Ta en munnfull koka og du har et langt og godt liv, reklamerer de kokaselgende cholaene på markedet! På altiplanos i Bolivia møtte vi de brunbarkede ansiktene til de innfødte kvinnene, som med letthet ammet neste generasjon, samtidig som annet arbeid ble utført. Vi spaserte på inka-stier gjennom deres rike og boltret oss på de hvite saltslettene som overrasket med de mest uvirkelige fargeinnslag.

Etter at vi hadde fullført Che-stien fredag 28. oktober, satte vi kursen mot Buena Vista. Vi fikk en ufrivillig spennende tur der vi den første etappen ble fraktet i en antikvarisk gjenstand av en taxi som det var vanskelig å fastslå alderen på. Det er taxi som er viktigste transportmiddelet mellom Samaipata og Santa Cruz. Noen busser går, men altfor sjelden til å dekke behovet. Bilen var trolig litt eldre enn sjåføren som heller ikke var noen ungdom. I Norge ville han vært pensjonist for lengst. Det meste på bilen hadde slark og selv om sjåføren satt og vrengte på rattet gikk bilen fortsatt rett frem. Bilen hadde tydeligvis engang gått i et land der det var venstrekjøring. Panelet, der klokken var det eneste som fungerte, var på høyreside og rattet på venstresiden. Jeg la merke til at det heller ikke var noe speil på venstresiden, men det var kanskje ikke nødvendig siden sjåføren kun hadde syn på høyresiden.

Sjåføren var av den offensive typen, hvilket ikke er et unntak her, og en stakkars bikkje som var på feil sted til feil tid måtte bøte med livet.

Etter et par timers realityshow med hjertet i halsen, ankom vi Santa Cruz litt over åtte. Vi fikk vårt ønske oppfylt om å reise videre samme kveld og et kvarter senere var vi på veg til Buena Vista. Vi hadde fortsatt hellet med oss og fikk en av de offensive sjåførene. Spenningsnivået kunne holde seg et par timer til der vi suste av gårde i jevnt over120 km/t. Det ble ekstra spennende når vi fikk passasjersetet foran på deling og halvparten av min sitteplass var på håndbrekket. Det gjorde at jeg holdt konsentrasjonen oppe hele turen og fulgte godt med i alle supernære forbikjøringer i den tette trafikken.

Buena Vista er et hyggelig sted med 13 300 innbyggere. Det ligger på ca 400 moh og vi kjente godt at vi nå var kommet til lavlandet igjen. Vi tilbrakte neste dag med fottur til Santa Barbara og i retning Rio Macunucu.

Halloween feires nå på de mest uventede steder. I den ellers stille og rolige Buena Vista foregikk feiringen med høy musikk i gata til kl. 06.10. I tillegg til en søvnløs natt regnet det denne søndagsmorgenen. Vi konkluderte med at dagen best kunne brukes til reising og veien gikk videre til Villa Tunari. Siden det knapt nok går busser til Villa Tunari tok vi taxiløsning og det betydde 5 taxier før vi var i Villa Tunari kl. 16.

På taxiholdeplassene fikk vi nærkontakt med lokalbefolkningen. Vi var nå kommet til Chapare – regionen. Den største produksjonen av koka i Bolivia er nettopp her. I to av taxiene ble jeg sittende ved siden av en som var i gang med å etablere dagens koka –munnfull. Han puttet inn mer og mer og kinnet ble større og større. Jeg måtte spørre om han likte koka og han forsikret meg om at det gjorde han. I tillegg la han vekt på at koka holder deg slank fordi du ikke blir sulten og det holder deg våken slik at du kan jobbe mer.

Det meste av kokaproduksjonen i Chapare-regionen går også til produksjon av kokain. I 1970 årene flyttet mange eiendomsløse bønder (campesinos) hit og det er disse som produserer koka. Den andre store kokaproduksjonsregionen er Yunga, området rundt La Paz. Koka fra Yunga er den som er best å tygge. Her er det presidentens, Evo Morales’, store internasjonale balansegang foregår. Han forsvarer kokaproduksjon til tygging, men motarbeider kokadyrking som går til kokainproduksjon. Noen synes nok de får for små utfordringer og lager sine egne…

Bolivia er svært tynt befolket og 70 % av befolkningen lever i høylandet (altiplano), rundt La Paz, Titicacasjøen og Oruro. Bolivia har 36 identifiserte minoritetsgrupper. Mellom 50 og 60 % av befolkningen stammer fra urbefolkningen. Majoriteten av de som har avstamming fra urbefolkningen er Aymará (omtrent 25 %) og Quechua (omtrent 30 %). De andre gruppene med avstamming fra urbefolkningen er i all hovedsak lokalisert i lavlandet. Bolivia har også befolkning som er av afrikansk avstamming, etterkommere etter slaver (omtrent 1 %), det meste av befolkningen for øvrig er av europeisk avstamming. Her er det etterkommere etter spanjoler, jødiske flyktninger fra den 2. verdenskrig, flyktinger fra tidligere Øst-Europa og mange forskere, hjelpearbeidere og misjonærer. Her er også palestinere, japanere og kinesere.

