Brasil I – Amazonas: Vannveiene

Etter det hyggelige oppholdet i Venezuela, er vi i grensebyen Pacaraima i staten Roraima i Brasil. Her er det mulig å kjøpe billetter direkte, helt til Manaus, den største byen i Amazonas. Det innebærer et skifte i Boa Vista, hvor vi hadde et kort opphold på vei til Venezuela. Det blir en litt over 24 timers reise før vi er framme i Manaus. Bussen går når den skal, men prisene på transport i Brasil er etter våre erfaringer og undersøkelser, to til tre ganger høyere enn det vi ellers er vant til i andre land utenfor den vestlige kanal. Kanskje er det dette en må betale for å få en liten grad av sivilisasjon? Stempelet i passet på vei inn til Brasil viser seg å være et ”ut-av-Brasil-stempel”, blir vi fortalt ved en politisperring. Politimannen kontakter grensestasjonen og det har skjedd en feil fra deres side. Da slipper vi å ta den lange veien tilbake, og vi får reise videre mot Manaus. På veien inn mot sentrum får vi se at det bygges ny stadion, for byen skal være en av arrangørene til fortall-VM i 2014.

Manaus har vel to millioner innbyggere. Byen i seg selv har et urbant preg, selv om det ikke er vanskelig å se på en svært stor andel av befolkningen hvilken bakgrunn de har – urinnvånere. Selv om byen har noen interessant severdigheter som en opera, et par velbevarte kirker og et par fine parker, er Manaus utgangspunktet for utflukter videre innover i Amazonasjungelen. Vi tar en liten sjekkerunde med noen reiseoperatører og finner raskt ut at det er umulig å gjøre noe på egenhånd og turene som arrangeres er relativt dyre. Vi snakker om europeisk prisnivå. Vi legger en strategi om hvordan vi skal prøve å komme oss på en tur uten at det tar knekken på reisebudsjettet. På første forsøk lyktes ikke strategien, men på forsøk nummer to går det greit og vi har gjort en avtale om å dra den påfølgende morgenen. En tredel av utgiftene ble rabattert.

Vi blir hentet på herberget og kjørt til havnen for båttransport over til den andre siden av Amazonas. På veien ligger det store fabrikker med navn som Sony, Samsung, Honda, osv. Ikke all elektronikk produseres i Asia som en kanskje skulle tro. I Amazonas er det gunstige priser på arbeidskraft og det er kort vei til store markeder på de to nærliggende kontinentene. I havnen er det et mellomstort fiskemarked og det er mange rare skapninger i elven som finner sin vei til folks matbord. Vi krysser elven på vel 20 minutter med hurtigbåt. Midt i elven er det et skille mellom hovedelven som er beige (white water) og sideelven som er svart. Disse blander seg ikke med det samme på grunn av blant annet temperaturforskjellene i elvene. Dermed oppstår dette fenomenet i Amazonas og tilhørende sideelver. Etter ankomsten på andre siden, venter et par timer i bil, så langt veien går og deretter er det elveveien et stykke. Vi ankommer litt før lunsj og rekker et bad fra bryggen på matsalen.

Med på følget denne gangen er noen spanjoler og italienere. Det viser seg at ingen av disse er med på tilbaketuren, siden de har skreddersydd sine turer som varer både kortere og lengre tid enn våre fire dager. Derimot dukker det opp nye ansikter hver dag til lunsj. Første dags lunsj er fisk med tilbehør, og det er ikke noe å si på verken kvalitet eller mengde. Amerikaneren vi står i kø sammen med er litt stresset for han har ti dager med ferie i år og han prøver å få mest mulig ut av det. De fleste som er her, er på ferie på opp til en måned, finner vi ut etter hvert. Vi har forsonet oss med et lavere tempo og lar oss ikke stresse av at det ikke skjer noe før klokken tre på ettermiddagen. Vi får tildelt et dobbeltrom, selv om vi bare har betalt for enkleste overnatting som er hengekøye. Det skulle vise seg at vi ble alle behandlet likt, til tross for at har betalt svært så forskjellig pris for turene.

