Bolivia: Jesuitter, indianere og kondorer

Bolivia byr på overveldende kultur- og naturopplevelser. Her er det plass for alle – også de som liker å være ute i naturen på egen hånd og de med knappe budsjetter. Jesuittene satte sine spor her da de hadde sin glanstid på 1700-tallet. Vi så de svevende og elegante kondorene med de høye Andesfjellene som bakgrunn.

Mandag den 10. oktober var vi klar for nytt land, Bolivia. Bolivia har 9,8 millioner innbyggere. På grunn av landets geografisk størrelse er befolkningstettheten lav, med kun 9 personer per kvadratkilometer. Til sammenligning har Norge 15 personer per kvadratkilometer.

Reiseruten i Brasil var tilrettelagt for at vi skulle avslutte nær grensen til Bolivia. Noen vil vel si at ca. 8 timers bussreise ikke er nært, men etter bussturene våre i Brasil er dette innenfor vår definisjon av ”nært”. Vi tok 11-bussen fra Cuiaba til Caseres og var fremme ca. 5 timer etterpå. Vi stemplet ut av Brasil og derfra bar det videre til Coixim, siste stasjon før Bolivia. Det ble taxi over grensen sammen med en liten flokk Bolivianere, som så ut til å ha vært over grensen og handlet stort. Fra Caseres til Coaxim merket vi en  dårligere  veistandard. Den ble ytterligere forverret da vi kom til grensen. Her var det risting hele veien til vi ankom San Mattias, der vi hadde vår første overnatting i Bolivia. Vi hadde slått oss sammen med en spansk dame som har bodd 2 år i Brasil. Hun hadde gjort en undersøkelse for den Brasilianske stat. Undersøkelsen omhandlet livsvilkårene i samfunn med etterkommere etter afrikanske slaver, som rømte inn i øde områder for flere hundre år siden. Etterkommerne bor fortsatt helt isolert i Brasil og som vår venninne fra Spania oppsummerte; de har absolutt sine utfordringer og spørsmålet er om dette er sunne samfunn. Oppdraget hennes for den brasilianske stat var over og hun var nå arbeidsledig. Hun var imidlertid klar på at tilbake til Spania var uaktuelt nå, fordi hun anså det som svært lite sannsynlig å få jobb der. Problemene i Spania kommer tydeligvis til uttrykk også her, på et helt annet kontinent.

Vår første erfaring med den lokale bolivianske valutaen, var at vi betalte det samme i bolivianos som i real, til tross for at verdien bare var en firedel.1 boliviano er verd omtrent 80 øre. Dette lovet godt for oss som kunne konstatere at vi har et merforbruk så langt på reisen.

Dagen etter ble det en hektisk oppstart i nytt land. Første behov var å skaffe lokal valuta. Banken åpnet ca. kl. 7 om morgenen. Minibank hadde ikke kommet til denne byen, men vi fikk vekslet US dollar. Deretter bar det videre til immigrasjonskontoret der passet mitt ble så grundig studert at jeg måtte spørre hva problemet var. De lette etter en landkode. Etter hvert fant de den og stempelet kunne settes. De hadde spart så mye på blekket at måneden er helt usynlig. Dette kan bli interessant når politiet med ujevne mellomrom sjekker passene, tenkte jeg. Derfra gikk det direkte til billettkontoret for å kjøpe bussbilletter til San Ignacio de Velasco. Ekspressbussen som skulle videre til Santa Cruz var full, så vi tok lokalbussen med avgang 08.30. Det betydde at vi måtte raske på. Vi plukket opp bagasjen på hotellet og løp tilbake til billettkontoret bare for å oppdage at busstasjonen var et par kilometer unna og nå var klokken 08.20. Vi ble kastet på en mototaxi (moped) med ryggsekk og det hele. Det gikk strålende og vi kunne etablere oss i den første bussen i Bolivia. Det skulle ta 8 timer på vaskebrettveier, inkludert det røde støvet vi hadde opplevd tidligere, før vi var fremme i San Ignacio de Velasco. 

