Argentina og Antarktis: Fra tangoland, via verdens ende, til pingvinenes rike

Millionbyen Buenos Aires er verdens tangohovedstad. Det serveres tango- og andre kulturopplevelser for enhver smak. l verdens ende, Ushuaia, fikk vi kjenne på naturkreftene i det langstrakte Argentina. Ushuaia har også portalen til Antarktis, to dagers reise utenfor verdens ende. På dette hvite kontinentet er det naturkreftene som bestemmer og alt liv her må tilpasse seg værgudenes humør. Under vår reise var stemningen meget god.

Mandag 9. januar ble et nytt år lagt til min alder og vi var klar for storbyen Buenos Aires. Vi pakket sammen teltet, trasket inn til sentrum av Colonia del Sacramento og tok fergen over til Buenos Aires i Argentina. <br />Etter en time på den store passasjerbåten var vi over i Buenos Aires med mellom 13 og 15 millioner innbyggere. Vi orienterte oss raskt ut fra kaiområdet og tok lokalbussen til Recoleta, bydelen der vi hadde booket overnatting. Bussbilletten var overveldende billig, 1,25 peso, omtrent 1,75 kroner. Vi fikk senere vite at opp mot 40 % av statsbudsjettet i Argentina går til regjeringenes fordeling av direkte subsidier til strøm, transport og annet som innbyggerne nyter godt av. Regjeringene, med presidentene i spissen, bruker således skattepenger for å vinne popularitet til neste valg. Campingutstyret vårt hadde blitt testet i Uruguay, og vi hadde litt behov for noen reparasjoner. Våre planer er flere fjellturer i Patagonia, et område sør i Argentina og Chile. Godt fungerende utstyr er en premiss for en vellykket fjelltur. Det følger en viss risiko med å kjøpe brukt telt, og et glidelås hadde tatt kvelden. Kokeapparatet hadde etter hvert liten futt og trengte service. Vi tok fatt på oppdragene umiddelbart og fant raskt en butikk med utendørsutstyr. Både telt og kokeapparat kunne repareres og vi satte det hele i prosess. Deretter gikk vi videre for å feire min bursdag. Det ble paraplydrinker, med ”happy hour”- priser på Hard Rock Café.

Vår neste destinasjon var Ushuaia, verdens sørligste by. Derfra skulle vi hoppe på en båt med ”siste minuttpriser” til Antarktis. Vi trodde de beste prisene på disse båtene kun var oppnåelig via kjøp over ”disk” i Ushuaia, og vi antok at vi trengte noen dager der for å finne de beste billettene. På grunn av dette, og at det ikke er veldig mange severdigheter langs den 3 242 kilometer lange ruten fra Buenos Aires og til Ushuaia, hadde vi bestemt oss for å ta et fly som vi trodde vi hadde booket hos Aerolinas Argentina julaften. Aerolinas har en hjemmeside hvor en kan reservere, men en får ikke spørsmål om å betale. Uten at det er informasjon om det i e-posten som vi fikk fra Areolinas, skulle vi ha visst at reservasjonen kun står ved lag i ett døgn. I løpet av dette døgnet må kunden finne et Aerolinaskontor og foreta betalingen. Funksjonæren på Aerolinaskontoret fortalte oss at alle vet jo at de må betale manuelt og at vi ikke hadde billetter til Ushuaia, men hun skulle sette oss på en venteliste. Deretter ventet vi sammen med ca 50 andre, som sikkert hadde samme ærend. Etter noen minutter var vi de heldige eierne av flybilletter til Ushuaia.

Omsider kunne vi begynne å nyte synet av alle severdighetene i Buenos Aires. Den lange Avenida de Mayo byr på imponerende bygninger før den avslutter ved det rosa palasset, Casa rosada, der president Cristina Kirchner har kontor om dagen.

Buenos Aires er en sjarmerende storby og alle skiltene og oppslagene om tangoshow, tangoturer, tangorestauranter og tangoskole minnet oss om at vi var i ”tangoland”. 

Vi tilbrakte resten av ettermiddagen til fots i gatene før vi, sammen med mange andre, inntok det lille minikjøkkenet på gjestehuset og laget en god middag.

Neste dag våknet vi til regn som kjølte ned luften som de siste dagene hadde ligget på ca. 35 C. Konsekvensene av stjålet ryggsekk går aldri over, og selv om det ikke akkurat er det første jeg tenker på i en temperatur på 30 C, så måtte jeg anskaffe nytt superundertøy. Det ble en bursdagsgave fra Arild.