Første dag er det fisking som står på programmet. Skal det bli middag må vi fange den selv. Det er bare båt som gjelder her i jungelen, og vi er en gruppe som legger i vei mot fiskebankene for piraja. Det er svært intelligente fisker får vi opplyst, så de klarer ofte å ta kun agnet uten å ta kroken. Min erfaring fra Los Llanos i Venezuela for to år siden, var at de var ganske enkle å få på kroken, men kanskje det er intelligensforskjeller mellom landene? Her må vi legge oss med båten inn i mellom trærne og senke kyllingkjøttet i vannet – og vente. Det er noen napp og et par småfisker som kommer om bord. Jeg har tilslaget på karrierens største i det jeg får den opp over overflaten, men lur som den er, så slipper den taket en meter fra båten. Det var kanskje en halvkilosfisk, og spanjolene som hadde pirajaen kommende i sin retning pustet lettet ut. Jeg får riktignok lurt en liten piraja på kroken, så jeg kan skryte at jeg aldri har kommet fra pirajafiske uten fangst. Middagen bestod for øvrig av kylling. Og som vanlig nye bekjentskaper og nye livshistorier.

Andre dag er det jungeltur. Da er det en halvtimes båttur og inn i regnskogen. Vår guide er en engasjert brasilianer med indiansk bakgrunn. Han snakker fem språk flytende og turnerer tre av dem på turen. Av og til slår det meg hvor langt slike ressurssterke mennesker hadde nådd, hvis de hadde hatt like muligheter med de som vokser opp i velstående, vestlig samfunn. Vår guide, med det universale navnet Mattias (det er ikke hans indianske navn og kanskje feilstavet), elsker hvert fall sin jobb, selv om den ikke betaler mer enn en tidel av å sitte i kassen på en butikk i Norge. Vi har sett en del vegetasjon før, men får med oss nye sorter. Det er bambuslignende trær som inneholder så mye vann at det bare er å kappe og drikke. Ellers får vi (hvert fall tilbud om) en smak av noen litt større nøtter. Det er ikke nøttene i seg selv som er det delikate, men åmene som lever inne i dem. Her ble det 1-0 til spanjolene over nordmennene. Det er muligheter til å overleve på mye i jungelen, men jammen er det mye insekt og ville skapninger der også. Vi tar båten tilbake til lunsj. Det er nok en dag med fisk. Like godt som foregående dag. På spørsmål om hvilken fisk vi spiser, får vi vite at det er en større fisk som er tatt opp like utenfor og kan vei opp til 80 kilo. Denne er litt mindre men den har hvert fall mettet mange munner de siste par dagene.

På ettermiddagen skipper vi den planlagte ”sove-i-jungelen-turen”. Det har blitt litt for behagelig med madrass etter flere netter i telt og i buss. Vi får nok anledningen senere. I stedet låner vi en kano og padler litt nedover floden og inn i en sideelv. Det er for det meste fugl og litt fisk som underholder oss i varmen. Når solnedgangen nærmer seg er vi på innsjøen, som egentlig er møtet mellom et par elver. Her hopper delfinene i solnedgangen. Det er ikke lett å få tatt gode bilder fordi de ikke helt sier fra om hvor de kommer opp neste gang. De rosa delfinene viser seg ikke. Fine opplevelser og fantastiske omgivelser er det hvert fall. Vi er tilbake ved mørkets frembrudd, som er det tidspunktet eieren sa han ville sende ut en båt etter oss hvis vi ikke dukket opp. Vi rekker et bad før middagen blir servert. Det er 18 italienere som er på et hele-Brasil-på-tre-uker-opplegg. De tar med seg alle de viktigste severdighetene og flyr mellom plassene av interesse. De hadde ikke mindre enn fem mellomlandinger for å komme til Manaus. På grunn av det tette programmet, blir det bare mellom fem og seks timers søvn per natt. Jenten fra Bologna gledet seg til å komme hjem fra ferie og hvile litt, for dette var en vel hektisk ferie.

Den tredje dagen er det besøk i en indianerlandsby. Der er det produksjon av ”madjuka”. Det er en giftig rot som går gjennom noen prosesser og kommer ut som tørre, harde brødsmulelignede sandkorn. Det blir vi tilbudt til de fleste måltider. Det gikk ikke mange dagene fra vi forsynte oss med bra mengder til at vi ba om ikke å få det på tallerkenen. Vi noterer oss at det er kvinnene som jobber og mennene er i beste fall i en båt, i de fleste tilfeller i en hengekøye. Her er det ananasproduksjon også. Denne produksjonen er støttet av tidligere president Lula og hans program for å øke velstanden til de fattigste i Brasil. Ananasproduksjonen har mangedoblet seg for familien her og det er vel og bra. Guiden vår er noe mer skeptisk til programmer som er vel ensidig vinklet. Det er et begrenset marked i jungelen, og uten tilsvarende tiltak på distribusjonssiden, blir ananasen for dyr før den havner på markedet i byene. Dermed blir det overproduksjon i jungelen som ikke kommer noen til gode. Nå må Dilma rydde opp etter den ekspansive politikken, sier vår guide, og det blir ikke populære tiltak. På kort sikt betyr det at vårt gjestehus får mer enn tilstrekkelige, daglige forsyninger av den desidert beste ananasen jeg noen gang har smakt. Jeg må også legge til at vannmelon har fått en ny dimensjon etter besøket i Amazonas. Det er slutt på fisken og vi får kylling til lunsj. Etter lunsj er det annonsert fisking med spyd (harpun), men det blir mer en kanotur med fugle- og dyretitting. Heldigvis blir det fisk til middag.