På bussen kom vi i kontakt med en boliviansk dame som lurte fælt på hvorfor vi reiser i Bolivia når det er så mange andre flotte steder i verden? Hun syntes for øvrig bolivianerne var late og hadde mye mer sansen for brasilianerne, som hun mente var arbeidsomme folk. Hun hadde bodd i London i 2 år og nå arbeidet hun i São Pauló. Vi traff også Antony fra Frankrike. Han var en ekte reisende. For noen år siden hadde han reist i 21 måneder i Sør-Amerika og brukt 6000 euro eller omtrent 50 000 kroner! Han fant ut at han ville ta et stopp her i San Ignacio de Velasco og vi endte opp på samme gjestehus, Casa Suiza. Casa Suiza drives av et sveitsisk/tysk par. Cristina har bodd i Bolivia siden på 70 tallet og hun har bodd her i San Ignacio de Velasco i mange år.

San Ignacio de Velasco har 41 000 innbyggere. Den fremstår som en liten by med støvete gater. Fast veidekke er kun i gatekrysset rundt den store ”plaza’en” som utgjør byens sentrum. Husene langs de rette, flate, rene ”gatene” er lave med en og to etasjer. Det er kort veg til det meste, inkludert ut i naturen rundt byen, og til flyplassen som ligger omtrent midt i byen.

Jeg har ofte tenkt på at på reiser som dette vil inntrykket av gjestehuset ofte prege opplevelsen av stedet for øvrig. Her i San Ignacio de Velasco ble akkurat det veldig tydelig. Vi hadde nemlig kommet til det rette stedet for en reisende. 

I tillegg til oss tre hadde Regina fra Tyskland tatt inn på Casa Suiza. Hun hadde vært her nesten en uke fordi det var et så hyggelig sted å bo. Hun hadde nesten blitt en del av familien og hadde fått delta litt i gårdsdriften til Selva de Lemon (oversatt: sitronskogen) og José som drev gård rett i nærheten. Men Selva og José kombinerte gårdsdriften med vareleveranser til blant annet Casa Suiza og tilbød guidede turer både til nærområdet og til nasjonalparken Noel Kempff Mercado. De fortalte at det var umulig kun å leve av gården, som var svært manuelt drevet. Morgenstellet startet ved 6 –tiden og da skulle 30 kyr håndmelkes. Av melken laget de ost, smør og yoghurt og alt ble solgt i San Ignacio de Velasco.

Vi fikk glede av den deilige maten til frokost. Yoghurten med frukt ble servert uten sukker, hvilket var en god smaksopplevelse etter åtte uker i Brasil, der vi nesten måtte slåss for å slippe sukker! Kaffen var fantastisk sterk og smakfull, og den var også fra den lokale produksjonen.

Det var den årlige, tradisjonelle festen denne dagen, og vi fikk med oss prosesjonen med dans og musikk. Folk var kledd i sine tradisjonelle drakter. Selv om vi trodde hele byen var i feststemning, gikk brosteinleggingsarbeidet som vanlig og markedet fungerte helt normalt. Det var ikke helt som 17. mai.

San Ignacio de Velasco er en av sju byer i det som kalles Jesuittenes misjonssirkel. Jesuittenes misjonssirkel fikk plass på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1991. Historien som forteller hvorfor området har fått dette navnet illustreres i Filmen ”The mission” med  Robert De Niro og Jeremy  Irons i hovedrollene. Filmen omhandler Jesuittenes virksomhet her i første halvdel av 1700-tallet. En av de sju byene, San Miguel de Velasco, er oppkalt etter den første presten som tok seg inn til indianerne for å omvende de. Indianerne var ikke interessert og presten ble sendt utfor fossen, bundet til et kors. Senere sluttet indianerne seg likevel til Jesuittordenen, men det gikk ikke lang tid før Jesuittordenen ble offer for en maktkamp mellom Den katolske kirken og myndighetene i Frankrike, Spania og Portugal.  I tillegg skjønte den spanske stat at Jesuittordenen i dette området var blitt svært velstående og i 1767 ble det besluttet å forby Jesuittordenen, ikke bare i Bolivia, men også på hele kontinentet. I de siste dagene for forbudet ble ordenen i Bolivia utsatt for en brutal massakre. Etter dette falt området inn i stillstand og tilbakegang. 