Vi var klar for kaldere strøk og fredag den 13. januar fløy Aerolinas Argentina oss til Ushuaia. Etter 3,5 timer landet vi i en forblåst og kald utpost, verdens sørligste by beliggende på 54°48`S. Byen vokser og 55 000 mennesker bor der i dag. Hovedgata var full av turister og det så absolutt ikke lovende ut å skaffe seg overnattingssted for en akseptabel pris. Vi fikk det siste rommet på gjestehuset Drake og måtte ut med 350 kroner natta, hvilket er moderat for å være i Ushuaia.

Dagen etter begynte vi jakten på billetter til Antarktis. Vi oppdaget at flere reisebyråer solgte billetter på de samme båtene. Det gikk mange båter men kun er par hadde ledig kapasitet den kommende uken. Alle billettene var halv pris og det er det laveste de selges for. Det var relativt enkelt å skaffe seg oversikt. Mens vi benyttet oss av turmulighetene i Ushuaia tenkte vi gjennom hvordan vi ønsket oss turen til Antarktis. Vi endte opp med båt en veg og fly tilbake til Punta Arenas. Avgang var den 21. januar klokken 16.00. 

Ushuaia byr på fantastisk turterreng. En dag gikk vi til Glaciar L. Martial, og en annen dag spaserte vi til stasjonen der ”Tren del Fin del Mundo” går fra. Fra 1908 ble Ushuaia en straffekoloni for de verste kriminelle, noe som varte fram til 1947. Tidligere hadde straffekolonien ligget på øya Isla del Estado, men ble så flyttet til Ushuaia av humanitære årsaker. Fangene ble nybyggere og bygde opp stedet rundt fengselet på egen hånd. De bygde også en jernbane fra skogen til kolonien, som fremdeles er verdens sørligste jernbane og brukes av turister som Tren del Fin del Mundo (Toget til verdens ende).

Tren del Fin del Mundo merket meg spesielt de som hadde skråtak fra mønet og ned til jorden. Taket var altså også vegger. Mange hus var også helkledd med bølgeblikk, noen var malt i friske farger, mens andre hadde beholdt den naturlige gråfargen. En stor del av husene var malt i friske pastellfarger i grønt, blått, rosa og gult.

Vi tok også en tur til Parque National Tierra del Fuego. Naturen der minnet oss mye om naturen hjemme. Vi lurte litt på hvorfor ikke sunnmøringene begynner å ta betalig fra turister som vil ta en skogstur.

Så var dagen for avgang til Antarktis med Antarctic Dream kommet, og vi møtte forventningsfulle opp på kaia litt før 16.00. Vi ble tatt med til lugaren av Rodrigo, en av guidene som vi skulle se mye til de neste dagene. Vi hadde blitt oppgradert ett dekk, uten ekstra omkostninger, og fått en kjempefin lugar med ordentlig utsiktsvindu. Vårt dekk het Shackelton, oppkalt etter en av pionerene i kartleggingen av Antarktis. Antarctic Dream er en relativt liten båt med en passasjerkapasitet på 74. Vi var 66 passasjerer og et mannskap på 45, hvorav 20 som vi hadde jevnlig kontakt med. Vi hadde spesielt mye kontakt med fire guider, der to var marinbiologer, en var jurist og en var veterinær. 3 av dem var også fotografer. De 66 passasjerene var også en interessant gruppe, fra 20 nasjonaliteter og et aldersspenn fra ca 20 til ca 75 år. 

Etter navneopprop og passinnsamling var den første øvelsen å gjennomgå prosedyrene i en nødssituasjon. Klokken 18.50 startet motorene og vi var på veg ut av Beagle Channel. Allerede fra vi la fra kai var værgudene med oss og Ushuaia forsvant i det fjerne i et flott kveldslys. 

Siden denne båten skulle være hjemmet vårt de neste 8 dagene gjorde vi oss like godt kjent med fasilitetene. Jeg fulgte skiltene i retning treningsrommet og saunaen, men fant ganske raskt ut at disse var under utbedring og ikke i bruk nå. Vi var så vidt kommet i kontakt noen andre passasjerer da det ble servert cocktail. Deretter ventet en 3-retters middag som ble servert med stil. Vi skjønte at vi var på cruise. Vi ble imidlertid raskt klar over at det var flere ryggsekkturister som oss. Tiltross for den høye prisen for denne turen, hadde vi alle Antarktis så høyt på prioriteringslisten at vi var villige til å gjøre dette innhugget i finansene. 