Men nå var vi altså kommet til Chapare-regionen og vi ser her tydelig at det er mange med indiansk avstamning. Kvinnenes klesdrakt avslører det.

Svært mange av de indianske kvinnene, som kalles Chola, i Bolivia er kledd i pollera og de har langt hår i 2 fletter som er knyttet sammen bak med pocacha. Denne ”uniformeringen” ble innført av spanjolene på 1700-tallet. Pollera er et fargerikt skjørt som er sydd sammen av mange vertikale stoffstykker og de har flere lag med underskjørt. Dette gjør at skjørtet blir stående litt ut. På overkroppen har de en matchende bluse, genser eller jakke. Mange har også hatt i ulike fasonger og farger. Det aller mest fargerike i klesdrakten er de vevde sjalene, aguayo. Kvinnene slenger disse på ryggen og de brukes omtrent som en ryggsekk men er i tillegg som bæremeis for unger. Er det tid for amming fester de bare det fargerike sjalet foran og ammer ungen mens de for øvrig fortsetter med sine daglige gjøremål. Det er flere ting ved klesdrakten som skiller Aymaráene fra Quechuaene, men hovedskillet er hattene. Aymarákvinnene bærer mørkegrønn, svart eller brun bowler hatt. Quechua kvinnene bærer ofte en hatt, montera, som er flat på toppen og laget av strå eller vevd av ull. 

På de mange taxiholdeplassene denne dagen på veg til Villa Tunari, fikk vi fargerike forestillinger av de lokale med sine klesdrakter og daglige gjøremål. Ett av disse daglige gjøremålene var å passe og amme sine barn. Bolivia har en relativt høy barnedødelighet der 54,2 barn av 1000 under 5 år døde i 2010. I nabolandene Peru og Argentina var tilsvarende tall 19,2 og 13,8. I Norge var det 3,5 dødsfall pr. 1000 barn under 5 år i 2010.

Etter å ha betraktet det fargerike livet på 5 holdeplasser kom vi frem til Villa Tunari ut på ettermiddagen. Der fikk vi bare bekreftet en gang for alle at vi nå var på veg til altiplanos (høylandet). De fargerike indianerkvinnene dominerte gatebildet.

Villa Tunari ligger på 300 meter over havet og har et behagelig klima. Det er et lite sted med 2 500 innbyggere. Dagen etter ankomst tittet solen frem igjen og vi bestemte oss for å gjøre det som dette stedet er mest kjent for; fottur i det fantastisk grønne nærområdet og bade i de naturlige badekulpene som kalles pozas. Vi tok turen til Majo Pampa ca. 30 km tur/retur. Majo Pampa er et knøttlite sted. Det så fredelig og hyggelig ut. Noen få personer krysset fotballbanen vi satt ved da vi spiste lunsj. Litt lenger nede i gata turnet barna i treet. Her er det utviklingsprosjekter støttet av både EU og USA og selvsagt regjeringen i Bolivia med koka-departementet som ansvarlig departement.

Dette stedet er også kjent for fiskeelven og mye av turismen her er på grunn av den. Vi spiste fisk til middag og ble ikke skuffet.

Tirsdag 1. november pakket vi sekkene og dro videre i retning Cochabamba. Vi skulle nå stige fra 300 moh til 2550 moh. På vegen passerte vi nesten 3 600 moh, en fin akklimatisering for La Paz, som vi skal til etter hvert.

Cochabamba har ca. en halv million innbyggere og er en blanding av gammelt og nytt. Det er vanskelig å si at dette er en spesielt vakker by. Likevel har noen tatt mål av seg til å utkonkurrere Cristo Redentor statuen i Rio de Janeiro. Cristo de la Concordia er like mange meter høy som Jesu` alder, pluss noen centimeter. Det er disse ekstra centimeterne som har utkonkurrert Cristo Redentor i Rio.