Vi fant ut at vi ville se Jesuittenes misjonssirkel og vi arrangerte en heldags tur med Selva og José. På imponerende dårlige veier kjørte vi fra San Ignacio de Velasco til  Santa Ana de Velasco, og derfra videre til  San Rafael de Velasco og San Miguel de Velasco . Det var utrolig flotte kirker på de fire stedene med relativt lik byggestil, men likevel noen små ulikheter mellom de. Vi brukte hele dagen og var ikke tilbake før ved 19.30 tiden, ganske sliten etter mye risting. 

Selv om vi hadde det utrolig godt på Casa Suiza, begynte reisegenet å røre på seg. Vi måtte videre og lørdag 15. oktober satte vi kursen i retning Santa Cruz. Vi hadde bestemt oss for å ta en overnatting i Concepcion for å slippe å komme til Santa Cruz midt på natten. Vi tok 11 – bussen fra San Ignacio de Velasco og hoppet av i Concepcion ved 4 –tiden. Bussen var i rute. Vi oppdaget raskt at det ikke går transport før etter at valglokalene stenger på valgdagen, den 16. oktober, dagen etter. Vi fortsatte derfor til Santa Cruz likevel, men vi fikk med oss kirken, den 5. av de 7 på Jesuittenes misjonssirkel. Vi hoppet på 17.30 bussen videre til Santa Cruz og ankom litt før 23.00 på kvelden, litt før rutetiden. Vi fant en taxi og kom oss uten problemer til Residencial Bolivar.

Søndag 16. oktober var det lokalvalg i Bolivia. Vi merket at Santa Cruz var utrolig stille og fant etter hvert ut at det er forbudt å kjøre bil i sentrum av byene, og det var forbudt å nyte alkohol frem til valgstedene lukkes på valgdagen.

Santa Cruz er en stor by med 1,5 millioner innbyggere og har det meste av den servicen en reisende trenger. Vi hadde blant annet behov for service på PC´ene. Tilfeldigvis traff vi den spanske maleren som hadde slått seg ned her – i alle fall inntil videre. Han ønsket å praktisere litt engelsk, for å holde språket ved like, som han sa. Vi tok en kaffe sammen og vi kom blant annet inn på vårt behov for IT-kompetanse. Han satte oss på sporet til bydelen Abasto, der vi fant Jonny som fikset alt og servet minst 3 kunder samtidig. 

Siden vi møter mange på vår vei og det ofte er utveksling av kontaktinformasjon, fant vi ut at vi ville lage oss visittkort. Vi fant den lille ”diseñografico” butikken som tok trykkejobben. Vi avtalte å hente opplaget dagen etter og betalte et lite forskudd. Det neste oppdraget på listen vår var klesreparasjoner. Vi fant den lille fabrikken som tok jobben, der og da, for 5 bolivianos eller ca. 4 kroner, bare Arild kastet klærne foran damene. Fullt så dramatisk var det ikke, men buksa og skjorta ble byttet ut med medbrakte reserveklær. Litt senere fikk vi reparert en av ryggsekkene hos en skomaker for 15 bolivianos (12 kroner). 

Residencial Bolivar er et svært hyggelig sted for reisende som oss. Om kvelden kom jeg i prat med spanjolen som i januar hadde begynt sykkelturen fra Ushuaia, helt sør i Argentina,  og nå var han kommet hit til Santa Cruz. For et års tid siden hadde han mistet jobben sin i Spania og tenkte at han like godt kunne gjennomføre drømmeturen sin. Nå var det ikke mange månedene igjen før han måtte begynne å tenke på hva han skulle tjene pengene sine på. Han vurderte å skaffe seg jobb her i Sør-Amerika, fordi i Spania er det omtrent umulig å få jobb. Dette var det andre eksemplet på kort tid der krisen i Spania synliggjør seg på et annet kontinent. 

Dagen etter dro vi som avtalt for å hente visittkortene våre. Der hadde skattefuten vært og stengt butikken i tre dager. Sikkert siste frist for å betale restskatt. Vi fikk imidlertid kontakt med innehaver og avtalte å komme tilbake kl. 16.00. Vi møtte opp kl. 16.00 og ventet utenfor den store jernporten. Plutselig dukket innehaveren opp i dørsprekken og Arild fikk innpass til de indre gemakker. Etter 10 minutter kom han ut igjen med visittkortene i den ene hånden og en erfaring rikere. Her er det omtrent tilbake til Gütenbergs tider.

