Bolivia: La ruta del Che – der Che døde og legendens liv begynte

Legenden Che Guevara hadde sine siste dager i Bolivia før han ble henrettet i La Higuera 9. oktober 1967. Vi spiste middag sammen med en som husker denne hendelsen for 44 år siden.

Vi gikk gjennom området der Che og hans geriljasoldater holdt til da de ble fanget. Vi hvilte utenfor Nanas hus, der Che hadde kjøpt mat og sovet noen dager.

Den 27. oktober stilte vi oss opp på bussholdeplassen for å ta bussen til Vallegrande. Vi var nysgjerrige på hvordan det så ut der legenden Che Guevara (Che) hadde tilbrakt sine siste dager. Vi ble nokså raskt kontaktet av en taxisjåfør (Celestino) som tilbød oss en to dagers guidet pakketur til Vallegrande La Higuera. Vi slo til og hadde to interessante dager som stimulerte til ytterligere undersøkelser om denne mannen, Che, som ble en legende umiddelbart etter sin død.

Jeg googlet og Wikipedia ga meg svaret med 31 siders grundig presentasjon av Ches liv og død.

Ernesto Guevara de la Serna ble født 14. juni 1928 i Rosario i Argentina og døde 9. oktober 1967 i La Higuera i Bolivia. Legenden, mer kjent som Che Guevara, var en marxistisk revolusjonær og cubansk geriljaleder, senere medlem av toppsjiktet i Cubas kommunistregime.

Han var lege, men tok aldri den kliniske praksisen som var nødvendig for å praktisere som lege.

I studietiden gjennomførte Che og en kamerat en reise i deler av Sør-Amerika. På denne reisen ble Che kjent med den brutale urettferdigheten. Denne erfaringen, sammen med kunnskap fra marxistisk litteratur, gjorde at han konkluderte med at en revolusjon var det eneste som kunne fjerne den økonomiske og sosiale urettferdigheten i Latin-Amerika.

Dette standpunktet ledet han også til tanken om et forenet Latin-Amerika uten mange små stater. Å frigjøre Latin-Amerika fra den økonomiske og sosiale urettferdigheten, ville derfor kreve en strategi som omfattet hele kontinentet. Dette var også grunnen til at han begynte å se for seg et forent Ibero-Amerika uten grenser og knyttet sammen av en mestis-kultur, en ide som senere kom til å stå sentralt i hans revolusjonære tenkning og praksis.

I 1953 reiste Che gjennom deler av Sør- og Mellom-Amerika og endte slutt opp i Guatemala, der president Jacobo Arbenz Guzmán ledet en folkevalgt regjering som gjennom en jordreform forsøkte å redusere den økonomiske urettferdigheten i landet. Jordreformen gikk ut på å dele ut ikke-oppdyrket jord til fattige og jordløse. Guatemalas største jordeier, USA-selskapet United Fruit Company var motstander av jordreformen. Selskapet var aktiv for å få USAs myndigheter – og dermed også CIA – til å motarbeide Arbenz. I Guatemala kom Che for første gang i kontakt med cubanske flyktninger og dette ledet han etter hvert til Castros 26. juli-bevegelse.

I Guatemala utviklet det seg til et kupp ledet av Carlos Castillo Armas og støttet av CIA (USA). Che deltok i motstandsbevegelsen, men de tapte og Arbenz flyktet til Sveits og Che til Mexico City.

Gjennom sine reiser og besøk i ulike land i Sør- og Mellom-Amerika hadde Che Guevara tilegnet seg mye informasjon om USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Det CIA-støttede kuppet i Guatemala og de amerikanske storselskapers formidable makt i Guatemala og i resten av regionen, styrket derfor bare Guevaras syn på USA som en imperialistisk stat som bekjempet alle forsøk på fjerne økonomisk utbytting og sosial urettferdighet. I sin tur bidro dette til å styrke hans overbevisning om at revolusjoner og innføring av sosialisme, var eneste løsning.