Cochabamba er den største markedsbyen i Bolivia. Vi tok en tur for å titte på det enorme La Cancha markedet. Det er enormt og her er alt! Det er også organisert slik at kundene finner frem. Det er egne avdelinger for alt. Trenger du noe til sykkelen finner du alle som forhandler slikt, samlet. Det samme med frukt, kjøtt og så videre. Til og med kokaselgerne er samlet. Jeg spurte en av damene om hun tygget koka selv. ”Selvfølgelig, jeg tygger det på grunn av diabetes” var svaret. Etter alle de positive omtalene av koka begynner jeg å lure på hva disse folkene skal med leger? Det er jo bare å lage en kokaball og putte inn mellom kinnet og tennene, så har du et langt og godt liv.

Lørdag 5. november var vi klar for å dra til Torotoro, som blant annet er kjent for fotavtrykk fra dinosaurus.

Ut på ettermiddagen trasket vi ned til busstasjonen for å ta bussen til Torotoro. Vi ventet i den lange bagasjekøen, som alle andre, og lempet inn bagasjen til hjelperen som la den på et egnet sted. Etter å ha ventet 1 time i bussen, startet omsider turen mot Torotoro. I ettertid skjønner jeg at turen inneholdt flere spennende aktiviteter som jeg aldri fikk innsyn i. På ett eller annet tidspunkt på turen havnet min ryggsekk i fremmede hender. Jeg satt og halvsov på bussen og aner absolutt ikke når dette kunne ha hendt. Ryggsekken ble altså stjålet, med klær og utstyr som er godt tilpasset meg, men som trolig ingen andre kan ha nytte av. Stor frustrasjon for meg som stod igjen med ett sett klær og sko, og liten nytte for de som falt for fristelsen til å forsyne seg fra bussens bagasjerom.

Dagen etter møtte vi opp på den lille politistasjonen i Torotoro sammen med Marco, hotellverten vår. Kontoret var ikke helt åpnet da vi ankom kl. 08.00 men etter noen minutter ble vi tatt i mot av en hyggelig politibetjent. Takket være Marco, som trolig er den eneste som snakker engelsk i Torotoro, fikk vi en meget presis rapport. Siden stedet var uten strøm, på 3 døgnet, ble rapporten skrevet på den gamle skrivemaskinen, som nok var god å ha som en del av kriseplanene. Det virket som alle her var godt forberedt på å være uten strøm. Politibetjenten som skrev rapporten hadde ikke vært her mer enn 4 måneder, men hadde blitt informert om at slike tyveri hadde skjedd før.

Det var en meget enkel politistasjon, men vi fikk absolutt en respektfull og ordentlig behandling.

Jeg var fast bestemt på at ”ryggsekktyvene” ikke skulle ødelegge oppholdet i Torotoro og ved tolv-tiden var vi på veg til Cañón de Torotoro (juvet i Torotoro). Vi fikk med oss et enormt juv med 850 trappetrinn ned i bunnen. Vi passerte flotte fjellformasjoner deriblant 3 bruer dannet av fjell. Vi fikk se spor etter dinosaurer, som for opp til 145 millioner år siden beitet her, og som satte sine spor i mudder eller gjørme som størknet. Sporene avslørte at dette hadde vært store dyr. Noen avtrykk var 35 cm brede, 50 cm lange og 20 cm dype. Vi spurte guiden om det hadde vært vulkansk aktivitet her og vi tolket hans svar som at det er mye usikkerhet omkring det. I det hele tatt er dette svære områder som det ikke er forsket noe særlig på, hverken innenfor geologi eller arkeologi. 

Godt fornøyd med turen var vi tilbake på hotellet ved halv-fem tiden. Vi beveget oss hele tiden på ca. 2 800 moh og fjelluften var merkbar. Når solen ikke var fremme ble det raskt kjølig. Marco laget nydelig middag til oss som vi spiste med stearinlys på bordet. Vi hadde en hyggelig samtale med han. Han hadde vært i Norge 3 ganger i forbindelse med sin aktivitet innenfor NGO (Non Govermental Organization). Han hadde tidligere arbeidet i forsvaret i Bolivia, men hadde selv sagt opp fordi han ikke kunne identifisere seg med oppgaver han ble pålagt. Etter hvert fikk vi vite at han også var utdannet jurist og nå studerte han sosiologi ved siden av det lille selskapet han drev innenfor turisme. Han var genuint interessert i at Bolivia skulle utnytte sine naturressurser best mulig og besøkene i Norge var for å lære mer om hvordan Norge utvinner og forvalter sine olje- og gassressurser.

