En dag i oktober bestemte vi oss for å oppleve julen med arabere. Flyselskapene hjalp oss med valg av destinasjon…
Litt fakta om Marokko: Hovedstad: Rabat. 30,7 million innbyggere og 446.550 kvadratkilometer. Bruttonasjonalprodukt 14,6 milliard UDS. BNP vokser med 4,6 % pr. år. Inflasjon 3,6 %. Arbeidsledighet 20 %.
Om lag 70 % av befolkningen er under 30 år. Hovedårsaken til den høye andelen yngre er bedre helsetjenester og samtidig en kultur med barnerike familier. Den høye andelen yngre gjør at befolkningen øker bare enda mer. Veksten er så kraftig at den truer med å destabilisere dette landet som har store økonomiske forskjeller mellom de som er i inntektsbringende arbeid og de som ikke er det.
Islam er den største religionen i landet. Marokko var fransk koloni til 1956. I løpet av historien har både Portugal og Spania hatt herredømme i deler av landet. Fortsatt er Ceuta og Melilla Spansk.
Da den 17. desember 2005 opprant hadde vi gjort sporadiske forsøk på å skaffe oss kunnskap om og innsikt i Marokko gjennom reiseguiden. Verken det eller forsøkene på å detaljplanlegge reisen hadde vi kommet så veldig langt med. Dermed stod de neste 2 ukene åpne for improvisasjonens kunst. Den første bestod i å forsøke å rekke over halve Østlandet for å levere julegaver på veg til Gardermoen. For å i det hele tatt nå flyet med avgang kl. 15.15 måtte likevel noe salderes.
Air France fraktet oss til Paris hvor vi utforsket flyplassen i 3 timer før siste etappe til Casablanca. Godt forberedt på harde forhandlinger med ”horden” av taxisjåfører som ville kaste seg over oss med sine tilbud, ble vi møtt av fast pris system. Litt tankefull satte vi oss i taxien og ble fraktet til hotell Galia der vi hadde forhåndsbestilt rom (helt unødvendig og det var ikke reservert). Rommet var av typen ”gjør porten høy og døren vid…” med 3 balkonger og 3 meter under taket – hjørnerom.
I svært mange byer i Marokko har de ”medina”. Det er den gamle bydelen og er omgitt av høye og solide murer. Casablanca har også det og det første som slo meg var a her har hele byens 3,8 mill. innbyggere samlet seg på en gang. Selvsagt har de ikke det, men her er gatene så trange at det ikke er mulig å kjøre bil. En og annen moped hadde forvillet seg inn i gatene og hadde store problemer med å manøvrere seg ut igjen. De smale gatene snor seg i alle retninger og det er lett å miste oversikten.
t
Her er det levende – araberne driver forretning – vi kan se og høre det! Alle mulige slags dufter av deilig mat svever i luften hele tiden. Det er ikke varmt i Casablanca i desember og menneskene her er inntullet i klær av ulik type før de draperer kappen utenpå. Kvinnene religionstro i sin ”burka” fordi dette er et muslimsk land og mennene ikledd kappen til ”trollmannen fra oz”. Det er ikke desember 2005. Det er en tid som har vært – tiden har stått stille her.
I utkanten av medinaen kom vi over bruktmarkedet. Det er bare fantasien som setter begrensinger for hva som gis nytt liv. Det er det marokkanske resirkulasjonssystemet.
Vi vandret videre og ut av medinaen. Etter kort tid troner den enorme Hasssan-moskeen m
ed all sin prakt foran oss mot det blå Atlanterhavet. Kong Hassan II ville markere sin 60 års dag med det enorme byggverket som var ferdig i 1993. Moskeen er bygget i moderne fransk stil og sysselsatte 6000 marokkanske kunstnere. Minareten (spiret) e
r 210 meter og er med det den høyeste minaret i verden. Moskeen rommer opp til 25 000 mennesker og ytterligere 80 000 på tilrettelagte arealer rundt moskeen. Det sies at den sto
re bønnehallen uten problemer kan romme Notre Dame. Moskeen ble finansiert ved offentlige midler og er bygget på et tidligere slumområde so
m var tett befolket av fattige. De måtte flytte uten økonomisk kompensasjon….i religionens navn.