I Mexico City ble Che kjent med Fidel Castro som levde der i eksil. Che var eneste ikke-cubaner om bord på skipet Granma som 25. november 1956 la ut på havet i retning Cuba der skipet ankom den 2. desember. Målet var å sette i gang en revolusjon for å bekjempe den cubanske diktatoren Batista. Om bord på Granma var det 82 mann, men kort tid ette ankomst på Cuba var antallet redusert til 12 mann. Blant disse 12 var Fidel og Che. Den lille geriljagruppen fikk raskt tilhengere blant lokalbefolkningen blant annet på grunn av Fidels krav om at motstanderne skulle behandles så human som mulig. Che ble raskt en av de øverste lederne, respektert for sitt mot, men også fryktet for sin brutalitet.

Havanna ble erobret av Fidels revolusjonære bevegelse 31. desember 1958 og dermed var Cuba blitt kommunistisk.

Che fikk cubansk statsborgerskap og fikk etter hvert flere viktige posisjoner: Direktør for fengselet «La Cabaña-fortet», der han overvar rettssaker og henrettelser av tilhenger av det forrige regimet, leder i «Det Nasjonale Institutt for Jordreform», president i Den cubanske nasjonalbanken og industriminister.

Så tidlig som i 1959 sies det at Guevara bidro til å organisere revolusjonære aktiviteter i utlandet, først i Panama og deretter i Den Dominikanske Republikk, som ble styrt av en av datidens blodigste diktator i Latin-Amerika.

Den 17.-19. april 1961 angrep USA Cuba i ”Grisebukta”, men Che Guevara deltok ikke direkte i kampen mot invasjonsstyrkene.

Invasjonen i Grisebukta nørte ytterligere opp om Che Guevara oppfatning av USA som en imperialistisk stat, som ønsket å knuse alle forsøk på å skape økonomisk og sosial rettferdighet i Latin-Amerika. Derfor spilte han også en nøkkelrolle for å få sovjetiske atomraketter utplassert på Cuba, noe som i sin tur forårsaket rakettkrisen, eller den såkalte Cuba-krisen i oktober 1962. Etter at krisen var over og i et intervju med den engelske avisen Daily Worker, sa Guevara at hvis rakettene hadde vært under cubansk kontroll – og ikke sovjetisk kontroll – ville de ikke nølt med å avfyre dem mot amerikanske byer.

Che uttrykker behovet for å skape et «nytt menneske» i sammenheng med det sosialistiske samfunnet. Han prøvde selv å leve opp til det ”nye mennesket” ved å delta i frivillig arbeid i bygg- og anleggssektoren og i landbruket, avvise alle personlige materielle goder og sette samfunnets mål foran egne personlige mål. Noen oppfattet også Che som en modell for det «nye og uselviske menneske» mens andre igjen oppfattet han som en drømmer.

Ches andre hovedanliggende var sosialistisk internasjonal solidaritet, og i 1964 og 1965 kom han med flere sterke utfall mot Sovjetunionen som han mente manglet slik solidaritet.

Et tredje hovedanliggende for Che var overgangen fra kapitalistisk til sosialistisk økonomi, og på dette feltet var han en sterk talsmann for økonomisk planlegging og sentralisme. Den økonomiske utviklingen kunne ikke overlates til det han oppfattet som tilfeldigheter i et marked.

I 1965 forsvant Che mer eller mindre fra den offentlige arenaen. Den 3. oktober 1965 avslørte Castro et udatert brev som Che hadde skrevet til han. I brevet ga Che uttrykk for sin usvikelige solidaritet med den cubanske revolusjonen, men at han hadde besluttet å forlate Cuba for å bidra i revolusjoner i andre land. I brevet trekker Che seg fra alle formelle posisjoner i den cubanske regjeringen samt i partiet og i hæren. I tillegg frasa han seg sitt cubanske statsborgerskap.

Che hadde reist til Afrika og høsten 1965 fungerte Guevara som rådgiver i Kongo-Kinshasa for geriljalederen Laurent-Désiré Kabila. Det gikk imidlertid ikke lenge før USA igjen var på banen med ressurser og de samarbeidet med den kongolesiske hæren for å svekke Guevaras og Kabilas framgang . Men det ble advart mot å drepe Che og dermed gjøre han til martyr.