Så ble det natt og vi kastet innpå sjøsyketabletter ved 23.30 tiden. Det ble ikke mange timers søvn før jeg våknet opp av at jeg lå og rullet frem og tilbake i sengen. Vi var kommet til Drakepassasjen. Jeg var ikke sjøsyk, men rullingen gjorde at jeg ikke fikk sove og vi var flere i bokstavelig talt samme båt. Ved frokostbordet var det tynt i rekkene, og de få som var der snakket stort sett om hvor lite de hadde fått sovet. Til tross for at vi fortsatt hadde godt vær var rullingen kraftig. Sjøområdene rundt Antarktis har verdens sterkeste vinder. Vindene dannes i Stillehavet og presses i klokkeretning rundt kontinentet og kommer således fra vest i Drakepassasjen. 

Klokken 10 var det klart for første forelesning. Ekspedisjonslederen, Rodrigo, skulle fortelle om fuglelivet i Sørishavet. Dette var den første av en rekke gode forelesninger om Antarktis som kontinent, om fugle- og dyrelivet vi skulle komme til å se og om tidlige ekspedisjoner. Informasjonen gjorde at det vi fikk se ble enda mer interessant og opplevelsen enda større.

I Sørishavet, som er sjøen rundt Antarktis, lever det fugler som ikke har fast grunn under beina annet enn når de skal legge egg. De kalles ”open ocean birds” (åpen sjø fugler) og er kun å finne på åpne havet (altså unntatt når de legger egg). En art legger egg på New Zealand. Det tar en uke å fly tilbake til Sørishavet. De flyr teknisk sett som et fly. De starter i motvind slik at de blir raskt presset opp i høyde. Deretter legger de seg på vinden og flyter av gårde inntil de har mistet så mye høyde at de må gjøre samme øvelsen med å fly mot vinden om igjen. 

Alle disse fuglene er ”tubenoses”. De har ett eller 2 nesebor på nebbet. Det brukes til å lukte mat på lang avstand og filtrert sjøvann, med ekstremt høy saltkonsentrasjon, kommer ut der. Disse fuglene har ”ekstranyrer” i hodet som de bruker til filtreringen. Disse fuglene har altså alt utstyr og den kompetansen som trengs for å klare seg i luften omtrent hele livet.

Rett før lunsj fikk vi se noen av de fuglene Rodrigo hadde fortalt om. Det var Wandering Albatross, Cape Petrels and Giant Petrels. Jeg har ikke funnet de norske navnene på alle fugle og dyreartene og det blir noen engelske navn og noen norske benevnelser.

Lunsjen ble servert så stilfullt som mulig under rådende forhold, med det var ikke til å unngå å høre at det til tider gikk hardt utover dekketøyet. Men det var beundringsverdig å se hvordan betjeningen kontrollerte det uforutsigbare gulvet. Det var heller ikke stort oppmøte til lunsj, og det var tynt i rekkene på forelesningen klokken 15 om Antarktis som kontinent. Vi var på veg mot et kontinent som har 3 verdensrekorder: Det kaldeste kontinentet med rekorden på -89,4 C i juli 1983. Mest vindfulle kontinent med vinder opp til 327 km/t, målt i Dumont d’Urville, Juli 1972.Det er det kontinentet som i gjennomsnitt ligger høyest over havet med 2500 meter. Høyeste fjellet er Winson Massif på 4897 moh. I tillegg er Antarktis det tørreste kontinent med under 150 mm nedbør per år (under 2 tommer) og det kontinentet med mest is. Tykkelsen er i gjennomsnitt 2 300 m. Kontinentet er 12 millioner kvadratkilometer og om vinteren øker det til 20 millioner kvadratkilometer. 70 % av alt ferskvann i verden er bundet opp i ismassene i Antarktis. 40 000 turister besøker kontinentet årlig. <br />Ved halv åttetiden var det tid for 3-retters middag med chilensk rødvin til. Dagen ble avsluttet med dokumentaren ”The frozen Planet” om Arktis og Antarktis. <br />Kroppen venner seg fort til det meste. Denne natten sov jeg godt uten å bli forstyrret av bølgene. Etter frokost var det forelesning om de fem selartene som finnes i Antarktis. Etter forelesningen, og før lunsj, ble vi underholdt av fugler i flokk som kretset rundt båten. Vi kjente de igjen fra gårsdagens forelesning. I løpet av de tidlige morgentimer hadde vi passert den Antarktiske konvergenslinjen som ligger mellom 50 og 60 grader sør. Der møtes varme, saltholdige strømmer fra nord og kaldere, mindre saltholdige strømmer fra sør. Overflatevannet fra nord  trykkes ned og det dannes et lag med relativt varmt vann på en dybde mellom 500 og 3 000 meter. I denne sonen med ”varmt” vann trives mye plankton, som er mat for småfisk og alger, som igjen er mat for fugler og hval mm. Den Antarktiske konvergenslinjen kalles også Polarfronten. Vi var kommet til Antarktis og seilte i Det Antarktiske Hav.