I Torotoro ønsket vi også å besøke Ciudad de Utas og fikk det til raskere enn vi hadde trodd. Ved åtte-tiden mandag den 7. november traff vi familien som vi tilbrakte dagen sammen med. Det var Julie fra Hviterussland og Carlos fra Bolivia som hadde slått seg ned i Andorra. Den korte versjonen av historien er at det var i Andorra de fikk de nødvendige papirer for å bosette seg og arbeide. De har ett barn. På denne turen var det også med en nevø og en niese som bor i Bolivia. Alle de tre barna var fra 5 – 10 år gamle. Vi kjørte til Ciudad de Utas. Det er steinformasjoner som nærmest danner en by. Det er huler, trange passasjer og katedraler. Høyeste punkt var på 3 600 moh. 

Den siste delen av dagen tilbrakte vi i Umajalanta grotten. Det var fasinerende formasjoner av stalagmitter. Vi passerte gjennom virkelig trange passasjer og glatte skråninger der vi måtte bruke tau. Vi gikk til sammen ikke mer enn ca. 350 meter, men brukte faktisk 3 timer.

Før vi dro tilbake til hotellet kjøpte vi bussbilletter til Cochabamba med avgang kl. 06.00 dagen etter. Dagen etter fikk vi med oss frokost fra kl. 05:40 og løp deretter bort til bussholdeplassen bare for å oppdage at bussen hadde gått 12 minutter på 6! Det var en ny opplevelse at bussen går før tiden! Vel, bussen hadde forlatt åstedet uten oss og 3 andre, inkludert Marco. Marco skulle også til Cochabamba. Han ringte like godt til eieren av busselskapet, som lå og sov, naturlig nok. Marco bad han sørge for at bussen snudde for å plukke opp resten av passasjerene. Det gjorde den faktisk og de 5 passasjerene som stod igjen fikk også bli med.

På bussturen fortalte Marco mye om det indre politiske liv i Bolivia. Problemet er at regjeringen ikke gjør det den sier den gjør.

Etter 5 timer ankom vi busstasjonen i Cochabamba og Marco tok initiativ til å snakke med eieren av busselskapet om ryggsekktyveriet. Eieren erkjente ansvar for passasjerenes bagasje, men han hadde ikke penger til å erstatte noe som helst. Vi fikk et dokument der eieren erkjente at ryggsekken var stjålet.

Neste stopp var turistpolitiets kontor. Vi gikk inn og Marco forklarte saken. Etter hvert ble det klart at de ikke utførte noen politijobb men at de var turistinformasjon???? Vi ble henvist til den egentlige politistasjonen og fant omsider frem til riktig kontor ”propriedad” (eiendeler). Marco forklarte saken på nytt og protokoll ble laget. Det ble åpnet en etterforskningssak. For å få det offisielle dokumentet på saken, måtte vi ut med 10 bolivianos/8 kroner og hente formularet dagen etter.</p>

<p>Marco er en av disse ressurssterke personene som finnes, men ikke overalt. Når først uhellet var ute, føles det som litt flaks at akkurat han dukket opp og var villig til å hjelpe oss gjennom de nødvendige møtene med politi og busselskapets eier. Vi tok en kaffe sammen før vi skiltes og vi takket han for all hjelp. Marco uttrykte at det vi hadde opplevd er ødeleggende for alle i Bolivia og i særdeleshet turismen. Kriminalitet finnes overalt, men når turistene blir målet, rammer det turistnæringen direkte.

Torsdag 10. november var vi klar for nye høyder, La Paz. Etter et par timer på bussen var det stopp. Det er vel og bra at trafikken må ta hensyn til syklister i et sykkelritt. Det er likevel kjedelig å måtte vente i bortimot 2 timer fordi sistemann nekter å gi seg. Det ble en 10-timers tur og ikke en 7 timers tur, som vi hadde regnet med. Det høyeste punktet vi passerte på turen var 4&nbsp;360 moh men La Paz ligger noe lavere, 3&nbsp;660 moh. Vi merket fjelluften tydelig ved at varmekilden her er sola. Når den er borte, er det kaldt i lufta.

Mye av tiden i La Paz ble benyttet til å erstatte klær og utstyr som jeg hadde mistet da ryggsekken ble stjålet. Frende, vårt forsikringsselskap, hadde sørget for rekordrask saksbehandling på under ett døgn, så finansieringen var i orden. La Paz er ett av de beste stedene i Bolivia for å kjøpe den type utstyr jeg trengte. Men selv med iherdig shoppinginnsats måtte jeg endre mitt motto fra&nbsp; ”travel light” til ”travel lighter”.