Siste dag er det soloppgang og delfiner som utfolder seg i all sin prakt. Da får vi også en oppvisning av de rosa delfinene. Et vakkert syn for den som ikke var opptatt av den nesten umulige oppgaven av å fange dem på minnebrikken. Så er det frokost og en tur til noen av Amazonas’ siste gummiprodusenter. Det vil si at det er mest for å ivareta tradisjonene og vise turistene hvordan ting kan gjøres med enkle hjelpemidler. Det opplyses at det er litt produksjon for det lokale markedet. Denne typen produksjon har pågått i flere hundre år, men det var først i 1842 da Charles Goodyear utviklet vulkaniseringen av naturgummi, at ting begynte å ta av. 

Etterspørselen etter gummi var stor etter hvert som bilindustrien vokste. Brasil var eneste leverandør av gummi på den tiden. Arbeidsforholdene rundt århundreskiftet var nesten slavedriftspreget, med mange ikke utdannede arbeider og noen få eiere av landeiendommene. I 1920 klarte en engelskmann å smugle med seg noen frø fra gummitreet og dette ble plantet i dagens Sri Lanka og Malaysia. Dermed var Brasils monopol over, prisene falt markant på verdensmarkedet og Brasils profitable gummiepoke var over. Vi er innom en skole på vei til lunsj. Det er forfedrene til dagens gummiplantasjeeier som har etablert den. Her er det den yngste halvdelen som går om morgenen og den eldste halvdelen om ettermiddagen. Når det gjelder skyss, er det bare snakk om skolebåt, og ikke skolebuss. Jeg spør om et oppslag på skolen og som alle elevene har fått med seg hjem. Det er tilstelning på skolen og noen konkurranser. Førstepremien for kvinner er noen sminkegreier, mens for mennene er det to levende griser og tre kasser øl. Likestillingen og kjønnsrollemønster er ikke oppe til diskusjon.

Så blir det lunsj og tilbakereise til Manaus. Vi har strålende vær helt til vi kommer til bredden av Amazonas. Da virvler sanden opp og parasoller lever sitt eget liv. Vi kommer oss om bord i hurtigbåten som skal ta oss over elven. Her må det ventes til båten er fylt til randen. Lukene blir skalket og kapteinen som er en guttunge som knapt er ferdig med tenårene legger i vei. Bølgene blir høyere, regnet tettere og tåken tykkere, men alle tenker at ”han vet sikker hva han gjør”. Den lokale damen på første benk ser trolig ingenting ut av det samme vinduet som kapteinen, og legger merke til at hodet hans beveger seg mer fra side til side enn noe annet. Så hyler hun opp og river i en redningsvest som hun ikke får løs for hun er for lav. Når hun blir hysterisk, reagerer resten av passasjerene resolutt med å ta ned og på seg redningsvestene. Det er nok til litt over halvparten. Resten er tvunget til å tenke at ”han vet sikker hva han gjør”. Noen minutter senere ser vi et lys i det fjerne og vi får lagt oss i le bak en øy i elven. Etter en halvtime bærer det videre uten at vi kan se noe mer. Det viser seg at vi er nærmere målet enn vi kunne drømme om. Fem minutter senere har vi beina på fast grunn igjen.

Vi tar en hviledag i Manaus og finner oss billetter nedover floden. Manaus er vel 1 500 kilometer fra Atlanterhavet. Likevel ligger byen bare 35 meter over havoverflaten, så det er ikke mye helling på elven. Vi har bestemt oss for å ta turen nedover til byen Santarem. Det skal etter sigende være en halvannendags seilas nedover. Vi blir anbefalt å møte opp klokken åtte, for avgangen klokken ti, for å få en god plass til hengekøyene. Lydige som vi er, så gjør vi det. Klokken ti ser det ut til å være halvfullt og vi innvilger oss litt mer plass. Klokken 12.30 er det klart for avgang og det er et fargerikt fellesskap med hengekøyer som ikke etterlater mange centimeterne mellom dem. Fryse skal vi i hvert fall ikke. Vi er eneste engelsktalende ombord og noen spanske gloser treffer vi med, men ikke mange. Vi har hatt en tro på at vi skulle klare oss gjennom Brasil med litt spanskkunnskaper, men det brasilianske portugisiske språket minner mer om russisk enn spansk. Vi må nok lære oss noen gloser i løpet av oppholdet her i landet.