Klokken 15 var det ny forelesning, denne gang om pingviner. Det finnes 18 typer og alle disse lever der det er kaldt vann. Kun en lever i temperert vann rundt Galapagos, men også der i kalde vannstrømmer fra Sør (Antarktis). Alle pingviner har luftlag innenfor fjærene. Det beskytter mot kulde. For ikke å bli overopphetet har de hvit mage som reflekterer sollyset. Svart rygg er kamuflasjefarge for de som jakter på dem ovenfra og hvit mage er kamuflasjefarge for de som jakter på dem nedenfra, i sjøen. Vi vil komme til å se tre typer: Gentoo pingvin: Orange/rødt nebb, stort hode med hvit flekk. Chinstrap pingvin: Hvit på kinnnene, svart stripe under haken. Adélie pingvin: helt svart hode med hvit ring rundt øyet. Kort nebb.<br />Rett etter forelesningen var det anrop om land i sikte! Vi passerte Sør-Shetland og var nå i Nelsonstredet mellom Nelson-øya og Robert-øya, og vi seilte i retning den nordøstlige delen av den Antarktiske halvøya. I løpet av natten skulle vi gjennom Bransfield-stredet, og morgenen skulle vi ankomme Weddel-sjøen. Der skal vi gå i land på Paulet øya. 

Så kom det melding: Isfjell i sikte! Men her var det ikke snakk om å unngå isfjellet. Nei, kapteinen navigerte så nært som mulig og tok en æresrunde rundt det slik at vi kunne få solnedgangen inn en god vinkel. Det var praktfullt! Jeg skjønner godt at pingvinene har gjort dette kontinentet til sitt rike! Isfjellene i dette området er flate på toppen og kalles ”Tabular Isbergs”. De dannes når store flak av isen, som noen steder ligger som en kappe over vannet, brekker av. <br />I løpet av natta hadde sjøen blitt veldig mye roligere.<br />Vi våknet opp til en fantastisk dag med omtrent helt blå himmel. Frokostkøen var plutselig blitt lang og det dukket opp mennesker jeg ikke hadde sett tidligere, selv om vi hadde vært på samme båt i to døgn.

Vi ble delt inn i seks grupper og klokken 09.00 ble de 66 passasjerene fordelt i gummibåter (Zodiacs) og vi ble fraktet til Paulet øya. Dette er øya der Kaptein Larsen med sine 19 mann og en katt måtte overvintre fordi skuta sank/ble trykket ned av isen. Dette var en svensk ekspedisjon som startet i desember 1901. Nordenskjøld ledet en forskningsekspedisjon med formål å samle inn så mye materiale som mulig fra Antarktis. Skipet seilte til den Antarktiske halvøy og 1. januar 1902 ble fem menn, inkludert Nordenskjøld, satt av på Snow Hill øya. De skulle overvintre der for å samle inn materiale. Skuten skulle komme tilbake i desember 1902 og plukke dem opp. Teamet bygget hytte og overvintret. I desember 1902 begynte de å vente på skipet, men det kom ikke. Skipet hadde overvintret ved Falklandsøyene og var tilbake ved den Antarktiske halvøya da våren kom. Men det var for mye is til å komme inn stredet til Snowhill øya. På Hope Bay øya satte det av tre menn som skulle gå på ski inn til Snow Hill øya og melde fra om at skipet ikke kunne ta seg inn. De tre ble imidlertid stoppet av vann og kunne ikke ta seg inn til Snow Hill øya. De måtte bygge en steinhytte og overvintre. De bodde i steinhytten fra 13. januar 1903 til begynnelsen av oktober 1903. Samtidig prøvde skipet å ta seg inn stredet fra en annen kant, men det ble sittende fast i skruisen og den 12. februar sank skipet. Mannskapet, som nå var 20 + katten, greide å laste ut mye fra lasten og etablerte seg på Paulet øya. Der bygget de en hytte og overvintret. 12. oktober 1903 var et par fra Snow Hill øya ute for å sanke inn materiale. Da fikk de se noe som de trodde var pingviner, men litt i største laget. De skjønte etter hvert at det var mennesker og deres kamerater fra ekspedisjonen. De skrev et brev, som de la igjen i steinhytten i Hope Bay øya, om at de alle nå var å finne på Show Hill øya. 