Casablanca er også kjent for filmen Casablanca fra 1942. Ricks Cafe var stamkafeen i filmen og nå er denne kafeen gjenskapt i gatebildet. I følge Aftenpostens artikkel den 17. desember om nettopp gjenskapingen av Ricks Cafe, var ikke dette stedet for oss og vi nøyde oss med å betrakte stedet fra utsiden.
Neste dag gikk ferden videre med en times togtur til Rabat. Også i Rabat er det medina og turen gikk raskt dit. Arild hadde behov for nye glidelås i reisebuksa si (som var sydd i Nepa
l og for oss er ikke nepaleserne kjent for solide glidelås). Vi fant skredderen og buksa ble bytte
t med shorts bak et hushjørne, til stor applaus fra skredderen og alle hjelperne. Mens buksa ble reparert fant vi veien til Kasbah – en festning med utsikt rett ut mot havet og Sale` på andre siden av den brede elva Oued Bou Regreg. Vi vandret videre og kom til et parkanlegg med blant annet appelsintrær med oransje appelsiner på! Her slo vi oss ned og fikk servert de lekreste julekaker – tr det ble alle syv sorter, riktig nok med mynte-te til. Appelsiner og julekaker – det er jo julestemning det…!
or
Julestemningen skulle snart bli brutt da vi fant lunch/middagsstedet vårt. Vi m hennes hjelpere. Hun kunne fortelle at hennes mor, som var skilt, drev stedet. Datteren studerte men hjalp til når hun kunne. En av hensiktene med å jobbe i restauranten var å praktisere engelsk, så vi fikk mye oppmerksomhet. Vi bestemte oss for nasjona Den består av potet, aubergine, kjøtt og en godt krydret saus med brød til. Veldig godt! Ette et fyldig måltid ruslet vi videre og plukket opp Arilds shorts og buksebytte foregikk på sedvanlig måte til applaus og latter fra det lille skredderstedet. Arild var nesten lykkelig – bare ikke glidelåsene hadde vært satt på feil veg; opp ned og bak frem!
øtte datteren og
lretten Tajine. r
E
n vesentlig del av opplevelsen ved å være ute på tur er all den velsmakende lokale maten
som finnes i verden. Et av favorittmåltidene våre er sto
re mengder av den lokale frukt og
vin inntatt på hotellrommet. Siste kvelde
n i Rabat kunne vi nyte den mest smakfulle frukt man kan tenke se
g. Blant mye annet, enorme appelsiner som bare smaker helt annerledes enn i Norge. Som muslimsk land er ikke Marokko kjent for alkoholholdig var e. Samtidig er nok den tidlige franske kolonien påvirket av kolonimakten o
g god vin er enkelt å få tak i. Det produseres meget god vin i Fes o
g Fes skulle bli neste dags destinasjon.