Postforsendelse med noen kilo ferdigleste reiseguider var neste operasjon. Å sende en pakke viste seg å være en omstendelig prosess. Den første utfordringen var å treffe et tidspunkt der postkontoret var åpent. På det tredje forsøket traff vi. Aller først kom en toller og sjekket innholdet. Hun luktet på den pent brukte buksene til Arild, og sjekket for øvrig alt innhold, inkludert bøkene. Det var også påkrevet med kopi av passet i to eksemplarer, som både skulle signeres og påføres fingeravtrykkene våre. Pakken så veldig fin ut med solid tape da vi la den på vekten for en siste sjekk. Den var 40 gram for tung for å vare innenfor 3-kilos klassen! Etter to repakkinger ble den omsider godkjent og den kunne begynne på turen hjem til Norge.

Torsdag 20. oktober var tiden inne for å dra videre i retning Samaipata. Vi hoppet imidlertid av et par mil før Samaipata for å ta inn på det lille stedet ”Gingers Paradise”. For å komme til ”Gingers Paradise” måtte vi krysse elven via en smal hengebru, med ganske dårlig dekke, ca. 10 meter over elva. Jeg følte meg ikke veldig høy i hatten da jeg spaserte over og tittet med gjennom sprekkene. Vel over ruslet vi oppover stien til vi kom til et hus godt gjemt inne i skogen. Der ble vi tatt i mot av Sol og Christobal (Chris), eierne av stedet, datteren Ginger, de to eldre guttene til Chris, samt gjestene Laura og Michael. Vi fikk lunsj og ble introdusert i et hovedsaklig vegetarkosthold. Kjøtt ble bare servert når en av hønene ble altfor bråkete. Vi bestemte oss for å teste ut teltet og slo det opp litt bortenfor huset, før vi tok et friskt bad i den idylliske elven mens solen takket for seg.

Om kvelden var det samling rundt langbordet på trammen. Strøm til lyset fikk vi fra treningssykkelen rett ved, som var utstyrt med en generator. Hver tok sin tørn og produderte strøm. Nå hadde Chris, og Trent også slått seg ned. Chris og Trent er begge amerikanere og de har forskjellige historier  som bakgrunn for å ha slått seg ned i Bolivia. 

Før Chris slo seg ned i Bolivia hadde han reist mye. Han var vel det vi vil kalle hippie, og utseendemessig sett er han det fortsatt. Han fortalte at han er grunnleggende uenig i 2 ting ved det amerikanske samfunn: den politiske styringen og det enorme forbrukssamfunnet. For 15 år siden var han klar for å slå seg til ro og valget ble Bolivia og den lille eiendommen på 30 dekar. Inntektsgrunnlaget er svært variert: Han spiller gitar og synger og har et eget band. Nå var bandet klar for ny utgivelse og til helgen skulle det bli øving og innspilling. På gården dyrker de omtrent all den maten de spiser. Jeg registrerte at oljen, kakaoen, pasta og ris var kjøpt. De har en ku som de tar godt vare på og som dermed gir mye melk. De selger noe mat på markedet. Turistene som kommer hit kan bidra til gårdsdriften med minimum 3 timer pr. dag og får da en god rabatt i overnatting/kostholdsprisen. Prisen er i utgangspunktet ikke noe å klage på: seng og 3 måltider: 100 bolivianos som er ca. 80 kr. Vi bodde for 70 bolivianos eller kr. 55,- pr. pers inkludert 3 måltider. De arrangerer også turer inn i Nasjonalparken Amborò.

Mens vi hygget oss med et glass pasjonsfruktvin og ble underholdt av Chris med gitar og sang, fortalte Trent sin historie. Etter 25 år som bioingeniør hadde han for 7 år siden funnet ut at han ønsket noe annet i livet. Han var da direktør for en medisinavdeling på et stort sykehus. Han traff sin kone på internett og dro til Cochabamba og giftet seg og bosatte seg i Bolivia. Nå driver han og kona La Pousada del Sol i Samaipata.

Alle gjestene og familien var samlet og etter hvert serverte Laura, som er gjest, sine nybakte sjokoladekaker, og kakao laget av gårdsmelken og sukker produsert på gården. Kakaopulveret var kjøpt. Ginger (datteren) laget sine egne malerier ved enden av bordet.