31. oktober 1903 dro noen fra Padlet øya til Hope Bay øya hvor de fant dette brevet i hytten. Således var nå alle de tre delene av ekspedisjonen samlet igjen. De argentinske myndighetene hadde også begynt å bli urolige og sendte ut redningsskipet Uruguay. Den 8.november 1903 ble alle reddet av dette skipet. Ekspedisjonen hadde alle odds mot seg, men til tross for det var det kun en person som døde av en ”ukjent sykdom”. Han ble gravlagt på Padlet øya og det ble satt opp et kors for han. Pingvinene, som regjerer her nå, har overtatt korset og det er på veg tilbake til naturen. 

Etter noen få minutter i gummibåtene var vi på Paulet øya og ble møtt av 200 000 voksne Adélaie pingviner, samt deres avkom, der noen var klekket ut og andre fortsatt ble ruget. Rett ved ilandstigningplassen var også restene etter steinhytta der Larsen og hans folk bodde vinteren 1903. <br />Vi ruslet på en smal stripe der det ikke skulle være pingviner og vi prøvde å følge instruksjonene om å holde minst fem meters avstand. Men pingvinene overså denne regelen og kom tett inntil oss. Vi gikk over øya og jo lenger opp vi kom jo flere utklekkede unger så vi. Det er en fordel for pingvinene å bygge redene høyt fordi snøen forsvinner raskest der. De får en lengre sesong for å ruge ut og ungene blir større før de må møte vinteren. Ulempen er at det blir lang vei for å finne mat. Pingvinene er livlige skapninger og det var action hele tiden. De forsvarte sitt revir med utstrakt hals, nebbet rett opp og krasse skrik. Deretter var det tid for en tur i sjøen og fange mat. De svømmer med eleganse og stuper i flokk opp over overflaten. Veldig likt delfinenes hopp. Så trasker de tilbake og forer ungene med oppgulpet fisk. Innimellom flikker de på reiret med noen nye steiner. Reirene er vitenskapelig bygget slik at bunnen er tørr.

Vi fikk også se flere grupper av Fur seals (pelssel) og en liten gruppe Antarctic Blue<br />Eye Shag. Paulet øya er ett av de få stedene i Antarktis det finnes ferskvann, og vi passerte to laguner.

Det fantastiske landskapet ble helt malerisk i det flotte været, og jeg skjønner godt at Larsen ville slå seg ned her noen måneder.  Ved halv tolv tiden var det klart for retur til båten. Ved hver landing er det vaske- og desinfeksjonsprosedyrer av støvlene som må gjennomføres. Det er for å unngå at smittsomme stoffer bringes til Antarktis og omvendt. Når vi var rene og pene igjen ble vi servert en kopp varm suppe. 

Så var det litt pause, med en treretters lunsj, før det var landgang igjen klokken 15.00. Da var vi klar for Brown Bluff på den Antarktiske halvøya, og vi var dermed på det Antarktiske fastlandet. Etter siste landing hadde vi seilt tilbake i retning Bransfield stredet.