Golfino do Mar har tre dekk, i likhet med de fleste andre passasjerbåter som går på elven. Det i bunnen og nærmeste motoren er det billigste, men blir også brukt til frakt. Nivå to er det primære passasjerdekket, mens på toppen er det en bar med tak og et ”soldekk”. Høy musikk er det konstant, enten du vil høre den eller ikke. De fleste brasilianere trekker inn i skyggen på de to laveste nivåene, mens nordmenn underernært på sol, trekker rett på soldekk. Vi nyter tiden i dagslyset med litt lesing og litt titting på livet nedover elven. Natten i hengekøye blir litt preget av noen bevegelser fra naboene og et par stopp midt på natten hvor noen håpefulle tror de skal få solgt noe. Likevel en brukbar natts søvn.

Etter frokost var det ikke annet å ta seg til enn der vi slapp dagen i forveien. Utpå ettermiddagen kom vi fram til byen Obidos, ikke så langt fra bestemmelsesstedet vårt. Her ble vi invadert av en skokk politifolk som skulle se gjennom bagasjen vår. Etter å ha blitt spurt om å se på passene våre fire ganger, uten at de visste hva de så etter, var det på tide med narkotikakontroll. All bagasje er åpnet og dagens helt, narkotikahunden, gjorde sin entré. Det som så ut som et funn, var en pølsebit, som hunden åpenbart ville utforske mer, men en utålmodig hundefører dro bikkja over resten av bagasjen. Intet funn, men for kanskje å trene hunden, ble det plantet noe i en bag og hunden ble ledet til denne bagen. Den snuste litt rundt, men bikkja ville heller bort til pølsebiten. De uniformerte så på hverandre med den typen blikk som fortalte ”den dumme bikkja kommer aldri til å finne noe, la oss komme oss i land før vi dummer oss mer ut”. Så forsvant de like fort som de hadde kommet om bord og vi var snart i Santarem.

Byen i seg selv har vi ikke hørt så mye spennende om, så vi kommer oss på en buss som går til Alter do Chao, som er en litt mindre by og som ligger opp en sideelv til Amazonas. Her finner vi et herberge som tilbyr overnatting i form av hengekøyeplass. Da er det bare å henge opp hengekøyene. Det reklameres med en myggfri opplevelse. Det blir mindre soving enn på båten, når en gjeng kom hjem fra ”byen” midt på natten og en annen gjeng skulle lage frokost før en tidlig flyavgang. Vi er litt klar for noen netter på madrasser og litt privatliv og flytter oss noen hundre meter inn til sentrum.

Det er søndag og et yrende liv i den lille byen og de tilhørende badestedene i nærheten. Vi gjør som resten av hordene, og blir rodd de få meterne ut til Ihla Amore, hvor vi tilbringer dagen i solen, med muligheten for en dukkert i elven. Nå er elven av en slik størrelse at en ikke kan se over på den andre siden. Her reklameres det med piraja- og krokodillefritt vann. På kvelden kommer vi i kontakt med enn utflyttet franskmann som påstår han er den personen i staten som betaler mest skatt. Hva han driver med? Kapper regnskog og eksporterer til de som er villig til å betale for det. Han sier det er helt lovlig. Vi befinner oss i staten Para som er den staten som har fått gjennomgått mest med tanke på avskoging. 30 prosent av verdens tropiske regnskog ligger i Amazonas. Vel en tredel av all skogen i Para er fullstendig ødelagt av den politikken som har blitt drevet fram til nå. Fortsatt er det press på naturressursene ettersom det er stor etterspørsel etter råstoff til biodrivstoff og elektrisitet.

Det er mandag, gatene er forlatt og butikkene stengt. Hva skjedde? Santarem er en by på 300 000 mennesker og de bruker området til helgebesøk. Med kritthvite strender og masse aktiviteter, er ikke det å forakte, men nå har vi alt for oss selv. I vår reiseguide opplyses det om at det kun går båter i helgene sørover til utløpet av Amazonas. Vi er sterke i troen på at det går båt før det, fordi vi har oppdaget at ikke all informasjonen i reiseguiden stemmer. I mellomtiden får vi utnytte tiden som best i kan. Vi planlegger en tur inn i en nasjonalpark (Floresta), men må gi tapt når lav etterspørsel resulterer i priser som vi ikke er villige til å betale. Da blir det desto mer utforsking av nærliggende strender. Vi kommer ikke videre før fredag, får vi bekreftet etter flere undersøkelser med havnen i Santarem. Til slutt tar vi en dagstur til Santarem og får kjøpt billetter til en båt på torsdag. I tillegg oppdaget vi at vi skulle ha satt klokken en time fram i det vi passerte en ny tidssone for nesten en uke siden. Godt å vite når vi må forholde seg til tid igjen.