Gatene i La Paz er fylt av butikker med fargerike strikkeplagg i alpakka og cholas som selger alt fra friskpresset juice til brød og kaker. Bebyggelsen i byen er spredt over et stort kupert område og i enden av gaten ser du ofte en åsrygg eller et høyt fjell. Hovedstaden for koka har selvsagt et kokamuseum. Vi tok turen dit og leste historie, fakta og virkninger om koka på plansjer og brosjyrer. Hovedvirkningene er: Du blir ikke trøtt eller sulten og det regulerer blodsukkeret. Jeg savnet noe om bivirkningene. Vi avsluttet med et besøk i kafeen og Arild smakte på den grønne koka øl’en mens jeg holdt meg til koka coocies og te.

Copacabana var neste destinasjon. Vi fikk opplyst at det var en vegblokkade og at busstrafikk var innstilt. Dette var første gang vi fikk høre om disse blokadene som skulle vise seg bokstavelig talt å stikke kjepper i hjulene resten av reisen i Bolivia. Blokadene bidro til mye usikkerhet og vi oppdaget at informasjonen ikke var pålitelig. Vi forsøkte også å finne ut årsaken til blokadene, men fikk bare til svar at det var politisk. Etter hvert skjønte vi så mye at blokadene ble brukt som politisk pressmiddel for flere saker. Denne dagen kom vi oss videre til Copacabana. Landskapet vi kjørte i var nokså goldt men flott. På det høyeste punktet var vi på 4&nbsp;200 moh. Vi ankom det lille stedet San Pablo de Tiquina og tok båt over til San Pedro de Tiquina. Bussen fikk egen ”båt” som mer lignet en flåte. Folkene ble fraktet i hurtigbåter. Jeg er litt usikker på om denne delingen var av sikkerhetsmessige årsaker eller av hensyn til komfort. Uansett var det en god løsning.

Vi ankom Copacabana i tre tiden. Den lille byen var innbydende ved første øyeblikk. Vi gikk til toppen av Cerro Calvario og fikk med solnedgangen hvorpå det ble iskaldt og det bare var å komme seg hurtig inn i hus. Vi var nå ved Titicacasjøen som ligger 3&nbsp;815 meter over havet og er verdens høyeste navigerbare innsjø. Innsjøen har et omfang på 8&nbsp;000 kvadratkilometer. Det er litt større enn de to fylkene Akershus og Vestfold til sammen. Sjøen er 195 kilometer lang og gjennomsnittlig 50 kilometer bred.

I området rundt Titicacasjøen og på øyene finnes mange spor etter Inka sivilisasjonen som holdt til her frem til midt på 1500 – tallet da spanjolene kom hit for å søke etter rikdom. Vi gikk til Inka baño fikk se en mumifisert inkalevning i en glassmonter i det lille museet på veien til Yampupata, der båtene til Isla del Sol går fra. De 17 kilometerne til &nbsp;Yampupata slynget veien seg gjennom små landsbyer, ned til vannkanten og over små åsrygger. Et lite stykke gikk vi også på en gammel Inka-sti.

Vi tok robåten over til Isla del Sol, men like ved land begynte sjåføren å forhandle om mer penger og nektet å legge til land. Forhandlingene tok brått slutt da vi truet med at han måtte ro oss tilbake uten betaling. Båtmannen satte oss i land og vi måtte gå de to siste kilometerne til det lille stedet der overnattingsplassene var. Isla del Sol har ikke biler og gatene er smale brusteinsbelagte stier som kun passer for folk og fe, som stort sett er esel, lama, geit, gris, okser og sau. 

Dagen etter la ut på fottur til nordsiden av øya. Hele turen gikk vi på gamle Inka stier som nå var preparert slik de engang var. Spaserturen over øya er en turistattraksjon. Den lille øya har ca 800 familier som lever av fiske, jordbruk og turisme. Når vi kom opp på høyden var det bare helt fantastisk utsikt over Titicaca-sjøen på begge sider. Vi tok oss den tiden vi trengte og var ikke fremme i Challapampa, der vi skulle overnatte, før ved halv fem- tiden. Da hadde det begynt å blåse kraftig og alle klærne jeg hadde greid og reanskaffe måtte på. Denne kvelden fikk vi oss nok et måltid ørret, fisket i Titicacasjøen, krydret med hvitløk. Fantastisk godt og et tips til kokker hjemme!

Lørdag 19. november gikk vi til de mange restene etter Inka sivilisasjonen på den nordlige delen av øya. Piedra Sagrada har trolig hatt funksjon som et avrettingssted for de som ikke fulgte stammens regler. Vi ville også se Templo de Inka, men det er inne i et privat område og er ikke tilgjengelig for vanlige turister. Vi trasket videre langs Inka stier, og var snart ved Chincana ruinene med Palacio del Inka, som er en del av ruinene. Det består av mange vegger med dører og er også kalt El Labirinto (Labyrinten).