I Fez, på 400 meters høyde over havet, skulle vi få erfare at både superundertøy og regntøy kom godt med. Vi fant vårt overnattingssted, denne gang inne i medinaen. Vi vandret i nærområdet men det var surt og vått. Deilige marokkanske smørbrød, berberkaffe (innta
tt på berberkafe) og et stykke av de fristende søte kakene (på et annet spisested), som er like gode som de ser ut, var høydepunkter i gråværet. Vi oppdaget at det er en viss spesialisering innenfor serveringsbransjen. Det er slett ikke sikkert de selger kaffe på det stedet de serv
erer kake. Men de ordner det alltid hvis du spør…
Nå kan mitt reisebrev skape et inntrykk av at vi spiste sent og t
idlig – og det gjorde vi nok. Vi åpnet nemlig neste dag med ”sikringskost” til frokost. Lokal ”lefse” med lokal o
st og honning inni. Veldig godt og veldig mettende – lenge. Vi hadde mye å gå på når vi skulle begynne vandringen i den bilfrie medinaen med alle sine snirklete gater. Her er det omtrent like lett å gå seg vill som i den norske fjellheimen med tåke. Den ene dufte avløste den andre. Vi gjorde som lonely planet guiden rådet oss til vi skulle på ”tannery” (skinnfargeri). Vi geleidet til balkongen med utsikt
n
når
til garveri og fargeri. Et imponerende syn! Et svært område
fulgte lukten av slakt (ganske enkelt) og ble velvillig
med masse kummer med forskjellig farge. Alt er manuelt og mennene jobber med skinnene i kummene med fargevannet langt oppover lårene. Kjemiske stoffer? Arbeidstilsyn? Aldri hør om det…Lærproduksjonen i Marokko er trolig blant de eldste håndverkstradisjonene båd landet og i verden. Kunsten går trolig 7000 år tilbake i tid.
Den kraftige frokosten holdt hele dagen. I god juleste
t e i
mning lesket vi oss bare med litt fiken og dadler, kjøpt i løsvekt, til lunch. Da vi endelig hadde blitt sulten igjen smakte det godt med kos-kos til middag. Det er også en lokal rett bestående av kjøtt (valgfri type), grønsaker og semulegryn.
Etter et par ka
lde og våte dager kansellerte vi planene om å dra til Atlasfjellene. Det fristet m
er med kysten og lavlandet. Neste dag gikk derfor veien videre til Volubilis. Det er et område med ruiner fra Romertiden, ca. år 200 e.kr. Ganske imponerende med mosaikk på ”gulvet”. Triumph-buen var også
der. Vi hadde nå peilet retningen og d allerede samme kveld
følge med ikke så mye positivt å si om Marokko, bortsett fra at det var bedre å være i Marakesh enn i Fes. De følte de ble sett på som ”løsslupne” når de reiste 2 jenter alene.
Medinaen i Asilah fremstod ren og pen med sine hvitvaskede murhus, frisket opp med blåmalte brystninger, vin
ro
videre nordover til Asilah. Vi hoppet av på en gudsforlatt togstasjon i kveldens m mørke. To jenter, en fra Canada og en fra New Zealand, slo oss i taxien. De hadde
duslemmer og dører. Gjennom historien har Asilah vært utsatt for ye rivalisering. Den har vært okkupert av mange ulike nasjoner, inkludert Portugal og il være er og Ceutanerne vil være spansk. Kom ikke med marokkanske dirham! Det er lettere å få
er er det
p
i vesten – nesten! Alt – bortsett fra folkene var vestlig. Folkene her er en bestemmelig blanding av spanjoler, arabere, afrikanere…. Faktisk er 1/3 av befolkningen
er best
ur.
ulm og
mSpania. Det er nok det knallblå, friske Atlanterhavet som åpenbarer seg for oss som er hovedgrunnen til den sterke interessen for byen. Men nå om dagen er det bare diskotekene, som har dukket opp som følge av den blomstrende turistindustrien, som lager støy.
Vi ankom Spansk territorium i Marokko lillejulaften. Ceuta er en enklave på 20 kvadratkilometer helt ved Gibraltarstredet. Det ble spansk territorium i 1640. Spania v hrabatt på bussen fra grensa og inn til byen enn å forsøke seg med dirham (DH)! H euro som gjelder! Jeg hadde tilfeldigvis 1 euro slengende i lomma, men bussen kostet 1,20 for 2 personer! Kanskje fordi jeg er hvit i huden og er blond fikk jeg 20 cent i rabatt….og vi slap å gå.