Etter noen dager i perfekte omgivelser ser vi fram til et par dager i hengekøye på båten til Belem. Vi møter opp i god tid før annonsert avgang klokken 12, og vi er på vei før klokken er to. De siste som kommer på båten er et par baskere som, basert på informasjonen de hadde fått, bare kom innom havna på torsdag for å kjøpe billetter til båten på fredag. Et hyggelig par som vi fikk anledning til å bli litt bedre kjent med på vei nedover. Det holdt på å skjære seg helt i begynnelsen da vi spurte hvor de kom i fra, de svarte Baskerland, Tove nikket anerkjennende og sa ”ja, Spania, ja”.

Baskerne hadde ordnet seg et par år fri i 2005 og returnerte etter tre år for å jobbe igjen. De holdt ut i åtte måneder før de forstod at dette ikke var deres liv. De solgte hus i nærheten av Bilbao da markedet ikke var så verst og har vært på reise siden 2008. Ellers er det ”same procedure” som på sist tur. Soldekk for blekansiktene og skyggen for de som har fått nok sol. Nå er det noen lokale som starter og avslutter dagen i baren som prøver å komme i kontakt med oss. I utgangspunktet er brasiliansk- portugisisk vanskelig, og det blir ikke lettere med en liten dose snøvling på toppen. Vi nøyer oss derfor med tegnspråket, selv om kommunikasjonen blir litt ensformig. Skal du si hei, så har vi lest i ordboken at en kan benytte det samme som på spansk, nemlig ”hola!”. Det er det ingen som reagerer på, men de sier i stedet ”Oi!” eller rett og slett å vise tommelen opp. Så etter et par dager, vandrende på en halvfull båt, så er det bare å vise tommelen opp og respondere med et smil, så er det meste gjort. Det blir feiret bursdag med en ananas og tre øl fordelt på fire personer.

Amazonas deler seg i flere grener når den nærmer seg utløpet. Vi tar noen avstikkere inn i noen mindre grener på deltaet. Båten har bra fart, trolig noe som skyldes at den ikke er fullastet. En sjelden gang er det en liten kano som klarer, ved hjelp av en krok og et tau, å hekte seg på vår båt. Så kommer det et par unger og noen frukter eller andre lokale produkter som er til salgs. Et hyggelig besøk, men det virker litt risikabelt. Ellers ligger kanoene langs eleven i påvente av at noen snille passasjerer skal kaste ut noen godbiter i form av plastikk innpakkede kjeks eller annet snacks. Menyen om bord på båten er ris, bønner, salat som basis og valg mellom kylling og ”biff” på toppen. Det blir gjerne det ene til lunsj og det andre til middag. Frokosten er bokstavlig talt ikke noe å snakke om. En liten bolle, en søt ”riskompott” i et snapsglass med kaffe hvor smaken er drept av sukker.

Ved ankomst til Belem er vi fire timer før rutetiden. Turen fra Santarem tok 44 timer. Belem er en by på 1,4 millioner innbyggere og i følge vår Lonely Planet kjennetegnes byen av å være en av de byene i verden som har størst nedbørsmengde, 2 175 millimeter per år. Dette måtte sjekkes på nettet, og der står det heldigvis at Bergen har 2 250 millimeter per år og slik sett kommer bedre ut enn denne brasilianske byen. Her ved munningen av Amazonas flyter det ut 300 million liter vann i sekundet. Det er mer enn de neste åtte største elvene til sammen. Siden vi ankom ganske tidlig ble det tid til en sightseeing etter at vi hadde etablert oss på herberget vårt. Vi fant ganske rast ut at vi hadde sett det meste av byen i løpet av ettermiddagen og bestemt oss for å dra videre neste dag. På vei til busstasjonen for å kjøpe billetter, ble vi stoppet av en regnbyge selv bergensere kunne misunne.

Etter en dag med litt mer rusling i byen og administrasjon, er vi på busstasjonen og venter på bussen til Sao Luis. Vår guidebok kan fortelle om landeveisrøveri på denne veistrekningen og anbefaler folk å fly. Vi vurderer det som en kalkulert risiko og rigger oss til for en 13 timers nattbuss på vei mot den nordøstlige delen av Brasil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.