Vi gikk tilbake til Titi Khar´ka, en steinblokk som har form som en Puma. Foran denne er Mesa Ceremonia, et seremoni-bord. Noen av oss fikk guidens velsignelse om et langt og lykkelig liv. Arild var blant disse. Jeg forsikret guiden om at jeg allerede var lykkelig. Mest sannsynlig kommer både Arild og jeg til å leve 13 år lengre enn Bolivianerne som har en forventet levealder på 65 år for menn og 70 år for kvinner.

Vi hoppet på halv to båten tilbake til Copacabana. På båten møtte vi et par fra Tyskland/New Zealand. De hadde også bodd i Norge i ett år og jobbet i Djupvik i Finnmark, på et hotell/opplevelsesferiested.

Etter en dag på buss ankom vi det kalde og forblåste stedet Oruro, ved halv seks-tiden. Noen steder forandrer seg totalt når solen titter frem. Det gjorde den i Oruro dagen etter vår ankomst. Vi satte kursen mot de varme kildene, Obrajes, i en liten micro, stappfull av folk. Jeg fikk den vanlige plassen i front i midtsetet, som er håndbrekket. Sjåføren viste seg å være interessert i å fortelle om stedet, etter det utløsende spørsmålet om hvor gruvene ligger. Han pekte ivrig mot fjellrekken bak byen. Da vi kom ut av byen passerte vi en mengde bitte små hus og vi lurte på om dette var for folk? Ja, her bor de fattige, svarte han. Han fortalte videre at næringslivet nå er ganske variert med alt fra gruvedrift, forretningsdrift, industri med mer. I Oruro har det vært gruvedrift siden tidlig på 1600-tallet. Og byen, som ligger på 3&nbsp;700 moh, er etablert på grunn av de mineralrike fjellene. I dag har byen 260 000 innbyggere.

Etter ca 20 minutter ankom vi de varme kildene. Det viste seg å være et kurbad med gode fasiliteter. Vi oppdaget at det var mye varmere under vann i bassenget, som holdt godt over 30 grader, enn over. Vi trakk etter hvert inn i avlukket, der det egentlige kurbadet er. Det er et lite basseng med plass til 2-3 personer. Bassenget fylles sakte opp med varmt vann, rikt på magnesium. Siden vi var 2 med hver vår billett på en halvtime, forsøkte jeg å forhandle oss frem til en time i avlukket. Det gikk ikke og badevakten visste nok hva han gjorde. Etter en halv time var vi så opphetet at vi var veldig klar for å komme ut i kjøligere luft. Behandlingen i kurbadet hadde tydelig varmet opp kroppen tvers gjennom. Tiltross for den kjølige fjellluften beholdt jeg god varme i kroppen resten av kvelden, som vi brukte til å se noe av byen.

La Paz reklamerte med sitt ”hekse-marked”, men her i Oruro var dette var bare enda bedre!&nbsp; Her selges alle slags remedier av naturmedisiner, som skulle hjelpe som det meste. Vi kom i snakk med en dame som solgte koka. Vi ville gjerne ta et bilde, men hun ville ikke fordi hun var redd bildet ville bli vist i Bolivia og noen er negativ til koka. Når vi ser alle de som selger koka, så tenker jeg at koka er helt ukontroversielt i Bolivia. Men når jeg hørte damens argumentasjon, så skjønner jeg at det er nok mer kontroversielt enn det en turist oppfatter ved første møte.

Vi avsluttet byturen med et besøk til Faro de Conchupata, stedet der Bolivias flagg ble heist første gang i 1851.

Neste dag skulle vegblokaden igjen stikke kjepper i hjulene for våre svært fleksible planer. Vi hadde 3 alternative destinasjoner, men alle var stengt. Vi slo oss til ro med vår skjebne og ventet til neste dag da vi stilte opp på busstasjonen i halv ni-tiden. Kysten var klar og vi kunne sette nesen mot Sucre, via Potosi, en omveg på omtrent 3 timer. Etter et par timer var det stopp og vi måtte gå over blokaden og fortsette i ny buss på andre siden. Vi var fremme i Sucre ved ni-tiden på kvelden. 