Ches mål var å eksportere den cubanske revolusjonen ved å lære Kabila-troppene geriljastrategier og kommunistisk ideologi. Men Che så raskt at det var nytteløst. Sammenliknet med entusiasmen han hadde møtt fra folk på Cuba under revolusjonen, ble han her møtt med uvilje eller passivitet. I sin dagbok «The African Dream» sier han at dette var årsaken til at den kongolesiske revolusjonen ikke ville lykkes. 

Siden Fidel hadde offentliggjort Ches avskjedsbrev, der han takket nei til alle bånd til Cuba og valgte å forplikte seg til revolusjonære aktiviteter i andre deler av verden, følte Che at han ikke kunne vende tilbake til Cuba med æren i behold. Fidel fikk tilslutt  overtalt han til å reise «hjem» til Cuba. Che aksepterte til slutt, men stilte to klare krav. Hans tilbakekomst skulle kun være av helt midlertidig karakter. Hensikten skulle være å forberede en aksjon et sted i Latin-Amerika. Det andre kravet var at hans tilbakekomst og opphold på Cuba måtte bli strengt hemmeligholdt.

Noen mener at avskjedsbrevet fra Che også hadde til hensikt å vise at Che ikke representerte Cuba og at Cuba ikke hadde noe med de aktivitene Che stod for.

Våren 1967 ble det kjent at Che var i Bolivia der han var i gang med oppbyggingen av en gerilja i et område 250 km sørvest for Santa Cruz, der La Higuera ligger.  Bolivia var et strategisk valg i overensstemmelse med hans tanke om et forenet Sør-Amerika. Revolusjonen kunne begynne i Bolivia og spre seg til resten av kontinentet.

Det hevdes også at etter nederlaget i Kongo ble det viktig for Che å vise at revolusjon også kunne gjennomføres i andre land enn Cuba.

Men det var problematisk for Che og hans folk. De kom lite i kontakt med den spredte lokalbefolkningen og som i tillegg trolig var skeptiske til hvite (med god grunn). De mestret ikke det lokale indianske språket og hadde store vansker med å danne en geriljahær med utgangspunkt i bolivianske opposisjonelle fra byene. Det hevdes at Che hadde tapt allerede før kampen hadde begynt fordi de jordløse (campesinos), som Che oppfordret til å gjøre opprør, hadde blitt lovet eierskap til jorden fra myndighetene.

Den tidligere Stasi-agenten Haydée Tamara Bunke Bider, kjent som «Tania», var Che Guevaras agent i La Paz. Senere kom det for dagen at hun også rapporterte til KGB. Spekulasjoner går ut på at KGB i neste omgang lekket informasjon til bolivianske myndigheter. Ubekreftede teorier går ut på at grunnen skulle ha vært at Guevara ble oppfattet som en trussel mot Sovjetunionens ønske om fredelig sameksistens mellom sosialistiske og kapitalistiske land.

Fotografiene som geriljagruppen ble tvunget til å etterlate seg i hovedleieren etter sammenstøtet med den bolivianske hæren i mars 1967, ga presidenten det endelige bevis på Ches tilstedeværelse i Bolivia. Jakten på Che og hans geriljakrigere startet for alvor.

Ches gerilja bestod av vel 50 personer. De var godt utstyrt og ga de bolivianske troppene flere tilbakeslag, men i september 1967 klarte imidlertid USAs spesialenheter og bolivianske tropper å nedkjempe geriljaen etter at Chehadde delt mennene inn i to enheter. Til tross for kampenes voldsomhet, ga Che førstehjelp til sårede bolivianske soldater som geriljaen tok til fange og deretter slapp fri. Che fulgte dermed samme praksis som Fidels gerilja praktiserte under revolusjonen på Cuba. Til og med i Ches siste kamp, der han selv ble såret, tilbød han sårede soldater førstehjelp, ifølge utsagn fra tidligere bolivianske soldater. Tilbudet skal imidlertid ha blitt avslått av en boliviansk offiser.

