også igjen den siste nordmannen og vi er fulltallig. Dette er egentlig ruten til Salta i Argentina, men vi har planer om ett stopp til i Bolivia før vi drar østover, nemlig Tarija. Resten drar nedover til Argentina. Første stopp er Villazon på grensen til Argentina. Her blir vi nesten overbevist om at det er blokade på veien, og at vi bør dra til Argentina. Likevel får vi kjøpt billetter til Tarija, og da skal det meste være i orden. Den åtte timer lange turen tar oss over et par fjellkjeder som det er umulig å få nyte utsikten av. Det har sammenheng med at utenfor den smale grusveien, uten noen form for rekkverk, er det fritt fall på flere hundre meter rett ned i dalbunnen. Slik er situasjonen i mesteparten av de åtte timene turen tar. Anbefales alle som søker spenning i hverdagen. Etter ankomsten på høyslettene utenfor Tarija, er det blokade, men vår sjåfør vet om en omvei og da bærer det gjennom buskasen og vingårder til vi ser bebyggelse igjen. En slitsom tur er forbi.
Da har vi kommet ned på under 2 000 meter for første gang på halvannen måned. Tarija med sine 132 000 innbyggere virker å være litt mer moderne enn mesteparten av Bolivia. Det sies å være nærheten til den argentinske grensen som kan ha påvirket byen. Andre ting som kan være påvirket av Argentina er mat og drikke. Tarija er senteret for vinproduksjonen i Bolivia. Vinbøndene hevder at dette er verdens høyeste beliggende vinproduksjon. Det var misjonærer som brakte vinen hit på 1600-tallet og har gjort Bolivia til en relativt stor vinprodusent. I butikken får en en helt grei flaske bordvin til 15 kroner. Overalt i byen har vinprodusentene sine fabrikkutsalg, og her får en hele sortimentet. Vi nøyer oss med en tur ut på en av vingårdene (Campos de Solana) og får en omvisning og en liten smaksprøve. Her produseres også singani, som er den lokale hjemmebrent’en. Sterke saker. En annen ting regionen ser ut til å ha adoptert fra argentinerne, er den kraftige biffen (parrillada). Vi avslutter siste kveld i Tarija med mer biff enn vi kan spise og en flaske vin fra en av de lokale produsentene – til en pris på vel 70 kroner.
Ryktene om blokade og mulighetene for å bli sittende fast her i sørøst Bolivia, har fått oss til å vurdere fly. Vi prøver i det lengste å unngå å fly, men her velger vi den enkle vei ut av et mulig problem. Vi har kjøpt oss flybilletter med TAM til en annen grenseby til Argentina, Yacuiba. Fem timer etter ruten kommer det et gammelt militærfly dansende inn på rullebanen. I Bolivia står TAM for Transporte Aéreo Militar. Vi registrerer at det er satt inn skikkelige seter i flyet, men flyvertinnen i militær uniform deler ut ørepropper før avgang. Som i gamle dager i Hercules C-130. Når vi kommer til Yacuiba, finner vi ut blokadene ikke er noe problem opp til Villamontes hvor vi kan ta en buss over til Paraguay. Den går klokken to på natten. Da har vi tilbrakt ganske nøyaktig to måneder i Bolivia.