I løpet av oppholdet i Sucre fikk vi bekreftet byens rykte om å være en vakker by. Sucre har 216&nbsp;000 innbyggere og er den konstitusjonelle hovedstaden i Bolivia. Nesten alle byggene i byen er hvite og svært mange bygg fra kolonitiden er bevart. Byen er på UNESCOs liste over verdensarvsteder på grunn av dette. Det er en universitetsby som er kjent i hele Sør-Amerika for sin gode juristutdanning. Av alle byene vi hadde besøkt i Bolivia var dette den mest moderne ved siden av Santa Cruz. Det var langt færre av de fargerike damene i hatt og skjørt. Siden ryggsekken min fortsatt hadde mangelfullt innhold, benyttet jeg anledningen til å supplere utstyret mitt med så mye brukbart jeg kunne finne. Men selv her var det begrenset tilbud. 

Vi dro på søndagsmarked i<b> </b>Tarabuco, 65 km fra Sucre. Det skal være et av de beste tekstilmarkedene i Bolivia. Der dukket damene med skjørt og hatt opp igjen, men i tillegg menn med nye hatter og poncho, i den stikkende varmen. De fleste ponchoene var fargerike med striper, men noen hadde trukket i den helsvarte og satt en matchende &nbsp;svart hatt på hodet.

Mandag 28. november var vi klar for å returnere til Potosi, som ligger på 4070 meters høyde hvilket var merkbart. Vi ble hilst velkommen av en haglskur. Potosi er verdens høyest beliggende by. Dagen etter viste Potosi seg fra solsiden. Vi vandret i gatene og betraktet denne byen som i sin glanstid, fra 1545 – 1825, var den rikeste byen i Americas. Cerro Rico, et fjell rett utenfor byen, forsynte spanjolene med enorme mengder sølv. Noen sier at det ble tatt ut så mye sølv fra dette fjellet at det ville være nok til å bygge en bru fra Potosi til Spania og likevel ville der være mer sølv som ble fraktet på bruen. I løpet av de 300 årene betalte 8 millioner slaver med sine liv for denne rikdommen, som de selv slett ikke tok del i. I 1572 ble det introdusert en ny ordning som skulle bidra til høyere effektivitet i gruvene, ”Ley de La Mita”. Ordningen innebar at alle slaver over 18 år, innfødte og afrikanske, skulle jobbe skift på 12 timer og bo i gruvene 4 måneder om gangen. Når de kom opp etter 4 måneder måtte de ha bind for øynene for ikke å skade synet. Det sier seg selv at livet til disse menneskene ikke var langt. I gjennomsnitt døde 80 mennesker hver dag i gruvene i de 300 årene glanstiden varte. 

I 1672 ble masseproduksjon av mynter startet i Potosi og byen vokste til over 200&nbsp;000 og ble med det en av verdens største. Men allerede på begynnelsen av 1800 tallet begynte tilbakegangen og med fallende sølvpriser var byen redusert til et innbyggertall på 10&nbsp;000 på midten av 1800 tallet. Sink og bly er nå de viktigste metallene som tas ut. Men fortsatt er det noe utvinning av sølv. Det er kooperativer som driver helt selvstendig og svært primitivt. Det er ikke utsikter til forbedringer fordi arbeidernes inntjening stort sett kun er nok til livsopphold. I dag har byen en befolkning på 150&nbsp;000.

I løpet av glanstiden ble det bygget flotte hus i kolonistil og mer enn 80 kirker. Når vi vandret i gatene var det kirketårn i alle retninger. Kontrasten mot de karrige fjellene rett utenfor byen var stor. På grunn av den godt bevarte bygningsmassen fra kolonitiden er byen på UNESCOs liste over verdensarvsteder.

For å ivareta myntproduksjonen ble Casa Nacional de Moneda bygget i perioden 1753 og 1773. Bygget står fortsatt og er et av Sør-Amerikas beste museer. Vi tok et besøk og ble forsikret om at innbrudd i dette bygget var så godt som umulig. I tillegg til byggets sikkerhet, med metertykke vegger, var det vakthold på taket. I en periode ble det produsert sølvmynter til hele det spanske imperiet her.

Onsdag 30. november ankom vi Uyuni. Den lille byen med 20&nbsp;000 innbyggere er utgangspunktet for langt de fleste turer til verdens største saltsletter som har et omfang på 12&nbsp;000 kvadratkilometer. Det tilsvarer fylkene Akershus, Østfold og Vestfold – til sammen. Allerede dagen etter satte vi, sammen med en gruppe på 8 sør-koreanere, kursen ut mot de hvite slettene og farger vi ikke trodde tilhørte den naturlige verden.

I dette området brukes også salt til å bygge hus av. Hotellet vi sov i første natten var laget av salt. Alle møblene var også av salt og golvet bestod av grovsalt. 