Ches plan for en boliviansk revolusjon syntes å bygge på minst tre feilslutninger:

Han forventet at geriljaen ville bli konfrontert av Bolivias dårlig trente og utstyrte hær. I virkeligheten ble de møtt også av CIA og andre operative enheter som USA hadde sendt til Bolivia.

Han hadde forventet assistanse fra bolivianske opposisjonelle. Det fikk han ikke. Det bolivianske kommunistpartiet (Partido Comunista de Bolivia), var mer orientert mot Moskva enn Havanna.

Han hadde forventet å ha radiokontakt med Havanna men av tekniske årsaker var ikke det mulig.

I tillegg til dette var Che konfliktorientert og lite villig til å kompromisse. Dette bidro nok til at han ikke lyktes i å etablere gode relasjoner til lokale ledere i Bolivia, på samme måte som han heller ikke hadde lyktes i Kongo. Denne legningen hos Guevara kom også til syne i geriljakrigen på Cuba, men der ble den trolig holdt i sjakk av bl.a. Fidel.</p>

<p>Den 28. oktober (2. dagen på vår tur med Celestino) gikk vi, sammen med en lokal guide, inn i området der Che og hans menn holdt til og ble fanget i oktober 1967. Vår guide fortalte levende om hendelsene på de ulike markerte stedene, deriblant Nanas hus der vi tok en pust i bakken.

I tiden Che holdt til her kjøpte han mye mat av Nana, som bodde like i nærheten av leieren. Che hadde alltid betalt godt og hun syntes det var underlig. I tillegg sov Che i hytten hennes på dagtid men var ute om natten. Hun hadde fortalt dette til bekjente og dette bidro nok også til å felle Che. 

Nana døde av kreft for noen år tilbake.

Den 27. oktober 2011, i 5-tiden på ettermiddagen, kommer vi til La Higuera. Her er Che helten. Sentrum i den fredelige 25-hus store bygda er fylt av Che-effekter. 

Den 1. uken i oktober 1967 var det imidlertid dramatikk her. De bolivianske troppene og USAs spesialstyrker ble informert om Ches hovedleir av en desertør. Den 8. oktober 1967 ble leiren omringet og Che tatt til fange, mens han ledet en patrulje i nærheten av La Higuera. 

Han overga seg etter at han var blitt truffet i beina og armen, og fått geværet ødelagt av en kule. Che skal deretter ha ropt: «Ikke skyt! Jeg er Che Guevara, og jeg er mer verdt for dere som levende enn jeg er som død!» Bolivias president, Barrientos, ga straks ordre om at Che skulle henrettes. &nbsp;Likevel ble det foreslått å la Che leve, for å bruke eventuell informasjon han hadde til å felle Fidel Castro og for å studere psykologien til terrorister.

Guevara ble båret til La Higuera og lagt i en falleferdig skolebygning der han ble holdt over natten. Neste ettermiddag ble han skutt mens han satt fastbundet og svak etter blodtapet. Dette er i dag museum og en av effektene her er stolen som Che satt på da han ble henrettet.&nbsp;&nbsp;Che døde men legenden ble født. <

I La Higuera tok vi inn på den nye skolen som også er et overnattingssted, der inntektene går til kommunekassen. Deretter dro vi for å finne et sted å spise. Det var ikke noe strømforsyning i byen fordi ledningene hadde blitt slitt av på grunn av mye snø forrige vinter (juni, juli d. å). De hadde altså vært uten strøm i 4 måneder.

Celestino tok oss med til noen venner der vi fikk et måltid av den lokale maten. Det var tørket og deretter stekt kjøtt, kokt potet, kokt egg og kokt mais.

En av de som satt der fortalte om Ches siste dager. Han var gammel nok til å huske det. Det skapte en veldig nærhet å sitte der med kun stearinlyset og høre den virkelige fortellingen av hendelsene her i 1967.

Så er vi tilbake til 1967. Ches kropp ble fløyet i helikopter til Vallegrande. Der ble liket lagt på et vaskebord i det lokale sykehuset og vist fram for pressen.