Neste dag var vi klar for å utforske mer av området. Etter en fantastisk god frokost, med utrolig smakfull kaffe fra gårdsproduksjonen, gikk til Laguna Volcán. Flott tur på ca. 1,5 timer. Vi var forberedt på å bli møtt av et 5 stjerners hotell med golfbane og svømmebasseng. Anlegget så litt malplassert ut der midt inne blant de grønnkledde åsene. 

Michael fra Belgia hadde vært fire måneder på gården. Han var 24 år og hadde blant annet brukt tiden på gården til å finne ut hvilken utdanning han skulle ta. Han hadde hoppet av en sosionomutdanning før han reiste hit. Nå var han klar og dagen etter skulle han reise tilbake til Belgia. Han hadde bestemt seg for å bli gartner.  Michaels siste kveld ble markert med bål på elvebredden og underholdning av Chris.

Vårt neste stopp var Samaipata et par mil lenger vest. Samaipata ligger på 1650 moh og har et svært behagelig klima. Det er et lite sted med kun 9700 innbyggere. Både klima og attraksjoner gjør stedet populært for turister. Vi tok inn på La Pousada del Sol og hilste på Trent og kona.

Søndag bestemte vi oss for å gå til El Fuerte ti kilometer fra Samaipata. I 1998 ble El Fuerte satt på UNESCOS liste over verdensarvsteder. Det er usikkert hva El Fuerte egentlig har vært. Stedet ble først brukt av indianere fra ca. år 2000 før Kristus. I 1470 ble den tatt i bruk av inkaene, men stedet var allerede fraflyttet da spanjolene kom på 1600-tallet og plyndret stedet. Spanjolene, preget av sin egen virksomhet, antok at stedet hadde vært en forsvarsfestning. De kunne jo ikke tenke på noe annet enn krig og konflikt. En annen teori går ut på at stedet med alle sine parallelle kanaler ble brukt til å vaske gull. Den mest aksepterte teorien går ut på at dette var et religiøst sted der slanger og jaguarer ble dyrket og ofret for. Den aller siste teorien går ut på at dette var et landings- og avgangssted for romfartøy fra andre planeter.

Stigningen fra Samaipata var på ca. 300 meter opp til ca 1 900 moh. Det var en ganske bratt tur opp, men vi ble belønnet med en fantastisk utsikt over området der Andesfjellene slutter og går over til lavlandet lenger øst. 

Samaipata ligger i ganske åpent terreng og byr på flotte turer som vi benyttet oss av de 5 dagene vi var der. Den siste dagen dro vi på tur til El Nido de los Condores som er det beste stedet å se kondorer i Sør-Amerika. Guiden møtte opp kl. 06.30 og det bar av gårde på ”rist løs-veier”. Etter to timers kjøring kunne vi starte fotturen. Været var klart og fint, og guiden forsikret oss om at det var gode sjanser for å se kondorer. Turen gikk gjennom godt turterreng med lav vegetasjon som gjorde det oversiktlig og fint. Det var en god stigning opp til første stoppested, der vi var ved 10.30 tiden. Ingen kondor viste seg og vi fortsatte litt lenger opp etter en times venting. Der ble det lunsj og ytterligere en times venting. Kun en kondor viste seg høyt på himmelen. Kl. 13.30 fortsatte vi videre og passerte på høyeste punkt 2 295 moh. Da begynte kondorene å dukke opp. De svevet høy der opp, hvilte litt innimellom i lange svev, før de ga gass igjen med et lite vink med vingene. Kondor er verdens tyngste fugl og den har et vingespenn på opptil tre meter. Den kan uten problemer trekke med seg 20 kilos last.

Vi fortsatte turen i flott turterreng med en utsikt over et fantastisk landskap med den ene fjellkjeden etter den andre bakover.

Vi kom ned til den ventende bilen, et annet sted enn der vi startet. Derfra kjørte vi noen minutter til La Pajcha et flott fossefall . Vi fikk et deilig bad før vi satte oss i bilen ved 17.30 tiden og ble kjørt de to timene tilbake til Samaipata. Vi var godt fornøyde med dagens opplevelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.