Jeg forbinder ofte kritthvite flater med snø og kulde. Kaktuser forbinder jeg med sol og varme. På øya Isla Incahuasi er den visuelle kontrasten stor der de enorme kaktusene danner klare silhuetter mot de hvite saltflatene. Denne øya er helt overgrodd av høye kaktuser med lange liv, siden de kun vokser 1 cm i året.

Neste dag dukket flamingoene opp. De spaserte i det knedype vannet og viste seg frem i all sin røde og hvite prakt. Ved stedet der vi spiste lunsj var det vulkansk grunn, men flamingoene lot seg ikke forstyrre av den grunn – heller tvert i mot. Vi fikk servert lunsjen i friluft med flamingoer som bakteppe. 

Vi steg nå til over 4000 moh og forble på det nivået resten av dagen. Ut på ettermiddagen ankom vi Laguna de Colorado. Innsjøen er 16 kvadratkilometer men den er ikke mer enn 80 cm dyp. Et fantastisk og uvirkelig syn møtte oss. Det er vanskelig å forstå at naturen kan servere så klare og vakre farger. Det var skarpt, dypt rødt med hvite kanter og striper i sjøen. Alle fargene er på grunn av alger som trives i det mineralrike vannet. Flamingoene lever godt også her sammen med en type lama som kun lever vilt. 

Det var et karrig område vi befant oss i. Det var lite vegetasjon og på min lille ettermiddagstur hadde jeg til tider problemer med å holde balansen i de kraftige vindkastene.

Neste morgen var det start klokken halv fem for å rekke soloppgang ved vulkanen. Vi fikk morgenbad i varme kilder. I løpet av formiddagen steg vi ytterligere til 4900 moh. Neste stopp var Laguna Verde, som under de riktige forholdene får et grønnskjær på grunn av kobbermineraler. Deretter Laguna Blanka, som har en hvit tone i vannet, også på grunn av mineraler. Vi nådde den Chilenske grensen og kunne sende Koreanerne over til nytt land. Vi reiste tilbake til Uyuni for å fortsette reisen videre sørøstover i Bolivia.

Etter en varm bussreise på 7 timer ankom vi Tupiza som ligger på 2&nbsp;900 moh. Vi fant oss et hotell med svømmebasseng og etter en rask joggetur i den lille byen, med et par og tjue tusen innbyggere, var det behagelig med en liten soltime på bassengkanten. Vi lot oss friste til en dag ekstra i denne behagelige byen før vi dro videre til Villazon og deretter en 7 timers busstur til Tarija, der bussen balanserte på smale krøtterstier, uten noen form for rekkverk, over stup med flere hundre meters fritt fall. Siden jeg hadde fått vindusplass på siden ut mot dalen, fikk jeg ekstraordinær god utsikt… Jeg konsentrerte meg om boken som jeg omsider hadde fått reanskaffet etter at den forsvant sammen med alt annet i ryggsekken. 

Det viste seg å være en vegblokade også på denne strekningen. Heldigvis var den i nærheten av Tarija, men for langt fra til å kunne gå det siste stykket. Den lokalkjente, offensive sjåføren hadde ett mål: Passasjerene skal frem!&nbsp; Han visste råd og satte like godt kursen gjennom buskas og kratt, for deretter å kjøre elegant inn på busstasjonen.

Tarija er kjent for verdens høyest beliggende vinproduksjon på 2000 moh. Det var misjonærene som brakte kunnskapen om vinproduksjon hit på 1600-tallet. Vingården vi besøkte, Campos de Solaña, var nok modernisert kraftig siden den gang. Regionen har også svært godt jordbruksland og parrillada, grillet biff, er en av favorittene på menyen. Det forkom meg at dette var en liten forsmak på nabolandet Argentina, som vi skal besøke om kort tid.

Etter en totalvurdering av usikkerhet om vegblokader samt spennende veger, fant vi ut at fly var tingen på neste etappe. Torsdag 8. desember stilte vi derfor opp på flyplassen kvart på ni, for å ta flyet til Yucuiba kvart på elleve. 5 timer forsinket tok flyet omsider av kvart på tre og en halv time senere var vi i Yucuiba. Fra Yucuiba kunne vi dra til Argentina eller Paraguay. Siden vi fikk vite at det ikke var vegblokader til Paraguay valgte vi den retningen. Vi tok taxi til Villamontes og derfra buss, med avgang halv tre på natten. Det ble en 12 timers busstur der vi passerte grensen til nytt land. Vi hadde da tilbrakt nokså nøyaktig 2 måneder i Bolivia.