Brown Bluff er en strand rett under en utdødd vulkan. Her er det også pingviner, men i hovedsak Gentoo typen. Vi fikk også se to seler som lå og slappet av i solen etter en hard fangstdag i sjøen. Vi ruslet langs stranden og over en morenerygg der vi hadde fin utsikt til en massiv bre som fant det for godt å slippe en bit ned i sjøen mens vi var der. Det trigget guidenes varslingsreflekser og vi måtte trekke opp fra stranden i tilfelle snøraset skulle ha en tsunamieffekt. Det ble det ikke og faren var snart over.  Ved sekstiden ble vi fraktet tilbake til båten og servert en god middag av fersk fisk. Mens vi nøt et glass vin og snakket med medpassasjerer, var det som om det ble vist en film fra Antarktis på utsiden av båten med isfjell i ulike formasjoner i solnedgang. Det var ubeskrivelig vakkert. Med mye og kald luft ble vi raskt klar for sengen. Vi våknet opp til nytt sted. I løpet natten hadde båten forflyttet seg nordvest av den Antarktiske halvøya.&nbsp; Vi hadde seilt ut igjen til Bransfield stredet igjen. Det var en ny fin dag men med noen skyer. Vi skulle gå i land i Mikkelsens bukt på Trinity øya. Klokken 09.00 var folkene klare med gummibåtene og vi ble satt i land på det som engang var en hvalstasjon. Bukta er oppkalt etter den første kvinnen som var i Antarktis. Det var konen til en norsk hvalfanger, og hun fulgte han i 1935. Vi ble først møtt av en stuerød hytte, veldig lik de vi har i norske fjell. Den er for folk som strander her, og den har proviant og tepper. Den store forskjellen på denne hytten og de norske, er det argentinske flagget. Vi gikk over øya og kom til restene etter hvalfangerne. Dette har nå blitt historiske steder. Guidene understreket gang på gang at vi skulle forsøke å unngå å ta på restene etter hvalene og de to ”vannbåtene” som lå der. Likevel falt noen for fristelsen til å la seg fotografere med et gigantisk ribben i hånden. ”Vannbåter” er båter som ble brukt til å smelte vann. De fylte båtene med is som etter hvert smeltet. 

Så var det tilbake til den varme båten og en god lunsj. Vi ble forstyrret av annonsering om hvaler i sikte. Humpback hvaler (Knølhval). De hadde sikret seg god avstand til båten og med full zoom ble det likevel ikke mulig å få annet enn ryggene på dem. <br />Været var fortsatt godt, men med skyer og litt tåke. Vi kunne også registrere noen snøfiller i lufta. Planen var at vi skulle på zodiac safari (gummibåt safari) om ettermiddagen, men det var meldt dårlig vær med sterk vind, så turen ble kansellert. I stedet seilte vi sørover gjennom Gerlache Stredet og til Port Lockroy.

Klokken fem fikk vi en forelesning om hvaler, spesielt Knølhval, som vi allerede hadde fått sett, og Killer hval (spekkhogger).  Klokken halv ni var det landgang på Port Lockroy. Port Lockroy ligger i ly av de høye fjellene på Wiencke øya. Navnet har stedet fra en fransk politiker som støttet en ekspedisjon i 1903 – 05, da stedet ble oppdaget. Her er det museum, suvenirbutikk og postkontor. På grunn av de gode havneforholdene her har havnen vært hovedkvarter både for hvalfangstskip og for ekspedisjoner. Opptil 40 hvalfangstskip har ankret opp her samtidig. Bygningene som står i dag ble bygget under 2. verdenskrig. Bygningsmaterialet var tømmer fra den nedlagte, norske Hector-hvalstasjon på Deception-øya. For å avdekke hvorvidt tyskerne brukte områdene her, etablerte britene små stasjoner langs den Antarktiske halvøya. Operasjonen ble kalt Tabarin, oppkalt etter offiserenes favoritt nattklubb i Paris. Tyskerne var her aldri.  Fra 1948 til 1962 ble stedet brukt til vitenskapelige formål. I 1962 ble stedet stående tomt og ubrukt frem til 1996, da det ble restaurert og åpnet for turisme. I dag er dette det mest besøkte stedet i Antarktis og under vårt besøk fikk vi opplyst at de har omtrent 40 000 besøkende her hvert år. Det betyr alle turister som reiser til Antarktis.

Da vi steg i land ble vi møtt av vennlige pingviner i store mengder. De lot seg ikke forstyrre av hverken bebyggelse eller turister. Vi fikk postet våre postkort og ruslet i museet som ga et levende inntrykk av livet her. Betjeningen er her 6 måneder om gangen. De holder stedet ved like, driver suvenirbutikken og tar imot turister.  Port Lockroy er et lite sted, og det er ikke plass til 66 turister på en gang. Gruppen hadde derfor blitt delt i 2 og neste stopp var en liten øy like ved, kalt Jougla Point. Der hadde også Gentoo pingvinene slått seg ned sammen med en koloni med Antarktisk Blue Eye Shags. Vi fikk også se et omtrent komplett skjelett av en hval som hadde gått på land. 