Bussen kjørte av gårde med sjø på begge sider, opp og ned bakker – og så – plutselig var vi tilbake u”spanske muslimer” og de fleste er berbere med få kulturelle bånd til verken Spania eller det arabiske Marokko. Stemningen vi opplevde på restauranten litt senere på kvelden beskrevet som ubestemmelig og ukategorisk, men med sterke innslag fra Middelhavets kult Vi inntok et deilig måltid tapas som ble avsluttet med en god porsjon calamari. Vi hevet glassene våre, fylt med spansk rødvin, Rioja, og skålte med spanjoler, arabere .. og andre.
Selvsagt er også ”klokken” spansk og ligger 1 time foran Marokko. Neste dag, julaften, oppdaget vi at vi var litt på etterskudd. Vi rakk nesten ikke noen julehandel i de pyntede julegatene der nissene spratt omkring akkurat slik de gjør i de europeiske julegatene. Alle butikker stengte kl. 14.00 – i kjent julestil. Det var nå klart for mer utforsking av randsoneområdene og vi startet vandringen rundt halvøya. Vi traff snart på den mer lokal
e julefeiring på en pub, som bokstavelig talt rant over av folk, og brorparten av serveringen foregikk på gaten. Allsangen hadde sin spede begynnelse her. Senere opplevde vi
flamenco- rytmer i karaokebar – og de samme sangerne! Det er riktignok ikke mer enn 75 000 innbyggere på denne halvøya…
Vi vandret rundt halvøya og fikk med oss severdighetene byen kunne by på. Det var på vår letin
g etter en julemiddag vi snublet over karaokebaren med våre syngende venner fra tidligere på dagen! De var på sin egen julefeiring før de skulle på julemidda
g hos barn og barnebarn… Det bruker å være omvendt – vel? Det var meget høy karaokestemning – uten hemninger – i baren. V
i fikk 5 rettes (bestående av diverse snack som det seg hør og bør. Alt vel – innti
l de begynte med stengningstegnene. Så var det ut igjen
for å prøve å spore mer av den Ceutianske julestemning. I ”handlegaten” var alt stengt. Vi ruslet videre til vår frokost-kafe – den var åpen! Et sikke rt tegn på at eierne ikke var spansk. Vi fikk kaffe solo (svart) og et par kakestykker – og vips – så var juledesserten i boks! Etter en stun
d begynte de med ”stengningstegnene” her også. Nå var det stort sett ti
l selv som var tilgjengelig og neste og siste stasjon ble hotellrommet der en tempe
rert julevin ventet..
1. juledag må være en spesiell dag for alle marokkanere i Ceuta. Da er de endelig
i flertall i gatene! Selv om Ceuta kan oppleves som en ku
lturell og etnisk smeltedigel, er fundamentet pansk. Språket er spansk.
fra baren) og øl og vin
bare det vi hadde nøkkel
s Ikke fransk eller arabisk. Det er heller ikke mulig å skryte av engelskkunnskapene her. Julekvelden merket vi også dette behovet for å markere at Ceuta er spansk – ikke marokkansk. Marokko gir liksom ikke status.
Nå var julefeiringen over og vi hoppet på bussen til grensa igjen – og betalte denne gang full pris! Vi ville passere grensen som fotgjengere – men det pass
et liksom ikke inn! Vi gikk fra luke til luke for å få stemplet passene. Den 4. gangen vi var i luken til den hese, nevrotiske politimannen gjorde han jobben sin og stemplet. Jeg måtte gjøre han oppmerksom på at det var mitt pass han hadde i hånden i det han skulle til å stikke av til andre ”presserende” oppgaver. Det tar jo sin tid å kjøre inn nye rutiner i alle organisasjoner, så at de har hold på
å implementere rutinene siden 1640 er jo bare naturlig…
Tangier var neste stopp. Vi tilbragte ettermiddagen i denne byen som særpreges av å ikke ha noe særpreg den er ikke marokkansk, ikke europeisk og heller ikke afrikans –
k. Denne byen har eksistert i 2500 år og er det strategiske punkt i Gibraltar- stredet som skiller Europa fra Afrika. Alle etniske grupper og herske
re som har hatt interesser her har lagt igjen sine spor. Dette er stedet kunstnere finner inspirasjon og det er helt tydelig i de trange smugene i medianen. De som å vandre i et maleri som forandrer tema hele tiden. Men hvitvaskede veg bakteppe. Fantast
t er ger med blå brystning går igjen som et friskt og rent isk flott!