Det politiske formålet med avfotograferingen, var å vise hele verden at Che og hans ideologi nå var tatt av dage.

Men fotografiene som ble tatt av Guevaras døde kropp ga også støtet til flere religiøse legender som for eksempel «El Cristo de Vallegrande» (Vallegrandes Kristus). Dette fordi mange innfødte mente at Guevaras ansikt liknet Kristus og at han var blitt forrådd av desertøren, på samme måte som «desertøren» Judas hadde forrådd Jesus.

Etter møtet med pressen tok bolivianske offiserer liket til et hemmelig sted. Den 27. oktober besøkte vi gravstedet, som var hemmelig frem til 1997, da en av de som var med på prosessen i 1967 avslørte stedet. Vi var der sammen med Bolivias forsvars- og antikorrupsjonsminister og hadde ikke mindre enn tre politibiler med. Vi hadde samme guide som hadde inngående kjennskap til alle detaljer om Ches historie.

Etter at det gravstedet til Che og hans soldater ble kjent, kom cubanske folk og identifiserte levningene. Den 17. oktober 1997 ble Che og seks andre falne fra Bolivia-kampanjen stedt til hvile i Santa Clara, Cuba. I alt 205&nbsp;832 personer besøkte Guevaras mausoleum i Santa Clara i 2005, deriblant 127&nbsp;597 utlendinger. &nbsp;Vi var der i 2007.

I 1967, mens bildene av Ches døde kropp og omstendighetene rundt hans død ble spredt over hele verden, begynte reaksjonene å komme. Protestdemonstrasjoner brøt ut, artikler ble skrevet, hylningskonserter avholdt og sanger og dikt ble skrevet om hans liv og virke. Til og med liberale med liten sympati for Ches radikale sosialistiske idealer, ga uttrykk for beundring for at han ikke bare argumenterte iherdig for sine ideer, men også etterlevde dem konsekvent i praksis. Han framstod som en helt for mange, også fordi han hadde takket nei til en behagelig tilværelse på Cuba, og valgt å kjempe for underprivilegerte som var fratatt all politisk makt og økonomisk sikkerhet.

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre kalte Che Guevara for «det mest fullendte menneske i vår tid».

Guevaras tilhengere mener at han langt på vei er den viktigste tenkeren og aktivisten i Latin-Amerika siden Simón Bolívar, lederen av den Sør-amerikanske uavhengighetsbevegelsen, forkjemperen for panamerikanismen og helten for generasjoner av uavhengighetsforkjempere i hele Latin-Amerika. Sammen med Bolívar regnes Che av sine tilhengere som en av de største Latinamerikanske frigjøringshelter.

Men det finnes også kritikere av Che, der han blir oppfattet som en terrorist og kaldblodig morder, der det legges særlig vekt på at han var ansvarlig for henrettelsene av blant annet Batista-tilhengere etter revolusjonen på Cuba. Disse fikk ikke mulighet til en rettssak.</p>

<p>Det blir også fremholdt at Che, i oktober 1959, beordret bankran for å finansiere geriljaoperasjoner som skulle gjennomføres.

Mange kritikere mener også at Che var en katastrofe for cubansk økonomi, og at han nær forårsaket fullt sammenbrudd i sukkerproduksjonen. I tillegg igangsatte han flere mislykkete industriprosjekter, og innførte rasjonering i et land som allerede før Batistas diktatur, hadde vært et av de fire mest vellykkede økonomiene i Latin Amerika.

President Evo Morales fører i dag en sosialistisk politikk i Bolivia og identifiserer sin politikk med Både Cuba og Venezuela og således også Ches ideologi.

Nærmere 40 år etter at Che ble henrettet for sin ideologi i Bolivia, anerkjenner og fører Bolivia hans ideologi på høyeste politisk nivå.

Uansett hva man måtte mene om Che, så lever legenden om denne personligheten, som satset alt på å gjennomføre sin ideologi, gjennom de 39 årene han fikk leve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.