I havna lå også et seilskip og vi fikk vite at dette var chartret fra Ushuaia. Ved ellevetiden var det tid for retur til skipet. Det gikk rykter om at det var meldt storm og båten ankret opp rett ved Port Lockroy for natten. Vi var da på 64,48 grader sør, men hadde vært på nærmere 65 grader sør tidligere på dagen.  Det ble ingen storm og etter en rolig natt våknet vi opp til litt skydekke og litt tåke på fjelltoppene. Etter hvert som frokosten skred fremover ble været bedre og litt før ni var det mye blå himmel. Båten hadde bare så vidt kjørt rundt neset fra Port Lockroy og vi gikk i land i Dorian Bay der det var to hytter, der den ene er et argentinsk tilfluktssted. Den andre er britisk og ble bygget i 1974 som et tilfluktsrom knyttet til flystripen på åsryggen rett ved. Flystripen ble brukt til å frakte forsyninger og personell til Rothera stasjonen lenger sør. Flyene som opererte her hadde ski og ikke hjul. Vi gikk opp på denne åsryggen og fikk den kjente følelsen av løssnø under beina. Flere av de som var der hadde ikke opplevd snø og de boltret seg bokstavelig talt i den nye opplevelsen. Her var det også litt pingviner, men svært mye mindre enn ved de andre plassene vi har gått i land. 

Været ble bedre og klokken 11, da vi var på veg tilbake til båten, var himmelen nokså blå. I lunsjen begynte den vakre filmen på utsiden av vinduene å gå igjen. Krystallklar luft, hvit snø med gult sollys i forskjellig mønster – og båten som skled fremover i det rolige vannet.  Det var chilensk dag på menyen og vi fikk en kraftig lunsj av den lokale maten. 

I løpet av lunsjen og ettermiddagen hadde båten beveget seg videre nordover mot Spigot Point der vi gikk i land. Dette er en del av Artkowsky halvøya. Vi klatret opp på åsryggen og der fant vi en ganske stor koloni med Chinstrap pingviner. Disse hadde veldig lang veg ned til fjorden for å hente fisk. Det er ulempen med å etablere reiret sitt så høyt oppe men, som nevnt, er fordelen lang sesong. De arbeidsomme pingvinene labbet nedover isbreen, fisket med elegante byks før de satte nesen oppover igjen med tunge mager. Naturens gang råder også her og vi ble vitne til at en ganske stor unge ble mat for en rovfugl. 

Etter å ha kjørt telemark på gummistøvler ned bakken igjen, ble vi fraktet tilbake i båten der vi var ved sekstiden. Ute skled det ene isfjellet etter det andre elegant forbi. Isfjell kan bli opp til 5 – 6 år gamle, men de fleste blir bare 2 – 3 år. Noen flyter ganske langt og det har blitt observert isfjell utenfor Brasil.  I løpet av dagene på båt hadde vi blitt nokså godt kjent med flere. Arthur og Camilla fra Polen hadde vært på Galapagos, og siden vi skal dit senere, fikk vi en introduksjon før vi trakk oss tilbake til lugaren for å forberede en kort natt.

Musikken fra høyttaleren på rommet startet kl. 04.20 og det ble annonsert tid for landgang. Da var det bare å stupe i det. Vi fant litt kaffe i restaurantrommet før vi kastet oss ut i den kalde morgenen. Vi var nå kommet til Deceptionøya og kunne se sporene etter hvalfangervirksomheten for snart hundre år siden. Det norske Hvalfangerselskabet Hector AS, hadde virksomhet her frem til 1931 da det la ned på grunn av lave priser på hvalolje. En av basene til den britiske operasjon Tabarin under krigen var også her. Mens vi våknet hadde båten gått inn gjennom det trange stredet til øya og som opp gjennom tidene hadde krevd mange båters forlis og mange liv har gått tapt her. Stredet er kun 120 meter bredt og kalles Neptune´s Bellows, men innenfor stredet er en av Antarktis´ tryggeste havner. 

Deception øya er vulkansk og dannet av lavamasser. Så sent som i 1967 og 1969 hadde vulkanen utbrudd. Fra krigens slutt og frem til vulkanutbruddene hadde britene, ved Falklandsøyene, hatt en værforskningsstasjon her. På grunn av de store ødeleggelsene vulkanutbruddene medførte ble forskningsstasjonen lagt ned i 1969.  Ved femtiden var vi klar for å gå til Neptune´s window der vi hadde utsikt til den andre siden av vulkanen.