Veien gikk videre samme kveld med nattoget til Marrakesh. Vi fikk gleden av å dele kupe med et par fra Marokko, men som for tiden bodde i USA. De skulle være 2 hele uker i Marokko. Akkurat da passet det veldig bra at vi ikke hadde mer enn en 40 liters ryggsekk på deling. Etter at den var plassert på bagasjehylla var det i grunnen fullt…
Marrakesh er et populært sted å feire nyttår fo
r franskmenn. Vi fikk høre at det slett ikke er uvanlig at folk fra den tidligere kolonim
akten har en bolig her. Vi merket imidlertid at det var lite ledige overnattingsplasser. Et
ter litt jobbing fant vi oss til rette like ved medinaen. Endelig skulle vi virkelig få boltre oss i den arabis
ke forhandlingskultur og gjøre gode kjøp. Men, etter å ha vandret gjennom alle mulige
”håndverksavdelinger”; teppeavdeling, tøfleavdeling, smie, lampemakeri, snekkere, skomakere, veskemakere og mye mer, fant vi ut at araberne her nok er bortskjemt. De
bare lot være å forhandle…? De var bestemt på at de skulle ha den prisen de forlangte. Litt skuffet ruslet jeg i retning av en hammam. Det ligner på tyrkisk bad. Det ble en kortvarig opplevelse. Min massøse kunne verken engelsk eller fransk og det oppstod nok det man kan kalle sp råk- og kulturkommunikasjonsproblemer da jeg oppfattet at hun gjorde ”ferdig-tegnet” etter10-1 5 minutter. Men det var bare for første del…Dagen etter skulle vise seg å bli den store hammamdagen med langt bedre erfaringer. 4. juledag satte vi oss, ren og pen, på bussen i retning Essouria. Vi fikk oss plass i seter som Arild får gnagsår på knea av. Etter 4 timer og t
il eggende rytmer fra en medpassasjers bærbare kassettspiller, var vi fremme ved havet i Essaouria. Her var det nok overkapasitet på overnattingssteder. Vi ble ”haiet” av to damer som tilb
ød privat overnatting. Det var et meget godt valg og det passet spesielt godt for meg.
Jeg var nemlig inne i turens innvortes renseprosess. Essouria er en meget vakker by. Den flommer over av utrolig vakkert håndverk i tre. Her lages alt du kan tenke deg i det vakreste tre. Moderne behov som CD-rack og holder til ”toalett-tissue” og mye mer er dekt. Vi avsluttet dagen med fiskemiddag på en restaurant på kaia til stemningsfulle lyder og lukter fra havet.
Lang dags ferd mot natt startet da vi kastet oss på 12.03 bussen til Casablanca. Etter nærmere 7 timer var vi fremme og dro til hotell Galia (der vi overnattet første gang vi var der). Vi ble tatt i mot som kjentfolk og de måtte bare beklage at hjørnerommet (vårt) var opptatt. For o
ss var det bare bra. Vi fikk ett som var langt varmere…
Så var siste dag i d et forj u llt ut. Det vi ikke hadd
e handlet underv
eis måtte handles nå. I det vi kom over DVD`er til 6,- kr. stk ønsket jeg at min lmkunnskap skulle ha vært noe mer oppdatert. Men vi røsket med oss så det monnet og tolte på vår selgers forsikringer om ”english, english”.. Det blir spennende når
Så – 1. januar 2006 kunne i hygge oss med Casablanca – kjøpt i Casablanca!
Reisehilsen fra Tove
ettede land kommet – og den ble benyttet f fishjemmekinoen åpnes! v