Vi så ikke så mye av dyreliv her, men noen pingviner hadde forsøkt å ta over territoriet her etter at hvalfangerne ikke lenger regjerte. I hvalfangstens glanstid kunne man gå tørrskodd på hvalrygger fra land og ut til båtene ute i bukta. Naturen var i ferd med å ta tilbake restene etter fangsttiden, men de store tankene vil det nok ta noen år til å tære bort. Spania og Argentina har forskningsstasjoner her, men ellers er øya en turistdestinasjon. <br />Som nevnt er Deception-øya vulkansk og på stranden rett ved fangststasjonen kommer det ut vann fra noen varme kilder. Her skulle strandlivet vårt foregå. Vi kastet klærne og lot oss kjøle ned, først på stranden i litt over 2 C. Deretter var det uti vannet, som faktisk føltes varmere enn luften, for så å få en frisk tur opp til klærne igjen. Det var nok litt varme fra de varme kildene, men ikke nok til å gjøre det attraktivt med en lang svømmetur. 

Etter badet tok vi en befaring på de forlatte tomtene før vi ble fraktet til båten igjen, der det ventet en glovarm dusj og frokost. Kort tid etter seilte båten ut gjennom det trange stredet og jeg passet på å være på dekk og fikk virkelig føling med hvor trangt det var. De enorme omgivelsene kom veldig nært. 

Klokken 10.00 var det film, andre del av Frozen Planet, og etter det måtte jeg gi tapt og ta en liten høneblund etter en tidlig morgen med mye energibruk (les:bading) i det kalde klimaet. Så var det lunsj og rett etter var det ny tur til Aitcho øya. Dette er en mye grønnere øy enn de landingene vi har vært på til nå. Vi ble møtt av Gentoo- og Chinstrappingviner på stranden. De trasket uredd ved siden av oss da vi gikk langs stranden og over åsryggen for å se kolonien med Elefantseler på andre siden. 

Her lå det, bokstavelig talt, hauger med Elefant sel, hunner og en ung hanne. Dette var i parringssesongen og hunnene spiste ikke. Disse dyrene som er omtrent 2 tonn, kunne gå ned 10-12 kilo hver dag i denne perioden. Vi vandret videre og fikk også se Skuas og Giant Petrels blant selene.  Det var et imponerende fargespekter fra den hvite snøen, den gulgrønne mosen, den blågrå sjøen og den blå himmelen som nå riktignok hadde fått litt skyer. Vi returnerte til stedet der vi hadde gått i land og fikk med oss en undervisningstime av pingvinmoren som lærte sine håpefulle å hoppe i havet. De syntes det var kaldt på tærne og hutret på land igjen. Men mor gir aldri opp og lokket de med mat og de var igjen ved vannkanten. Denne gang gikk det litt bedre og den nederste dunen ble våt. Et par runder til så er nok disse svømmeklare.  Dette var siste landgang og et lite farvel med kontinentet som så få får se. Perspektivene blir annerledes her. Naturkreftene er så nære og våre dagligdagse problemstillinger stilles i skyggen av de hvite omgivelsene – og en følelse av evigheten. På dette kontinentet er det menneskene som må tilpasse seg en natur som ikke lar seg temme. Vi ble fraktet tilbake til båten og den startet opp siste etappe til King Georges øyene i Sør Shetland, der båten lå over natten. Det var festaften på båten. Farveldrinker ble forberedt og servert sammen med sushi og annet snack før en treretters middag ble servert. Kokken holder stilen til siste minutt, merket jeg meg. Standarden på maten hadde vært topp hele uken. Det ble utdeling av vitnemål for bestått prøve i Antarktis og auksjon over ekspedisjonsflagget. Det gikk til en ukrainer for 600 USD! Vi stupte til køys tidlig den kvelden etter en lang og variert dag.  Som lovet vekket ekspedisjonslederen oss klokken 07.40 med annonsering om siste frokost klokken 08.00.; Etter dette var det stort sett venting før det ble landgang på Fielders Bukta. Klokken 13.30 tok vi flyet, Antartica, til Chile og Punta Arenas, der vi landet 2 timer senere. Et eventyr var over, men minnene består!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.